For den som gir seg på vei i Herrens fotspor, er det ikke mulig å overskue hvordan veien går eller blir. Bare Herren kjenner veien; den som velger å gå den, må gå den i tillit til Herren. Her ligger allerede begynnelsen på korset han ber etterfølgeren å ta opp. Her begynner tapet av det egne livet. Dette er uten tvil en annen virkelighet Herren tilbyr sine disipler enn den verden er bygget på.

Med Apostelen Jakobs tekst kan vi koble til en videre dimensjon i Herrens etterfølgelse, nemlig prøvelsene man kan møte. Målet med å få troen prøvd er å bli mer standhaftig. Ingen vet hva som ligger foran en på livets vei. Derfor kan vi tro at det vi møter av prøvelser er for å styrke oss på veien vi går. Vi kan aldri vite sikkert om vi allerede er der Herren vil ha oss, eller om det ligger noe foran oss vi ikke kan forutse, men som vi bare kan bestå dersom vi ikke gir opp under de nåværende prøvelser.

En frukt av en slik standhaftighet i troen vil være en vekst i visdommen. Visdommen er med kjærligheten blant de viktigste egenskapene en troende kan ha. Visdommen er et rom hvor Den hellige Ånd virker og leder en person.

Les mer «Preken: Olsok» →

Evangeliet fortsetter fra forrige søndag. Apostlene som hadde forkynt at folket skulle omvende seg, som hadde opplevd at demonene lot seg drive ut, at de syke ble helbredet, kommer nå tilbake til Herren. Jesus Kristus viser seg som den gode hyrde som vet hvor viktig hvile og indre samling er for mennesket: «Kom med til et ensomt sted, hvor dere kan være alene og finne litt hvile» sier han.

Kristus mener det godt med Guds rikes medarbeidere. Selv en så viktig oppgave som forkynnelsen av Guds ord tåler en pust i bakken. For at dette arbeidet skal kunne utføres, er det viktig at de ikke blir helt oppslukt eller forbrukt av menneskene. Det står at apostlene ikke engang rakk å få seg mat fordi det var så mange som kom.

Dette er helt annerledes enn det apostlene hadde fått høre før: de ble kalt uten å kunne ta avskjed, de ble sendt ut uten å få med seg noe særlig på veien og som får skal de bli ulvenes offer. Deres vei går mot martyriet. Men nå opplever de det motsatte av lydighet, askese og martyrium: de får tid til å hvile og til å få seg et ordentlig måltid. Tydeligvis har Markus overlevert et meget menneskelig trekk ved Herren. Han har et hjerte for overbelastede og utbrente sjelesørgere. Også de får ta en pause og reise på ferie.

Les mer «Preken: 16. Søndag i kirkeåret B» →

Dagens tekster åpner for oss kallets plass og betydning i Herrens frelsesverk.

I evangeliet hører vi at Herren begynner å sende ut de tolv apostlene han har valgt ut. De skal bli kjent med sendelsesoppdraget som vil være sentralt i den kommende kirken. Han gir dem makt over «de vanhellige ånder». Han delegerer sin messianske fullmakt til dem.

Det å drive ut demoner og salve de syke, er messianske gester. Messias kom for å sette Israel fri, fri fra dets fiender, demonene og sykdom. Da dette er umulig for én mann, lar Herren de tolv få del i denne messianske oppgaven. For at de skal ha tilstrekkelig rom for disse karismatiske gavene, må de leve asketisk. Derfor får de ikke ta med seg «brød eller skreppe, eller penger i beltet». Ei heller mer enn sandaler og én kjortel. Intet bør hindre dem i den messianske bevegelsen de gir seg hen til.

