Når man reiser som pilegrim til Roma, bør man besøke Laterankirken. Den er den første og fremste av de store romerske basilikaene. På fasaden står det skrevet med store bokstaver det den er: «Mor og hode for alle kirker i byen og hele jorden». Dens opprinnelse går tilbake til det 4. århundret, til den tiden hvor Kirken fikk sin frihet av keiser Konstantin etter lange tider med forfølgelser. Bygget selv hadde vært et palass som keiseren gav Kirken i gave. Den ble først vigslet på tittelen «Salvator mundi», verdens frelser.

Senere ble Johannes Døperen og evangelisten Johannes lagt til som patroner, så kirken heter i dag «San Giovanni in Laterano». Laterankirken er pavens egentlige katedral, hans bispesete. Det århundrer gamle bygget bærer sitt vitnesbyrd i sten på den store forandringen som kom inn i vår verden ved vår frelser Jesus Kristus. Rundt år 200 bekjente den hellige Ireneus: «Jesus Kristus har brakt enhver nyhet, i det han har brakt seg selv».

I år faller vigselsfesten for Laterankirken på en søndag og tar dennes plass. Hvordan er det mulig? Søndagen er jo Herrens dag, den oppstandene Herres dag, som Det II Vatikankonsil understreket det. I konstitusjonen om liturgien står det svart på hvitt: «Ingen andre høytider enn de aller viktigste må ta dens plass, etter som den er grunnlaget for og kjernen i hele det liturgiske år» (Art. 106). Søndagens betydning er klar og må feires på en verdig måte.

I Åpenbaringen ser Johannes et vakkert syn: En uhyre mengde mennesker, «så stor at den umulig kunne telles», er samlet rundt Guds trone i himmelen. Og det er mennesker som kommer fra «alle jordens folk og stammer, raser og tungemål». Alle disse er helgener selv om de aller fleste ikke er erklært slik av Kirken. De som er erklært helgener utgjør bare en liten del av en uendelig stor helhet. Men disse hellige er for oss gode og viktige eksempler på et levd kristenliv som vi kan la oss inspirere av og lære av.

De jordiske levningene av de hellige kan besøkes på mange ulike steder i verden. Er vi heldige får vi besøkt en del av disse stedene gjennom valfarter eller på andre måter. Det er alltid sterkt å få be ved en helgens grav og be om helgenens forbønn i en eller flere intensjoner. I himmelen står de ved Guds trone og går i forbønn for oss.

Sist helg fikk jeg for første gang besøke Assisi og gravene til de hellige Frans, Klara og Carlo Acutis. Det ble en sterk opplevelse.

Vår herre Jesus Kristus ønsker å undervise dem som lytter til ham. Flere ganger ser vi i evangeliene at Herren tar utgangspunkt i umoralske forhold i det verdslige livet når han forteller sine lignelser.

I dagens evangelium er det en dommer som ifølge Herren «hverken fryktet Gud eller hadde respekt for noe menneske». Man kan lett forestille seg at denne dommeren kunne være urettferdig i sine domsavsigelser. For Herren blir det mulig å knytte opp til lovene som gjelder i Guds rike når han bruker eksemplet på denne dommeren.

Sammenligningsmuligheten er utholdenheten til enken som kunne volde dommeren bryderi, selv om hennes ønske ikke var urimelig. Ved å benytte en enke understreker Herren hvor urettferdig denne dommeren er i sin tenkning. Enker hadde på Jesu tid liten rettssikkerhet, selv om Moseloven uttrykkelig ber om at man må ta seg av enkene. Dommeren gir enken til slutt rett fordi han orker ikke mer mas fra enken. Så om en så dårlig dommer tilslutt likevel velger å øve rett, hvor meget mer gjelder det da ikke den gode Gud?

Søndagens tema i tekstene er takknemlighet overfor Gud. Herren sier det helt klart: alle ti spedalske ble helbredet, men bare samaritaneren vendte tilbake for å takke ham.

Også i den første lesningen dreier det seg om takken som tilkommer Gud. Na’aman som teksten omtaler, var arameerkongens hærfører. Han var en stor kriger og gikk fra seier til seier. Men han ble rammet av spedalskhet.

