Vårt moderne liv kan føles som et krevende liv. Riktignok er arbeidstiden og arbeidsmengden sunket i forhold til tidligere tider og meget av det som må gjøres er lettere å få gjort i vår tid. Men ofte har vi en så hektisk fritid, at den ikke alltid bidrar til å høyne livskvaliteten. Stadig utsettes vi for krav eller forslag i mediene eller på nettet om helse, trening, kropp, reiser osv.

Disse kravene og erfaringene kan få oss til å spørre: hva er det viktigste ved livet og vår eksistens? Et spørsmål som vi som kristne kan besvare ut fra vår tro. Dagens tekster vi har hørt peker på det helt sentrale troen.

I evangeliet hørte vi fire saligprisninger og fire verop. Hva menes med «salig»? Sikkert ikke «lykkelig» i den betydning man gjerne legger i dette ordet. Det er ikke en oppfordring til å gå gjennom livet bekymringsløst og fornøyd.

Herren sier til Simon: «Legg ut på dypet, og kast noten til fangst!» Men Simon svarte: «Mester, vi har strevet hele natten og ingenting fått. Men siden det er du som sier det, skal jeg forsøke et kast».

Herren forlanger en grenseløs tillitt av Simon Peter; den står i motsetning til hans erfaring som fisker. Og det etter en natt hvor garnene er forblitt tomme. Skuffelsen var sikkert svært stor. Man merker denne skuffelsen i Peters svar.

Men likevel kan han svare Herren at han vil gjøre det «siden det er DU som sier det …» Utfra sin erfaring som fisker vet Peter at det er forgjeves å fiske på høylys dag, men han gjør det likevel: «siden det er DU som sier det». Til tross for at fisket hadde vært mislykket, stoler Peter på Herrens ord.

Dagens evangelium forteller oss om en helt hverdagslig hendelse på Jesu tid. Josef og Maria drar fra Nasaret opp til Jerusalem førti dager etter barnets fødsel for å følge loven. De kan ikke stille opp med en spesiell fin offergave, fordi de hører til det enkle folket, de små, ikke de store. Et par turtelduer er deres gave til den foreskrevne renselsen. Da de kommer inn i templet med Jesus, møter de to gamle mennesker, Simeon og Hanna. Det skjer intet uvanlig for omgivelsene.

Men midt i den daglige virksomheten i templet, åpnes øynene til de to gamle personene for folkenes frelse, hedningenes lys og Israels herlighet: for Jesus Kristus, Guds Sønn. I hverdagen skjer åpenbaringen, som vi feirer i dag.

En forutsetning er nødvendig for at åpenbaringen erkjennes: Simeon og Hanna lengter etter redning og forløsning i deres hjerter. De representerer alle som venter på Gud og frelsen. Også for oss står de ved templets inngang. Slik er deres liv også et budskap for oss i dag: I lengselen etter frelse spirer åpenbaringens erkjennelse. Gud overhører ikke vår lengsel etter frelse. For menneskenes lengsel etter frelse motsvarer Guds lengsel etter å frelse menneskene. Lengselen er begynnelsen til frelsen.

«Denne dagen er helliget Herren, deres Gud» hører vi i dagens første lesning. Dagen er den store dagen da Esra åpnet bokrullen for å lese Guds lov for folket etter at det var kommet tilbake til Jerusalem fra eksilet.

Folket lytter sterkt beveget til skriften som det tydeligvis ikke var fortrolig med. Det gråter av glede i møtet med Guds kjærlighet og vilje gjennom ordene det får høre. Det var ikke klar over hvor stor og god Gud er. Esra oppmuntrer det til å feire dagen og holde fest. Å motta Guds ord skal være en gledens stund: «For gleden i Herren er deres styrke».

Vi kan se denne dagens hendelse i den første lesningen som en opptakt til oppfyllelsen av skriftordet i dag i evangeliet. Det er et meget viktigere «i dag» enn i den første lesningen. Men folket reagerte helt annerledes på Herren enn i Esras dager. Hva skjedde?