Innholdet i den første lesningen og i evangeliet handler om gjestfrihet. I begge tilfeller kommer det en gjest; begge gangene dreier det seg om spørsmålet om hvordan man behandler en gjest og hva denne gjestfriheten betyr.

I lesningen kommer Gud til Abraham i form av tre menn. Abraham løper imot dem og ber dem om å være hans gjester. Raskt og ivrig gjør han alt for at dette møtet skal bli til en fest. Uten å vite det er det Gud han betjener. Det viser seg først helt mot slutten av dette møtet.

Gjesten sier til Abraham: «Jeg kommer til deg igjen neste år på denne tid, og da skal Sara, din hustru, ha en sønn». En sønn, det er det Abraham og Sara har ventet på hele livet. Når de nå får høre dette, er de egentlig ikke lenger i en alder for å få barn. Men løftet vil bli oppfylt. Så de som egentlig fikk en gave, var ikke gjestene, men Abraham og Sara.

Les mer «Preken: 16. Søndag i kirkeåret C» →

Berg og fjell spiller en egen rolle i våre hellige skrifter. Det er høyder i landskapet som løfter seg mot himmelen og ble tidligere forstått som berøringspunkter med det guddommelige nærvær.

Eden er oppe på et fjell. Derfra renner det en elv som vanner hagen og som blir til fire elver som renner til fire steder. Så hagen ligger også høyt i denne fremstillingen. Her holder Gud til og her skapes alle levevesen med mennesket i sentrum. Gud og mennesket kan møtes fritt i hagen før syndefallet. Etterpå skjuler Gud sitt nærvær for menneskene bak skyer.

Da Abraham ble satt på prøve av Gud ved å bli bedt om å ofre Isak, gikk han opp i fjellet. Gjennom sin lydighet til Gud bestod Abraham prøven, Isak ble ikke ofret og han fikk løftet fra Gud om etterslektens enorme vekst.

Moses møtte Herren på Sinai fjellet. Her ble den nye pakten og det nye folket etablert. Her mottok Moses budene og loven. Her samtale Moses med Gud flere ganger. Fjellet ble her virkelig et møtested mellom mennesket og Gud.

Les mer «Preken: Maria av Karmelberget» →

På Jesu tid var det vanskelig for mange å begripe hvem Kristus egentlig var. De lovkyndige, saddukeerne og fariseerne brukte nok meget tid til å diskutere denne personen fra Nasaret som plutselig var dukket opp og som samlet mange mennesker når han holdt sine taler og gjorde jærtegn. Hvem kan det vel være? Kunne det kanskje være den etterlengtede Messias? Kunne det være han som skulle redde Israel og gjøre det til et stort og herlig folk?

Hvis det var ham måtte han i så fall være kjent med folkets tro og tradisjoner og kunne loven som Gud hadde gitt det. Denne gangen er det derfor en lovkyndig, en som er godt kjent med Guds lov som vil prøve Kristus. Hva ville han vel si på spørsmålet om hvordan man kan oppnå evig liv? Kanskje han ville gi et svar som kan avsløre at han ikke er Messias og man kan gjøre seg ferdig med denne mannen, som i mange tilfeller kunne være ubehagelig med sine ord og gjerninger.

Men i stedet for å svare den lovkyndige, stiller Kristus ham et spørsmål som får ham til selv å svare på sitt eget spørsmål. Man oppnår evig liv ved å elske Gud av hele sitt hjerte og å elske sin neste som seg selv. Det er det som er å oppfylle loven.

Les mer «Preken: 15. Søndag i kirkeåret C» →

Herren har ifølge Lukas begynt sin lange vandring mot Jerusalem. Med en gang sender han ut en større gruppe på 72 disipler, andre enn de 12 apostlene. De skal være som en fortropp som går i forveien til de steder hvor Herren etter hvert kommer til å komme. Det er som en forsmak på den kommende Kirkes misjon som vil gå ut i alle himmelretninger fra Jerusalem. Med Kristus, apostlene og disiplene, setter Gud i gang en bevegelse i verden som er et tegn på at «Guds rike står for døren!»

Noen av de gamle håndskrifter av Lukas evangeliet har tallet 70 i stedet for 72. I det greske nye testamentet har de valgt å la det stå 70 med to i parantes. Mens i den norske bibeloversettelsen fra 1930 står tallet 70. 70 ville passe bedre med misjonen til alle folkeslag fordi man på Jesu tid regnet med at der fantes 70 ikke-jødiske folk på jorden.

Uansett hvilket av de to tallene Lukas brukte i sin opprinnelige tekst, er budskapet det samme, nemlig at Kristi forkynnelse gjennom utsendelsen av disiplene skal nå alle folk på jorden.