Les mer «Preken: 15. Søndag i kirkeåret B» →

I dag møter vi Herren i Nasaret, hvor han vokste opp. Han har allerede vært på vei en tid gjennom Galilea og dets omliggende områder. Der hadde han forkynt Guds rikes komme og vist dets nærvær gjennom helbredelser, eksorsismer, ved å stilne naturens krefter og til om med ved å vekke et dødt barn til livet. Til tross for en sterk motstand fra de religiøse autoritetene, hadde rikets fremmarsj virket som en triumfmarsj. Mengder av mennesker hadde erfart befrielser, helbredelser og Jesu kjærlige omsorg.

Men i Nasaret er det som om alt stopper opp. De store undergjerningene som motstanderne, demonene, sykdommene og til og med døden ikke kunne stoppe, de ble nå midlertidig blokkert ved et større hinder: vantro! Men ikke slik at Jesu makt er begrenset, men folket er forhindret fra å erfare hans makt fordi de nekter å tro ham.

De vil ikke det, fordi de tror de kjenner ham. Nasaret var en landsby hvor alle kjente alle. Man kunne forventet at etter alt det som allerede må ha blitt fortalt om det Jesus sa og gjorde før han kom til Nasaret, ville fått landsbyens befolkning til å glede seg over Jesu ankomst. Spesielt med tanke på at han valgte å gå i synagogen på sabbaten for å undervise. Først ser det ut til at de reagerer på samme måte som på andre steder: de er forbløffet over hans visdom og autoritet.

Les mer «Preken: 14. Søndag i kirkeåret B» →

Pinsen er Den hellige Åndens fest og Kirkens fødselsdag. Ånden og Kirken hører sammen på en spesiell og dyp måte. Det er ikke lett for oss å beskrive Den hellige Ånd på en måte som gjør det mulig å forstå den tredje personen i Gud fullt og helt.

Men én ting er sikkert, uten Ånden, talsmannen, ville ikke vi sittet her i dag. Den hellige Ånd er det indre drivstoffet i Kirkens eksistens og liv. Ånden kommer fra Guds indre kjærlighetsrom og bærer denne kjærligheten inn i Kirken og ut i verden.

Vi vet at Den hellige Ånd spiller en aktiv rolle i Guds frelsesplan når Sønnen blir inkarnert og unnfanget av jomfru Maria. Vi møter Ånden ved Herrens dåp når han kommer til Sønnen. Sønnen og Ånden er sammen på den videre veien når Herren gjennomfører sitt offentlige oppdrag som utsendt fra Faderen. Treenigheten er hele tiden ett.

Les mer «Preken: Pinsedag B» →

I dagens evangelium sier Herren helt tydelig og klart til oss, at vi skal elske hverandre. Vi er kanskje så vant til å høre dette at vi ikke reagerer på det med en gang. Det er en del av Kristi budskap. I dagens tekst som er den direkte fortsettelsen av forrige søndags evangelium om vinstokken, sier han at kjærligheten er hans bud.

Men kan man beordre kjærligheten? Er det virkelig kjærlighet dersom den ikke gis uforbeholdent og frivillig? Blir ikke kjærligheten undertrykt av et slikt krav? Er ikke kjærligheten meget mer en gave som både skjer i giveren og mottageren? Det kan være fristende å stille slike spørsmål.

Kjærligheten faller slik at man hverken kan tvinge den for seg selv eller for andre, eller at den kan vekkes av fornuften. Akkurat det er et spesielt kjennetegn for kjærligheten og derfor kan vi føle en dyp, indre frihet i kjærligheten. Den ønsker å være grenseløs.

Les mer «Preken: 6. Søndag i påsketiden» →

Maria Magdalena velger å gå så tidlig søndag morgen til graven at det ennå er mørkt. Det kan peke på hennes sinnstilstand. Hun hadde sett Jesus dø på korset. Morgenmørket symboliserer hennes sorg og tap av håp: Jesus, verdens lys, er død.

Men i det hun kommer til graven møter hun det fullstendige uventede. Graven er åpen fordi stenen foran den er fjernet. Hun ble nok så sjokkert at hun med en gang løp tilbake til Simon Peter og disippelen Herren hadde kjær. Hun må sett i et glimt inn i graven at Herrens legeme ikke lå der. Hun ser ut til å tro at noen har brutt seg inn og tatt kroppen.

