Herren rir på en fole inn i Jerusalem. Dette gjør han helt bevisst. Han viser hvor dypt fortrolig han er med Skriften og dens oppfyllelse. Sakarja profeterte at en fremtidig sønn av David skulle ri inn i Jerusalem på et esel slik Salomo, Davids sønn, gjorde det ved sin kroning: «Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel, på en eselfole» (Sak 9,9).

Jesus ankommer byen på kongelig vis. Fariseerne føler seg provosert. Men Jesus som opptrer messiansk kongelig, provoserer ikke bare jødene, men også romerne. Keiseren er den øverste herre. Alle andre kunne utgjøre en fare for opprør.

For å latterliggjøre Herren, satte de derfor opp en plakat over ham på korset der det stod «Denne mannen er jødenes konge». De forstår ikke hvor rett de hadde. Men Jesus Kristus er ikke bare jødenes konge, han er verdens konge. Han er en konge på en helt annen måte enn de verdslige konger. For Kristi rike er ikke av denne verden, men er Faderens evige rike. Derfor er Kristus den eneste sanne konge, fordi han kan skjenke sine borgere ekte nåde, tilgivelse og det evige liv.

Les mer «Preken: Palmesøndag C» →

Stenene ble liggende igjen. Intet ord mer om fordømmelse. De lovkyndige og fariseerne gikk sin vei.

De hadde pønsket ut en slu felle for å kunne ta Herren. Dersom vi har hørt godt etter, merker vi at noe ikke stemmer når de kommer til Jesus med en kvinne som er grepet i ekteskapsbrudd. For hvor er mannen? Dersom hun skulle være tatt på fersk gjerning, må det være en skyldig til etter Moseloven.

Men da de ikke kommer med noen mann til Jesus, kan det være at kvinnen er blitt betalt for å stille opp i denne fellen. Det er et skuespill. Fellen er satt opp slik: Dersom Jesus sier at de lovkyndige og fariseerne skal stene kvinnen, vil de lovkyndige og fariseerne løpe til romerne og anmelde Jesus for opprør mot de romerske myndighetene fordi bare de kunne idømme dødsstraffer.

Les mer «Preken: 5. Søndag i fastetiden C» →

Det finnes stunder hvor vi står overfor en kjærlighet så klar og ren at vi vanskelig kan la være å ta til tårer. En kjærlighet som springer ut fra en skjønnhet som kan virke blendende på oss. Kanskje skjer det at vi ikke forstår hva det var som rørte og beveget oss før etter at vi er blitt truffet av kjærligheten. Av og til klarer vi ikke tro at ekte kjærlighet virkelig finnes og er mulig.

Hvordan strevde ikke Kristus med å få disiplene og andre som lyttet til ham til å forstå hvor stor og dyp Guds kjærlighet er. Ja at han selv er denne kjærlighetens ansikt, at han er kjærlighetens ord i vår verden. Et ord som vil gripe våre hjerter. Som vil åpne våre hjerter for en kjærlighet så skjønn at den kan forvandle oss innenfra. En kjærlighet som finner sin konkrete form i Kristi legeme og blod, i absolusjonens virke. En kjærlighet som springer ut fra Faderens evige kjærlighet, en kjærlighet som aldri slukner.

Les mer «Preken: 4. Søndag i fastetiden C» →

Gud i sin treenige visdom beslutter på et av Gud valgt tidspunkt at tiden er kommet for en kreativ fornyelse av skaperverket. Både skal den skadede og sårede menneskenaturen restaureres og skaperverket fullendes ved at døden skal overvinnes gjennom oppstandelsens herlighet.

Sønnen stiller seg til disposisjon ved å la seg inkarnere inn i menneskeheten. Ordet godtar å bli kjød for å være en av oss. Gjennom Sønnen skal Gud i sin hellige Treenighet ta inn i seg den menneskelige virkeligheten. Derfor blir de tre guddommelige personene enige om at Sønnen skal være det nye mennesket, den nye Adam, unnfanget uten synd, ellers lik oss i alt.

Les mer «Preken: Herrens bebudelse» →

Ulykker og katastrofer er en vanlig del av nyhetene vi får servert gjennom mediene. I vår tid er det bl.a. krigen i Ukraina eller bombingen i Gaza vi møter igjen og igjen. Det er vondt og hjerteskjærende å se alle de forferdelige bildene og videoene.

Det kan være naturlig for oss å spørre hvordan vi ville håndtere en slik situasjon her hos oss. Men kanskje vi også blir berørt av tanken: «Godt at det ikke er her hos oss».

Dersom noe alvorlig skjer oss, som en ulykke eller vi rammes av en alvorlig sykdom, kan vi være raske til å spørre: «Hvorfor skjedde det meg, hvorfor akkurat meg?» Vi kan også finne på å spørre: «Hva har jeg gjort galt at det skjer meg?»

Ved å spørre slik befinner vi oss med ett i de samme tankebaner som var fremherskende på Jesu tid. Fariseerne og de skriftlærde kunne finne på å si: «Det er Guds straff! De forulykkede eller syke var syndere, hvis skyld hadde blitt så stor, at Gud slo til og satte en stopper for det» når de hørte om slike ting.