Les mer «Preken: 14. Søndag i kirkeåret C» →

Kristi Legeme og Blod er den treenige Guds gave til Kirken. Ifølge Johannesevangeliet understreker Herren at den som spiser hans legeme og drikker hans blod, vil ha evig liv. Det evige livet er den største gave som kan gis og forteller oss at Gud skjenker oss noe som både sprenger rammene for vår menneskelige eksistens og som åpner den for Guds virkelighet. Gud er evig, og Gud åpner evigheten for menneskene som nå befinner seg innenfor tidens og rommets grenser.

De femtusen som mettes med de fem brødene og to fiskene i evangeliet opplever et under som peker frem mot eukaristien. Herren løfter blikket mot himmelen til Faderen, som har gitt ham makt til å bruke himmelens velsignelse i skaperverket. Han bryter så brødet og ved det begynner den vidunderlige utbredelsen av brødet og fiskene. Gud opphever det skaptes begrensning og lar det økes tallmessig så alle ikke bare blir mette, men det oppstår et generøst og rikt overskudd som blir samlet i tolv kurver. Tolv – de tolv apostler – Kirkens fundament.

Les mer «Preken: Herrens Legeme og Blod» →

Når vi tenker over vår Gud som en treenig Gud, som en Gud i tre personer, Fader, Sønn og hellig Ånd, er det mulig å velge forskjellige måter å gjøre det på. Utfordringen er alltid både å være i stand til å tenke over de enkelte personer og samtidig hele tiden holde tanken på én Gud vedlike. På en måte vil alltid hele treenigheten være tilstede selv om vi enten ser på Faderen, Sønnen eller Den hellige Ånd. Vi kan ikke tenke oss Gud delt i tre, nei, det må være tre i én enhet i én helhet.

Dagens prefasjon formulerer dette på en god måte når den understreker at vi tror det samme om Faderen og om Sønnen og om Den hellige Ånd, «uten noen forskjell». Deretter sies det så vakkert: «Vi bekjenner den sanne og evige Guddom, og tilber særpreget i deres personer, enheten i deres vesen, og jevnbyrdigheten i deres velde».

Les mer «Preken: Den hellige Treenighet» →

I dag feirer vi Den Hellige Ånds fest, pinsen. Den Hellige Ånd, så nødvendig og likevel så hemmelighetsfull. «… du hører den suser, men hvor den kommer fra og hvor den blåser hen, det vet du ikke». Slik beskriver Herren Ånden i sin samtale med Nikodemos.

Ånden er helt sikkert ikke noen upersonlig kraft, for noe slikt er ikke mulig i Gud. Men Ånden er en som er vanskelig å fatte, en som er en annen enn Faderen og Sønnen. Åndens særpreg er Åndens guddommelige handling dypt inne i vår menneskelige, frie ånd.

Ånden åpner i oss dypet i Gud som bare Ånden har utforsket: «Den Ånd vi har fått del i, … den kommer fra Gud, og lærer oss å kjenne de gaver Gud har gitt oss» forteller Paulus. Ånden fører oss inn i mysteriet at Gud er kjærlighet. «Kjærligheten er dette: Ikke at vi elsket Gud – men at Gud elsket oss og sendte sin Sønn som sonoffer for våre synder» definerer Johannes i sitt første brev. Ånden alene lærer oss å snu opp ned på perspektivet og av Ånden kan vi virkelig lære hva kjærlighet er ifølge Gud.

Les mer «Preken: Pinsedag C» →

Herren skal snart ta avskjed med disiplene: «Barn, bare en liten stund til blir jeg blant dere». Det er like før hans himmelfart. Herrens himmelfart er overgangen fra Kirkens gryende begynnelse med Herren synlig til stede for disiplene til den nye tiden hvor Herren er usynlig til stede i Kirken. Det er en dramatisk overgang som nok har vært sår for dem, men som er viktig for at Kirken skal kunne gå ut til alle folkeslag og gjøre dem til Herrens disipler gjennom dåpen og etter hvert bli et universelt fellesskap i verden.

Herren forstår sikkert hvor utfordrende dette er menneskelig sett og det er viktig for ham at Kirkens første medlemmer forstår overgangen til denne nye virkeligheten som ligger foran dem. Derfor gir han disiplene et bud som skal gjøre det mulig for ham å forbli levende og virksom i Kirken og verden, selv om hans nærvær i fremtiden vil være usynlig.

Budet er helt kort og helt klart: «Som jeg selv har elsket dere, slik skal også dere elske hverandre». Rett og slett et bud om kjærlighet som har Herrens kjærlighet som fundament.

Les mer «Preken: 5. Søndag i påsketiden C» →