«Så høyt elsket Gud verden, at han gav sin enbårne Sønn til pris», hørte vi nettopp i evangeliet. Det handler ikke bare om Jesu offer av livet på korset; gaven det er snakk om her er Guds Sønns inkarnasjon i Jesus fra Nasaret. Det er et uttrykk for Guds kjærlighet til oss mennesker. I Guds enbårne Sønn ga Gud oss ​​også den jordiske, menneskelige Jesus, den Jesus som delte 30 år av menneskelivet med oss ​​for å få en størst mulig nærhet til oss mennesker.

Guds overveldende kjærlighet til oss mennesker er det grunnleggende budskapet i dagens evangelium. Født av en menneskelig kvinne, Maria, levde Guds Sønn i mange år diskret som en tømmermannssønn i Nasaret. Først da døperen Johannes reiste rundt som en omreisende predikant, forkynte omvendelse og døpte mennesker i Jordan, tok Jesu liv en ny retning. Han ble døpt av Johannes i Jordans vann. I dåpen blir hans oppdrag bekreftet gjennom hans himmelske Fars stemme. Guds Ånd fører ham til å følge i Johannes’ fotspor og profetene før ham. Mange mennesker blir dypt berørt av hans ord og mirakler, og etter å ha møtt ham, forandrer de livene sine fundamentalt. Hver dag slutter flere seg til hans etterfølgere og reiser med ham gjennom landet.

Les mer «Preken: Korsets opphøyelse» →

Kristus stiller helt klare krav til dem som vil følge ham: «gi avkall på alt du eier». Et krav som ikke kan bortforklares og som lyder hardt i en samtid som er så opptatt med det å ha fremfor det å være. Herrens krav går på tvers av menneskelig svakhet.

For Herren betyr det å «eie» dessuten mer enn bare det materielle. Han bruker det i denne sammenhengen også om forholdet til andre mennesker – Herren lister opp den egne familien og de nærmeste slektningene. Han tillater seg å gå så langt som å bruke det harde ordet «hater».

Dette ordet får sin betydning dersom et medmenneske forstyrrer disippelens umiddelbare nærhet til Herren eller stiller spørsmål ved den. Disippelen skal være helt fri fra materielle og menneskelige bindinger for å stå til disposisjon for Herrens oppdrag å forkynne og leve Guds rikes komme. Herren ønsker at den som følger ham sprenger de vanlige menneskelige grensene som hindrer disippelen i det frie virke for Guds rike.

Les mer «Preken: 23. Søndag i kirkeåret C» →

I land hvor den 15. august ikke er en offentlig fridag, feires høytiden alltid på nærmeste søndag. Derfor feires den i dag, søndag den 17. august i Tromsø Stift.

Vår samtid kan få oss til å tro at vi lever i den siste tiden. Utløsende faktorer kan være kriger, de klimatiske forandringer, naturkatastrofer, terrorisme eller annet: uansett er det mange som ser at vi går store forandringer i møte og ser skremmende fremtidsperspektiver. I en slik tid er de kristne kallet til å tyde sine liv og historie ut ifra Guds åpenbaring.

Dagens fest for Marias opptagelse i himmelen gir henvisninger til en slik tolkning av livet. Det dreier seg ikke bare om hennes person og hennes enestående kall. I hennes skikkelse blir noe av Guds historie med sin verden synlig og dermed også noe av ethvert menneskes historie og bestemmelse. Ved å ferie hennes fullendte liv kan vi også lære noe om vår egen livsvei.

I Maria fra Nasarets uanselige skikkelse fullbyrdes Guds plan med verden. Fylt av det ubegripelige budskapet om at hun skal bli Messias mor, skynder hun seg til Elisabeth og blir av henne erkjent og hilst som Herrens mor. Den gamle kvinnen, som hadde vært ufruktbar, kan være et bilde på Guds folk i den gamle pakten. Mot all forventning gir Gud henne et barn som et tegn for det nye, gudegitte livet. 

