En retrett

Jeg skrev i går at jeg holder retrett for presteskapet i Nordnorge. Men hvordan er en retrett bygget opp? Den kan ha forskjellige former, men også lengde. Denne retretten varer i tre dager og jeg har forberedt to foredrag for hver dag, et om formiddagen og et om ettermiddagen. Temaet jeg har valgt, er utsnitt av Adrienne von Speyrs Johanneskommentar. Målet med foredragene er det både virker oppbyggelig, men også insprirende for tjeneste og forkynnelse.

Retretten kan ha mange forskjellige former som sagt. Selv har jeg i årenes løp opplevd noen ulike typer retretter. Det er vanlig at prester og ordensfolk har en retrett i året og den bør vare fem til syv dager. Da jeg trådte inn i ordenen i 1983, hadde vi syv dager med to foredrag hver dag. Men retretten skulle være i fullsstendig stillhet, uten snakk, tv, radio eller musikk). Det er en overgang å innstille seg på stillheten, men etter et par dager opplever man den som rik og fruktbar. Dessuten slapper man av på en helt spesiell måte når man har vendt seg til stillheten. Det gjør en mer åpen og tilgjengelig for de åndelige impulser man mottar.

I 1987, et halv år før jeg avla de evige løfter, var jeg til 14 dager ignatiansk retrett hos jesuittene i datidens Vest-Berlin. Retrettlederen var Piet van Breemen og det ble en meget god, men tidvis anstrengende retrett. Jeg måtte tilbringe fire ganger én time i kapellet hver dag med et eget betraktningsprogram for hver time. En gang om dagen hadde jeg en samtale med retrettlederen om hva som skjedde under betraktningene. Retretten var vellykket og et godt fundament for løfteavleggelsen.

To år senere, i 1989, valgte jeg å leve tre uker i et benediktinerkloster i Tyskland, i Münsterschwarzach. Retrettlederen var den daværende novisemesteren. Jeg deltok helt og fullt i munkenes liv. Da jeg har en ordenshabitt, fikk jeg lov til å delta i koret med munkene. Om formiddagene arbeidet jeg med retrettinnhold, mens om ettermiddagen arbeidet jeg i klosterets gartneri. Slik fikk jeg levd det benediktinske «ora et labora», «bønn og arbeide». Jeg har vært der to ganger senere.

Men de fleste retrettene jeg har vært med på, har vært foredragsretretter som jeg holder nå. Dette har jeg gjort noen ganger før for andre. En gang i Argentina lyktes vi ikke i å få en retrettleder. Da valgte vi å lese åndelig litteratur, hvor vi møttes til en samtale om dagen over det leste.

Retretter er viktige for det åndelige livet, men også for den pastorale oppgave man har og beriker ens trosliv.