Dagens evangelium forteller oss om en helt hverdagslig hendelse på Jesu tid. Josef og Maria drar fra Nasaret opp til Jerusalem førti dager etter barnets fødsel for å følge loven. De kan ikke stille opp med en spesiell fin offergave, fordi de hører til det enkle folket, de små, ikke de store. Et par turtelduer er deres gave til den foreskrevne renselsen. Da de kommer inn i templet med Jesus, møter de to gamle mennesker, Simeon og Hanna. Det skjer intet uvanlig for omgivelsene.

Men midt i den daglige virksomheten i templet, åpnes øynene til de to gamle personene for folkenes frelse, hedningenes lys og Israels herlighet: for Jesus Kristus, Guds Sønn. I hverdagen skjer åpenbaringen, som vi feirer i dag.

En forutsetning er nødvendig for at åpenbaringen erkjennes: Simeon og Hanna lengter etter redning og forløsning i deres hjerter. De representerer alle som venter på Gud og frelsen. Også for oss står de ved templets inngang. Slik er deres liv også et budskap for oss i dag: I lengselen etter frelse spirer åpenbaringens erkjennelse. Gud overhører ikke vår lengsel etter frelse. For menneskenes lengsel etter frelse motsvarer Guds lengsel etter å frelse menneskene. Lengselen er begynnelsen til frelsen.

«Denne dagen er helliget Herren, deres Gud» hører vi i dagens første lesning. Dagen er den store dagen da Esra åpnet bokrullen for å lese Guds lov for folket etter at det var kommet tilbake til Jerusalem fra eksilet.

Folket lytter sterkt beveget til skriften som det tydeligvis ikke var fortrolig med. Det gråter av glede i møtet med Guds kjærlighet og vilje gjennom ordene det får høre. Det var ikke klar over hvor stor og god Gud er. Esra oppmuntrer det til å feire dagen og holde fest. Å motta Guds ord skal være en gledens stund: «For gleden i Herren er deres styrke».

Vi kan se denne dagens hendelse i den første lesningen som en opptakt til oppfyllelsen av skriftordet i dag i evangeliet. Det er et meget viktigere «i dag» enn i den første lesningen. Men folket reagerte helt annerledes på Herren enn i Esras dager. Hva skjedde?

Sist søndag hørte vi hvordan Johannes Døperen oppfordret det ventende folket til å rydde bort stenene fra veien til Herren som kommer. Endelig våger noen i dagens evangelium å spørre det spørsmålet som er nærliggende når man hører Johannes Døperens botspreken: «Hva skal vi gjøre?» Og så … et kanskje noe skuffende svar. Ikke noe spesielt; bare det helt selvfølgelige, det vi bør gjøre, hvis vi vil være gode i dagliglivet. Vi skal gjøre det, som vi vet vi skal gjøre, hvis vi ser på oss med et ærlig og selvkritisk blikk.

Johannes sier til folket at de skal dele med sine medmennesker. Tolloppkreverne skal ikke forlange mer enn det som er fastlagt og soldatene skal ikke mishandle eller presse noen. Nettopp det, som er selvfølgelig ut ifra et menneskes yrke, det som er nødvendig for at samlivet med medmenneskene lykkes.

Advent er en mariansk tid hvor vi venter i en voksende glede på Frelserens fødsel. Vi kan forestille oss hvor stort det hele som skjer den unge Maria må ha vært for henne. Engelen Gabriel kommer med varsel om at hun skal bli mor til Guds Sønn, at hun er utvalgt av Gud til å være Gudsføderske (theótokos). En forunderlig vis avgjørelse av Gud for at Sønnen skal kunne fødes som et menneske i full betydning av ordet.

Menneskeheten frelses ved at Gud selv i Sønnen trer inn i den menneskelige naturen for å restaurere den. Slik én, Adam, hadde ført hele menneskeheten inn i synden gjennom sin ulydighet mot Gud, fører én, Kristus, menneskeheten ut av synden gjennom sin lydighet til Faderen.

Men Sønnen skulle fødes av en kvinne av menneskeheten med vanlige foreldre, ifølge tradisjonen med navnene Joakim og Anna. Hvordan skulle Sønnen da kunne fødes inn i menneskeheten uten å være en del av menneskehetens arvesynd? Det kan kun forstås gjennom ved å betrakte Den Hellige Ånds vare og kloke handling.

Det er sterke og gode bilder dagens tekster byr oss. At fjell og hauger skal jevnes og daler heves, er ikke bilder på ødeleggelse, men bilder på kjærlighet. En kjærlighet som åpner muligheter og vei. Det er Guds kjærlighet til sitt folk, som i Det gamle Testamentet leder det hjem til Jerusalem, som i Det nye Testamentet leder Herren til de troende.

For folket var hjemkomsten til det jordiske Jerusalem tegnet på Guds frelse, for oss er ankomsten i det himmelske Jerusalem rommet for evig frelse. Da timen var kommet og Herren trådte frem i offentligheten som ble forberedt av Johannes Døperen, begynte den nye frelsens vei som ble åpnet ved Herren død og oppstandelse.

Johannes Døperen står i overgangen mellom den gamle og den nye pakten. Han blir den siste profeten fra den gamle pakten som bereder folket på Messias komme. Folket skal vende om for å ta imot ham som kommer. Ved å la seg døpe av ham ble deres synder tilgitt. Johannes siterer Jesaja som en røst i ødemarken: Veien skal klargjøres for Herren og stiene jevnes ut. Daler skal fylles og fjell og åser skal slettes, krokete veier rettes ut og ulendte stier jevnes.