Les mer «Preken: Maria opptagelse i himmelen» →

Som mennesker søker vi å slå oss ned, sitte i ro, binde oss fast. Men Gud tenker på en annen måte enn oss mennesker. Denne søndagens tekster handler om å bryte opp, gi seg på vei. Vi skal leve i oppbrudd, oppbrudd på grunn av troen, på grunn av Guds kunngjøring, oppbrudd fordi man snart skal avlegge regnskap.

I den andre lesningen møter vi det å bryte opp i troen. Abrahams tro var basert på et ord som var mottatt av Gud, et ord som kunngjorde noe usynlig og fremtidig. En tro som fikk Abraham til å bryte opp fra det kjente og kjære og begi seg mot det ukjente, en tro som ble hardt prøvet da Abraham ble bedt om ofre sin eneste sønn Isak. Men det behøvde han ikke fordi Abraham aldri slapp taket i troen på Gud og ble derfor i sannhet en troens far og forbilde for oss alle.

I den første lesningen hører vi hvordan folket opplevde at de kunngjorte løfter ble oppfylt og folket brøt opp og gav seg på vei til det lovede land. Det samme gjaldt løfter som f.eks. Kong David fikk eller ord som gikk til profetene.

Les mer «Preken: 19. Søndag i kirkeåret C» →

Herren er ikke interessert i å dømme i en arvesak. Men han erkjenner faren som ligger bak mannens bønn, nemlig å være utsatt for «havesyken».

For Kristus er det viktig å skjelne mellom det å ha og det å være. Det å være er menneskets liv og væren, det å ha er å eie større og mindre eiendeler som gjør det mulig å leve. Herren advarer mot å gjøre det å ha til meningen og målet med livet og dermed gjøre sitt væren avhengig av å øke eiendelene. Nei, det riktige er å arbeide med sitt væren og bli stadig mer den Gud vil vi skal være, altså bli stadig mer Kristuslik.

Med lignelsen viser Herren til hvor forgjeves det kan være bare å være opptatt av å ha og å øke eiendeler og skatter. Vi skal meget heller søke skattene i himmelen. Selvfølgelig er det ikke noe problem å ha det som er nødvendig for å leve. Men vi må passe oss for ikke å leve for det som er unødvendig.

Les mer «Preken: 18. Søndag i kirkeåret C» →

Herren oppfordrer til bønn og mange av oss ber gjerne. Men vi vet også at bønnen ikke er enkel sak for mange og det er nok mange som ikke ber. Skjønt ofte kan bønnen dukke opp igjen når man befinner seg i en farlig situasjon eller man blir alvorlig syk, selv om man ikke ber til daglig.

Riktignok sier Herren at vi skal be, så skal vi få. Likevel er det mange som ikke opplever annet enn skuffelse. Da er det det lett å mene at det ikke nytter å be.

Men kanskje skyldes det egen feil? Kanskje ber man på feil måte? Kanskje har meget av det man ber om i grunnen egoistiske motiver? Kan det være at man ber om noe som Gud ikke ønsker å gi oss, fordi Gud ikke vil bekrefte en umoden og selvopptatt måte å be på? Gud er ingen automat som skal oppfylle ens ønsker bare man legger på den riktige «mynten», enten det dreier seg om en bønn eller et løfte. Det å be «riktig», er noe vi må lære. Derfor lærer Herren disiplene å be.

Les mer «Preken: 17. Søndag i kirkeåret C» →

Innholdet i den første lesningen og i evangeliet handler om gjestfrihet. I begge tilfeller kommer det en gjest; begge gangene dreier det seg om spørsmålet om hvordan man behandler en gjest og hva denne gjestfriheten betyr.

I lesningen kommer Gud til Abraham i form av tre menn. Abraham løper imot dem og ber dem om å være hans gjester. Raskt og ivrig gjør han alt for at dette møtet skal bli til en fest. Uten å vite det er det Gud han betjener. Det viser seg først helt mot slutten av dette møtet.

