Vi kan uten å overdrive slå fast at vi i vår tid lever i en fristelsens verden. Aldri har mennesket blitt fristet med så mange forskjellige «ting» vi bare må ha. Enten det er reklamen med sitt messende budskap eller de mange råd om hvordan vi skal se ut eller ikke se ut, være eller ikke være. Ikke overvektig, men sporty, helst ung for bestandig osv. Mange hjelpemidler utvikles for å omforme en selv, ja, medisinske tjenester misbrukes for å forandre kroppen. Det blir til og med trodd at man kan danne en identitet på denne måten.

Men er dette fristelser som preger oss, som vi orienterer oss etter? Dagens Evangelium hvor vi møter Herren i ørkenen, forstår ikke fristelser så overfladisk, men går mye dypere.

Evangeliet går mye dypere fordi det vet at mennesker er mest truet dersom de grunnleggende og iboende ønskene i mennesket ikke blir besvart. Det dreier seg altså ikke om et spontant begjær, men om lengsler, ønsker og håp som er dypt forankret i menneskets hjerte. Ønsker som på ingen måte er like lett å oppfylle som ønsket om et stykke sjokolade. Nei, det er en hunger som er avgjørende for hvordan vårt liv kan lykkes. Jesu fristelser viser det tydelig.

Kirken har valgt en tekst fra Pauli annet brev til Korintierne som dagens annen lesning. Her finner vi noen viktige tanker vi kan ta med oss inn i fastetiden. Fastetiden er en tid som inviterer oss til fornyet og fordypet refleksjon og tenkning om hvem, vår Herre Jesus Kristus er og hva han tok på seg for vår frelses skyld.

Paulus skriver om seg selv at han kommer som Kristi sendemann, han er utsendt av Herren for å forkynne budskapet. Budskapet i dag er: «La dere forlike med Gud!» Det er fastetidens hovedinnhold. Alt vi gjør i denne tiden skal føre til en gjenopprettelse av vårt forhold til Gud gjennom syndenes forlatelse i skriftemålet. Vi erkjenner og bekjenner vår synd og mottar det nye livet gjennom boten og tilgivelsen. Det vi gjør som faste, gjennom almisser, gjennom gode gjerninger, gjennom avkall, gjennom tilbakeholdenhet, skal tjene denne forsoningen med Gud.

Når vi begynner å krangle med en annen, kan vi oppleve at det vi sier eller kanskje roper ikke fører til at striden slutter. Nei, den blir gjerne enda hardere. En fornærmelse eller et ondt ord blir kvittert med samme mynt. Vi lykkes ikke med å finne et forsonende ord for å mildne striden.

Her møter vi gamle forhistoriske væremåter, som vi har fått med oss nesten som et instinkt. Vi reagerer med samme mynt på en fornærmelse eller når vi blir såret, eller vi reagerer kanskje med en enda krassere fornærmelse. Det kan være på sin plass i villmarken. For der må en motstander som angriper helst beseires i første runde for at han ikke skal ta overtaket og slå oss.

Mange mennesker, deriblant også kristne, oppfører seg som om de lever som ville, kanskje uten å være klar over det. På den måten bærer de «det jordiske preg», som Paulus nevner i Korinterbrevet.

Vårt moderne liv kan føles som et krevende liv. Riktignok er arbeidstiden og arbeidsmengden sunket i forhold til tidligere tider og meget av det som må gjøres er lettere å få gjort i vår tid. Men ofte har vi en så hektisk fritid, at den ikke alltid bidrar til å høyne livskvaliteten. Stadig utsettes vi for krav eller forslag i mediene eller på nettet om helse, trening, kropp, reiser osv.

Disse kravene og erfaringene kan få oss til å spørre: hva er det viktigste ved livet og vår eksistens? Et spørsmål som vi som kristne kan besvare ut fra vår tro. Dagens tekster vi har hørt peker på det helt sentrale troen.

I evangeliet hørte vi fire saligprisninger og fire verop. Hva menes med «salig»? Sikkert ikke «lykkelig» i den betydning man gjerne legger i dette ordet. Det er ikke en oppfordring til å gå gjennom livet bekymringsløst og fornøyd.

Herren sier til Simon: «Legg ut på dypet, og kast noten til fangst!» Men Simon svarte: «Mester, vi har strevet hele natten og ingenting fått. Men siden det er du som sier det, skal jeg forsøke et kast».

Herren forlanger en grenseløs tillitt av Simon Peter; den står i motsetning til hans erfaring som fisker. Og det etter en natt hvor garnene er forblitt tomme. Skuffelsen var sikkert svært stor. Man merker denne skuffelsen i Peters svar.

Men likevel kan han svare Herren at han vil gjøre det «siden det er DU som sier det …» Utfra sin erfaring som fisker vet Peter at det er forgjeves å fiske på høylys dag, men han gjør det likevel: «siden det er DU som sier det». Til tross for at fisket hadde vært mislykket, stoler Peter på Herrens ord.