De to løper med en gang til graven. Johannes kommer frem først og ser inn og ser lik klærne, men la Peter gå først inn i graven.

Les mer «Preken: 1. Påskedag» →

Påskenatten er det nye livets natt. Det er natten til den åttende dagen, til skaperverkets høydepunkt og avslutning. Dagen etter den syvende dagen, sabbaten, Guds hviledag, på den første dagen i uken, er Herren stått opp fra de døde og har forlatt graven. En ny virkelighet er kommet inn i vår verden, Herren har seiret over døden. Dette ferier vi i nattens liturgi.

Vi begynte samlet rundt den nye ilden og fulgte det nye påskelyset inn i kirken som et tegn på inntoget i «Det lovede land». Påskelyset blir til et tegn på Kristus som går foran oss lik en ildstøtte. I lesningene hørte vi viktige deler av Guds historie med menneskene fra skapelsen av.

I sentrum av tekstlesningene står det glade budskapet om Herrens oppstandelse. I Markus beretning kommer de tre kvinnene som hadde stått ved korset tidlig på søndag morgen, kort etter soloppgang til graven. Etter at sabbaten var over kvelden før, hadde de kjøpt krydderoljer for å salve Herrens legeme. På veien til graven spør de seg om hvordan de skal få veltet til side den tunge stenen som stenger inngangen.

Les mer «Preken: Påskenatt B» →

Johannes er nøyaktig i sine beskrivelser i lidelseshistorien, han er et øyenvitne til hendelsene.

Da soldatene delte Jesu klær mellom seg, valgte de å kaste lodd om hans kjortel, fordi den var «uten sømmer, vevd i ett stykke fra øverst til nederst». Ifølge tradisjonen oppbevares denne kjortelen i Trier i Tyskland. Sammenligningen av blodtypen i blodflekkene på innsiden av kjortelen med blodtypen på lik kledet i Torino, viser at det er samme blod. Kjortelen til vår Herre ble tatt vare på.

Etter det gir Herren Maria Johannes til sønn og Johannes Maria til mor. Dette er faktisk et sterkt indisium på at der ikke fantes noen søsken av Jesus. Hadde han hatt søsken, ville han ikke gjort dette.

Dypere sett kan vi i Johannes se en representant for apostlene og Kirkens ledelse. Han blir som denne, gitt Maria til sønn og Maria blir gitt til mor for ham og gjennom ham Kirken. Maria er derfor Kirkens mor, som Kirkens store forbeder hos Gud.

Les mer «Preken: Langfredag» →

Påsken nærmer seg, Jesus vet at timen har kommet hvor han skal fullende Faderens frelsesverk og åpenbare hans kjærlighet. Hendelsene rundt Jesu time er den nye påsken og det nye eksodus, det store frelsesverket hvor Guds kjærlighet overvinner syndens kraft og befrir dem som er bundet av den. Jesus møter sin time fylt av kjærlighet til disiplene, de «som var hans her i verden». Johannes understreker det med at Jesus gav dem «det ytterste beviset på sin kjærlighet».

Opp mot den kjærligheten står de onde kreftene. Djevelen er den fremste motstanderen og han ønsker å ødelegge Jesus. Så før måltidet har den onde inngitt Judas å forråde Jesus. Jesu time er det endelige oppgjøret med de onde kreftene og Guds kjærlighet vil overvinne dem gjennom Jesu kors og oppstandelse.

Jesus er helt klar over at Faderen har gitt ham all makt. Jesus er derfor suveren i møtet med sin skjebne. Alt skjer fordi han tillater det. Johannes hjelper oss til å forstå det ved å understreke at Sønnen er gått ut fra Gud og at han skal vende tilbake til Gud.

Les mer «Preken: Skjærtorsdag» →