Gjesten sier til Abraham: «Jeg kommer til deg igjen neste år på denne tid, og da skal Sara, din hustru, ha en sønn». En sønn, det er det Abraham og Sara har ventet på hele livet. Når de nå får høre dette, er de egentlig ikke lenger i en alder for å få barn. Men løftet vil bli oppfylt. Så de som egentlig fikk en gave, var ikke gjestene, men Abraham og Sara.

Les mer «Preken: 16. Søndag i kirkeåret C» →

Berg og fjell spiller en egen rolle i våre hellige skrifter. Det er høyder i landskapet som løfter seg mot himmelen og ble tidligere forstått som berøringspunkter med det guddommelige nærvær.

Eden er oppe på et fjell. Derfra renner det en elv som vanner hagen og som blir til fire elver som renner til fire steder. Så hagen ligger også høyt i denne fremstillingen. Her holder Gud til og her skapes alle levevesen med mennesket i sentrum. Gud og mennesket kan møtes fritt i hagen før syndefallet. Etterpå skjuler Gud sitt nærvær for menneskene bak skyer.

Da Abraham ble satt på prøve av Gud ved å bli bedt om å ofre Isak, gikk han opp i fjellet. Gjennom sin lydighet til Gud bestod Abraham prøven, Isak ble ikke ofret og han fikk løftet fra Gud om etterslektens enorme vekst.

Moses møtte Herren på Sinai fjellet. Her ble den nye pakten og det nye folket etablert. Her mottok Moses budene og loven. Her samtale Moses med Gud flere ganger. Fjellet ble her virkelig et møtested mellom mennesket og Gud.

Les mer «Preken: Maria av Karmelberget» →

På Jesu tid var det vanskelig for mange å begripe hvem Kristus egentlig var. De lovkyndige, saddukeerne og fariseerne brukte nok meget tid til å diskutere denne personen fra Nasaret som plutselig var dukket opp og som samlet mange mennesker når han holdt sine taler og gjorde jærtegn. Hvem kan det vel være? Kunne det kanskje være den etterlengtede Messias? Kunne det være han som skulle redde Israel og gjøre det til et stort og herlig folk?

Hvis det var ham måtte han i så fall være kjent med folkets tro og tradisjoner og kunne loven som Gud hadde gitt det. Denne gangen er det derfor en lovkyndig, en som er godt kjent med Guds lov som vil prøve Kristus. Hva ville han vel si på spørsmålet om hvordan man kan oppnå evig liv? Kanskje han ville gi et svar som kan avsløre at han ikke er Messias og man kan gjøre seg ferdig med denne mannen, som i mange tilfeller kunne være ubehagelig med sine ord og gjerninger.

Men i stedet for å svare den lovkyndige, stiller Kristus ham et spørsmål som får ham til selv å svare på sitt eget spørsmål. Man oppnår evig liv ved å elske Gud av hele sitt hjerte og å elske sin neste som seg selv. Det er det som er å oppfylle loven.

Les mer «Preken: 15. Søndag i kirkeåret C» →

Herren har ifølge Lukas begynt sin lange vandring mot Jerusalem. Med en gang sender han ut en større gruppe på 72 disipler, andre enn de 12 apostlene. De skal være som en fortropp som går i forveien til de steder hvor Herren etter hvert kommer til å komme. Det er som en forsmak på den kommende Kirkes misjon som vil gå ut i alle himmelretninger fra Jerusalem. Med Kristus, apostlene og disiplene, setter Gud i gang en bevegelse i verden som er et tegn på at «Guds rike står for døren!»

Noen av de gamle håndskrifter av Lukas evangeliet har tallet 70 i stedet for 72. I det greske nye testamentet har de valgt å la det stå 70 med to i parantes. Mens i den norske bibeloversettelsen fra 1930 står tallet 70. 70 ville passe bedre med misjonen til alle folkeslag fordi man på Jesu tid regnet med at der fantes 70 ikke-jødiske folk på jorden.

Uansett hvilket av de to tallene Lukas brukte i sin opprinnelige tekst, er budskapet det samme, nemlig at Kristi forkynnelse gjennom utsendelsen av disiplene skal nå alle folk på jorden.

Les mer «Preken: 14. Søndag i kirkeåret C» →