Kirken har valgt en tekst fra Pauli annet brev til Korintierne som dagens annen lesning. Her finner vi noen viktige tanker vi kan ta med oss inn i fastetiden. Fastetiden er en tid som inviterer oss til fornyet og fordypet refleksjon og tenkning om hvem, vår Herre Jesus Kristus er og hva han tok på seg for vår frelses skyld.

Paulus skriver om seg selv at han kommer som Kristi sendemann, han er utsendt av Herren for å forkynne budskapet. Budskapet i dag er: «La dere forlike med Gud!» Det er fastetidens hovedinnhold. Alt vi gjør i denne tiden skal føre til en gjenopprettelse av vårt forhold til Gud gjennom syndenes forlatelse i skriftemålet. Vi erkjenner og bekjenner vår synd og mottar det nye livet gjennom boten og tilgivelsen. Det vi gjør som faste, gjennom almisser, gjennom gode gjerninger, gjennom avkall, gjennom tilbakeholdenhet, skal tjene denne forsoningen med Gud.

Når vi begynner å krangle med en annen, kan vi oppleve at det vi sier eller kanskje roper ikke fører til at striden slutter. Nei, den blir gjerne enda hardere. En fornærmelse eller et ondt ord blir kvittert med samme mynt. Vi lykkes ikke med å finne et forsonende ord for å mildne striden.

Her møter vi gamle forhistoriske væremåter, som vi har fått med oss nesten som et instinkt. Vi reagerer med samme mynt på en fornærmelse eller når vi blir såret, eller vi reagerer kanskje med en enda krassere fornærmelse. Det kan være på sin plass i villmarken. For der må en motstander som angriper helst beseires i første runde for at han ikke skal ta overtaket og slå oss.

Mange mennesker, deriblant også kristne, oppfører seg som om de lever som ville, kanskje uten å være klar over det. På den måten bærer de «det jordiske preg», som Paulus nevner i Korinterbrevet.

Vårt moderne liv kan føles som et krevende liv. Riktignok er arbeidstiden og arbeidsmengden sunket i forhold til tidligere tider og meget av det som må gjøres er lettere å få gjort i vår tid. Men ofte har vi en så hektisk fritid, at den ikke alltid bidrar til å høyne livskvaliteten. Stadig utsettes vi for krav eller forslag i mediene eller på nettet om helse, trening, kropp, reiser osv.

Disse kravene og erfaringene kan få oss til å spørre: hva er det viktigste ved livet og vår eksistens? Et spørsmål som vi som kristne kan besvare ut fra vår tro. Dagens tekster vi har hørt peker på det helt sentrale troen.

I evangeliet hørte vi fire saligprisninger og fire verop. Hva menes med «salig»? Sikkert ikke «lykkelig» i den betydning man gjerne legger i dette ordet. Det er ikke en oppfordring til å gå gjennom livet bekymringsløst og fornøyd.

Herren sier til Simon: «Legg ut på dypet, og kast noten til fangst!» Men Simon svarte: «Mester, vi har strevet hele natten og ingenting fått. Men siden det er du som sier det, skal jeg forsøke et kast».

Herren forlanger en grenseløs tillitt av Simon Peter; den står i motsetning til hans erfaring som fisker. Og det etter en natt hvor garnene er forblitt tomme. Skuffelsen var sikkert svært stor. Man merker denne skuffelsen i Peters svar.

Men likevel kan han svare Herren at han vil gjøre det «siden det er DU som sier det …» Utfra sin erfaring som fisker vet Peter at det er forgjeves å fiske på høylys dag, men han gjør det likevel: «siden det er DU som sier det». Til tross for at fisket hadde vært mislykket, stoler Peter på Herrens ord.

Dagens evangelium forteller oss om en helt hverdagslig hendelse på Jesu tid. Josef og Maria drar fra Nasaret opp til Jerusalem førti dager etter barnets fødsel for å følge loven. De kan ikke stille opp med en spesiell fin offergave, fordi de hører til det enkle folket, de små, ikke de store. Et par turtelduer er deres gave til den foreskrevne renselsen. Da de kommer inn i templet med Jesus, møter de to gamle mennesker, Simeon og Hanna. Det skjer intet uvanlig for omgivelsene.

Men midt i den daglige virksomheten i templet, åpnes øynene til de to gamle personene for folkenes frelse, hedningenes lys og Israels herlighet: for Jesus Kristus, Guds Sønn. I hverdagen skjer åpenbaringen, som vi feirer i dag.

En forutsetning er nødvendig for at åpenbaringen erkjennes: Simeon og Hanna lengter etter redning og forløsning i deres hjerter. De representerer alle som venter på Gud og frelsen. Også for oss står de ved templets inngang. Slik er deres liv også et budskap for oss i dag: I lengselen etter frelse spirer åpenbaringens erkjennelse. Gud overhører ikke vår lengsel etter frelse. For menneskenes lengsel etter frelse motsvarer Guds lengsel etter å frelse menneskene. Lengselen er begynnelsen til frelsen.