Maria stiller engelen det legitime spørsmålet: «Hvorledes skal dette kunne skje?» Hun befinner seg i en fullstendig uventet situasjon, noe som ikke er en uvanlig erfaring for oss mennesker.

Spørsmålet hennes er mer enn berettiget. For det som åpenbares om hennes fremtid er ubegripelig og utrolig. Det er så utrolig at Maria blir trollbundet av den aller første setningen fra engelens munn: Du skal bli gravid. Hun ser ikke ut til å høre de utrolige tingene som følger. Innholdet i engelens kunngjøring er for dyptgripende. For Maria er selve kunngjøringen av et svangerskap et budskap som overgår hennes forståelsesevne: «Hvordan kan dette skje, siden jeg er jomfru?» Naturvitenskapen sier: Det er umulig. Men troen sier: For Gud er det mulig.

Kirken hedrer Maria som de troendes mor. Kirken presenterer henne for oss som et forbilde på tro. Vi finner én grunn til dette i dagens evangelium og i hennes svar til engelen: «Det skje meg som du har sagt.»

Les mer «Preken: Maria Immaculata» →

Sammen med hele Kirken trer vi inn i adventstiden som et folk på vandring. Vi går inn i et nytt liturgisk år, og tekstene vi hører i dag sender oss ut på vandring – ikke til stallen i Betlehem ennå, men mot Herrens dag, mot hans komme i herlighet. Den nye advent. Herrens endelige gjenkomst.

Jesaja, omkvedet, Paulus og Jesus taler alle til oss i dag med én stemme: «Reis dere, løft blikket, og gå mot Herren». Det er retningen for vår vandring, ikke bare nå i advent, men gjennom hele livet vårt.

Salme 122 gir oss et jubelrop: «Jeg gledet meg da de sa til meg: ‘La oss gå til Herrens hus.’» I vår tradisjon er Jerusalem ikke bare en by, men et bilde på Kirken, den hellige stad der Gud bor blant sitt folk gjennom ordet, sakramentene og fellesskapet.

Når vi trer inn kirken, i messen, gjør vi det samme som pilgrimene i salmen: Vi stiger opp til Guds hus, og vi ber om fred – ikke bare ytre fred, men den indre freden som har sitt opphav i Kristus.

Les mer «Preken: 1. Søndag i advent A» →

Vi nærmer oss slutten på kirkeåret og i dag møter vi vår Herre Jesus Kristus som ser utover verdenshistorien etter hans lidelse, død og oppstandelse. Han ser de faste teologiske holdepunktene i historien. Profetien om templets ødeleggelse i Jerusalem er bare begynnelsen. Mens det ennå står, er templet hans fars hus, som for bønnens skyld må holdes rent. Men Jesus er ikke knyttet til et tempel av sten, ei heller til katedraler eller vakker barokk som krever meget pleie for å holdes vedlike.

Nei, for Herren dreier det seg bare om hans legemes tempel, som Kirken kommer til å være. Over hennes skjebne, hans brud, forutser hans tre ting:

1. «Det skal komme mange i mitt navn … men følg dem ikke!» Paulus advarte om de skismaene som ikke kan unngås, som alle «skal komme i mitt navn». Jesus er meget tydelig på dette: «Ve denne verden som lokker til fall! Forførelsene må komme, men ve det mennesket som de kommer fra!» (Matt 18,7) Men likevel kan ikke skismaene unngås, «så det kan bli klart hvem som holder mål» som Paulus skriver i det første brevet til Korinterne (1 Kor 11,19).

Les mer «Preken: 33. Søndag i kirkeåret C» →

Når man reiser som pilegrim til Roma, bør man besøke Laterankirken. Den er den første og fremste av de store romerske basilikaene. På fasaden står det skrevet med store bokstaver det den er: «Mor og hode for alle kirker i byen og hele jorden». Dens opprinnelse går tilbake til det 4. århundret, til den tiden hvor Kirken fikk sin frihet av keiser Konstantin etter lange tider med forfølgelser. Bygget selv hadde vært et palass som keiseren gav Kirken i gave. Den ble først vigslet på tittelen «Salvator mundi», verdens frelser.

Senere ble Johannes Døperen og evangelisten Johannes lagt til som patroner, så kirken heter i dag «San Giovanni in Laterano». Laterankirken er pavens egentlige katedral, hans bispesete. Det århundrer gamle bygget bærer sitt vitnesbyrd i sten på den store forandringen som kom inn i vår verden ved vår frelser Jesus Kristus. Rundt år 200 bekjente den hellige Ireneus: «Jesus Kristus har brakt enhver nyhet, i det han har brakt seg selv».

I år faller vigselsfesten for Laterankirken på en søndag og tar dennes plass. Hvordan er det mulig? Søndagen er jo Herrens dag, den oppstandene Herres dag, som Det II Vatikankonsil understreket det. I konstitusjonen om liturgien står det svart på hvitt: «Ingen andre høytider enn de aller viktigste må ta dens plass, etter som den er grunnlaget for og kjernen i hele det liturgiske år» (Art. 106). Søndagens betydning er klar og må feires på en verdig måte.