Les mer «Preken: 3. Søndag i fastetiden C» →

I dag spiller Josef hovedrollen i evangeliet. Matteus fokuserer på Josefs rolle i frelseshistorien. Hos Lukas står Josef i skyggen, mens hos Matteus leder han den hellige familien. Engelen kommer til ham, ikke til Maria. Når Lukas beretter om engelens komme til Maria, nevner han ikke Josefs reaksjon. Matteus nevner ikke engelens komme til Maria og forteller utelukkende om Josefs reaksjon. Han gjør det fordi han skriver for omvendte jøder. Han vil bevise at alle de gammeltestamentlige profetiene er oppfylt i Kristus. Messias skulle være Davids sønn, han er Davids sønn – sier Matteus – fordi Josef stammer fra Davids ætt. Takket være Josef er den fundamentale profeti om Kristus gått i oppfyllelse.

Da Josef fikk vite at Maria var blitt gravid, må han ha tvilt på henne. Josef vet ingenting om engelens komme og det store som var skjedd henne. «Josef», sier engelen, «vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru; for det barn hun bærer, er blitt til ved Den Hellige Ånd». Det var det Josef ikke visste og han var redd fordi han ikke visste det.

Les mer «Preken: Hellige Josef» →

Vår tid har mange idealer og ideer. Deriblant forestillinger om hvordan vi skal se ut. Stadig vekk blir vi på en overfladisk måte utsatt for en eller annen form for idealmenneske. Man skal se slik eller slik ut. Mange sliter for å oppnå en angivelig skjønnhet. De bruker operasjoner for å forandre seg til å få drømmefiguren når den ikke passer til idealene. Uten problemer lar de ting bli operert inn i kroppen eller de sprøyter stoffer under huden. Eller de tatoverer seg eller bruker piercing. Alt tegn på manglende selvaksept. Der er ingen grenser for forandringslyst som kan tilfredsstilles i vår tid også utover det nevnte.

I dagens tekster snakkes det også om forandringer, men i betydningen av forvandling. Oppe i fjellet blir Kristus forvandlet foran disiplene, Peter, Johannes og Jakob. Han lyser opp. Hans sannhet blir bokstavelig talt synlig. En sannhet som blir bekreftet av Faderen i himmelen. Kristus er Guds sønn. Han er Gud. Hans legeme stråler ut den han i virkeligheten er.

Les mer «Preken: 2. Søndag i fastetiden C» →

Vi kan uten å overdrive slå fast at vi i vår tid lever i en fristelsens verden. Aldri har mennesket blitt fristet med så mange forskjellige «ting» vi bare må ha. Enten det er reklamen med sitt messende budskap eller de mange råd om hvordan vi skal se ut eller ikke se ut, være eller ikke være. Ikke overvektig, men sporty, helst ung for bestandig osv. Mange hjelpemidler utvikles for å omforme en selv, ja, medisinske tjenester misbrukes for å forandre kroppen. Det blir til og med trodd at man kan danne en identitet på denne måten.

Men er dette fristelser som preger oss, som vi orienterer oss etter? Dagens Evangelium hvor vi møter Herren i ørkenen, forstår ikke fristelser så overfladisk, men går mye dypere.

Evangeliet går mye dypere fordi det vet at mennesker er mest truet dersom de grunnleggende og iboende ønskene i mennesket ikke blir besvart. Det dreier seg altså ikke om et spontant begjær, men om lengsler, ønsker og håp som er dypt forankret i menneskets hjerte. Ønsker som på ingen måte er like lett å oppfylle som ønsket om et stykke sjokolade. Nei, det er en hunger som er avgjørende for hvordan vårt liv kan lykkes. Jesu fristelser viser det tydelig.

Les mer «Preken: 1. Søndag i fastetiden C» →

Kirken har valgt en tekst fra Pauli annet brev til Korintierne som dagens annen lesning. Her finner vi noen viktige tanker vi kan ta med oss inn i fastetiden. Fastetiden er en tid som inviterer oss til fornyet og fordypet refleksjon og tenkning om hvem, vår Herre Jesus Kristus er og hva han tok på seg for vår frelses skyld.

Paulus skriver om seg selv at han kommer som Kristi sendemann, han er utsendt av Herren for å forkynne budskapet. Budskapet i dag er: «La dere forlike med Gud!» Det er fastetidens hovedinnhold. Alt vi gjør i denne tiden skal føre til en gjenopprettelse av vårt forhold til Gud gjennom syndenes forlatelse i skriftemålet. Vi erkjenner og bekjenner vår synd og mottar det nye livet gjennom boten og tilgivelsen. Det vi gjør som faste, gjennom almisser, gjennom gode gjerninger, gjennom avkall, gjennom tilbakeholdenhet, skal tjene denne forsoningen med Gud.

Les mer «Preken: Askeonsdag» →

Når vi begynner å krangle med en annen, kan vi oppleve at det vi sier eller kanskje roper ikke fører til at striden slutter. Nei, den blir gjerne enda hardere. En fornærmelse eller et ondt ord blir kvittert med samme mynt. Vi lykkes ikke med å finne et forsonende ord for å mildne striden.

Her møter vi gamle forhistoriske væremåter, som vi har fått med oss nesten som et instinkt. Vi reagerer med samme mynt på en fornærmelse eller når vi blir såret, eller vi reagerer kanskje med en enda krassere fornærmelse. Det kan være på sin plass i villmarken. For der må en motstander som angriper helst beseires i første runde for at han ikke skal ta overtaket og slå oss.

Mange mennesker, deriblant også kristne, oppfører seg som om de lever som ville, kanskje uten å være klar over det. På den måten bærer de «det jordiske preg», som Paulus nevner i Korinterbrevet.

Les mer «Preken: 7. Søndag i kirkeåret C» →