Les mer «Preken: Lateranbasilikaens vigselsfest» →

I Åpenbaringen ser Johannes et vakkert syn: En uhyre mengde mennesker, «så stor at den umulig kunne telles», er samlet rundt Guds trone i himmelen. Og det er mennesker som kommer fra «alle jordens folk og stammer, raser og tungemål». Alle disse er helgener selv om de aller fleste ikke er erklært slik av Kirken. De som er erklært helgener utgjør bare en liten del av en uendelig stor helhet. Men disse hellige er for oss gode og viktige eksempler på et levd kristenliv som vi kan la oss inspirere av og lære av.

De jordiske levningene av de hellige kan besøkes på mange ulike steder i verden. Er vi heldige får vi besøkt en del av disse stedene gjennom valfarter eller på andre måter. Det er alltid sterkt å få be ved en helgens grav og be om helgenens forbønn i en eller flere intensjoner. I himmelen står de ved Guds trone og går i forbønn for oss.

Sist helg fikk jeg for første gang besøke Assisi og gravene til de hellige Frans, Klara og Carlo Acutis. Det ble en sterk opplevelse.

Les mer «Preken: Høytiden for Alle Helgener» →

Vår herre Jesus Kristus ønsker å undervise dem som lytter til ham. Flere ganger ser vi i evangeliene at Herren tar utgangspunkt i umoralske forhold i det verdslige livet når han forteller sine lignelser.

I dagens evangelium er det en dommer som ifølge Herren «hverken fryktet Gud eller hadde respekt for noe menneske». Man kan lett forestille seg at denne dommeren kunne være urettferdig i sine domsavsigelser. For Herren blir det mulig å knytte opp til lovene som gjelder i Guds rike når han bruker eksemplet på denne dommeren.

Sammenligningsmuligheten er utholdenheten til enken som kunne volde dommeren bryderi, selv om hennes ønske ikke var urimelig. Ved å benytte en enke understreker Herren hvor urettferdig denne dommeren er i sin tenkning. Enker hadde på Jesu tid liten rettssikkerhet, selv om Moseloven uttrykkelig ber om at man må ta seg av enkene. Dommeren gir enken til slutt rett fordi han orker ikke mer mas fra enken. Så om en så dårlig dommer tilslutt likevel velger å øve rett, hvor meget mer gjelder det da ikke den gode Gud?

Les mer «Preken: 29. Søndag i kirkeåret C» →

Søndagens tema i tekstene er takknemlighet overfor Gud. Herren sier det helt klart: alle ti spedalske ble helbredet, men bare samaritaneren vendte tilbake for å takke ham.

Også i den første lesningen dreier det seg om takken som tilkommer Gud. Na’aman som teksten omtaler, var arameerkongens hærfører. Han var en stor kriger og gikk fra seier til seier. Men han ble rammet av spedalskhet.

På en av toktene hadde han ført bort en ung jente fra Israel som fange. Hun hadde medlidenhet med ham og fortalte ham om profeten Elisja som var kjent for de mange undre. Na’aman gav seg derfor på vei for å oppsøke profeten. Av kongen fikk han med et anbefalingsskriv til kongen i Israel.

I håp om å bli helbredet kommer Na’aman til profeten Elisja. Han ber den syke om å vaske seg syv ganger i Jordanelven. Da ble den syke rasende. Kanskje han hadde ventet seg et storslått ritual. Dessuten kunne han jo vasket seg i en av elvene i hans hjemland. Vannet der er vel like rent som i Jordan mener han.

Les mer «Preken: 28. Søndag i kirkeåret C» →

Det er mange tekster i evangeliene som vi liker med en gang vi hører dem. I disse kan vi oppleve Kristus som en venn, som går med oss, som deler våre gleder og sorger, som snakker til oss på en måte som berører oss personlig. Men så finnes det også tekster som gjør det tydelig for oss at det er snart 2000 år mellom Kristus og oss. Han tilhørte en annen kultur enn oss, han brukte bilder som vi ikke lenger uten videre kan forstå, han levde i en sosial sammenheng, som ikke lenger finnes f.eks. her i Europa.

De to korte og for seg selv selvstendige avsnittene som dagens evangelium er satt sammen av, tilhører denne andre gruppen av tekststeder. Det er vanskelig å utarbeide den opprinnelige meningen med dem, og særlig: hvilken rolle spiller de for dagens kristne?

Apostlene kommer til Kristus og ber ham om å gi dem en «større tro». De virker motløse. Kristi sak synes ikke å ha noen synlig suksess. Og kanskje føler de at de har lite selvtillit og tillit til Gud.

Les mer «Preken: 27. Søndag i kirkeåret C» →