På en av toktene hadde han ført bort en ung jente fra Israel som fange. Hun hadde medlidenhet med ham og fortalte ham om profeten Elisja som var kjent for de mange undre. Na’aman gav seg derfor på vei for å oppsøke profeten. Av kongen fikk han med et anbefalingsskriv til kongen i Israel.

I håp om å bli helbredet kommer Na’aman til profeten Elisja. Han ber den syke om å vaske seg syv ganger i Jordanelven. Da ble den syke rasende. Kanskje han hadde ventet seg et storslått ritual. Dessuten kunne han jo vasket seg i en av elvene i hans hjemland. Vannet der er vel like rent som i Jordan mener han.

Det er mange tekster i evangeliene som vi liker med en gang vi hører dem. I disse kan vi oppleve Kristus som en venn, som går med oss, som deler våre gleder og sorger, som snakker til oss på en måte som berører oss personlig. Men så finnes det også tekster som gjør det tydelig for oss at det er snart 2000 år mellom Kristus og oss. Han tilhørte en annen kultur enn oss, han brukte bilder som vi ikke lenger uten videre kan forstå, han levde i en sosial sammenheng, som ikke lenger finnes f.eks. her i Europa.

De to korte og for seg selv selvstendige avsnittene som dagens evangelium er satt sammen av, tilhører denne andre gruppen av tekststeder. Det er vanskelig å utarbeide den opprinnelige meningen med dem, og særlig: hvilken rolle spiller de for dagens kristne?

Apostlene kommer til Kristus og ber ham om å gi dem en «større tro». De virker motløse. Kristi sak synes ikke å ha noen synlig suksess. Og kanskje føler de at de har lite selvtillit og tillit til Gud.

Gang på gang kommer vår Herre Jesus Kristus i diskusjoner og konflikter med fariseerne. Denne gangen dreier det seg ifølge Lukas om deres kjærlighet til penger (Luk 16,14). Muligens er evangelisten her noe urettferdig, fordi ifølge den jødiske historikeren Josephus Flavius (37-100) var det heller saddukeerne som var velstående, mens fariseerne var kjent for et mer enkelt liv og var stort sett populære blant folket. Men samtidig vil nok fariseerne ha tolket velstand som i samsvar med velsignelsen for dem som overholder loven (5 Mos 28,12).

Derfor søker Herren å få fariseerne til å begripe at det finnes en stor fare i velstanden ved å tegne opp sterke kontraster i lignelsen om den rike mannen og den fattige Lasarus. Samtidig blir det igjen en lignelse om nestekjærlighet slik han en stund tidligere hadde fortalt om den barmhjertige samaritan. Med andre ord ønsker Herren å understreke overfor fariseerne hvor meget viktigere nestekjærligheten overfor Lasarus ville ha vært enn den rike mannens velstand. Mannens manglende hjerte for den fattige blir hans bane.

«Så høyt elsket Gud verden, at han gav sin enbårne Sønn til pris», hørte vi nettopp i evangeliet. Det handler ikke bare om Jesu offer av livet på korset; gaven det er snakk om her er Guds Sønns inkarnasjon i Jesus fra Nasaret. Det er et uttrykk for Guds kjærlighet til oss mennesker. I Guds enbårne Sønn ga Gud oss ​​også den jordiske, menneskelige Jesus, den Jesus som delte 30 år av menneskelivet med oss ​​for å få en størst mulig nærhet til oss mennesker.

Guds overveldende kjærlighet til oss mennesker er det grunnleggende budskapet i dagens evangelium. Født av en menneskelig kvinne, Maria, levde Guds Sønn i mange år diskret som en tømmermannssønn i Nasaret. Først da døperen Johannes reiste rundt som en omreisende predikant, forkynte omvendelse og døpte mennesker i Jordan, tok Jesu liv en ny retning. Han ble døpt av Johannes i Jordans vann. I dåpen blir hans oppdrag bekreftet gjennom hans himmelske Fars stemme. Guds Ånd fører ham til å følge i Johannes’ fotspor og profetene før ham. Mange mennesker blir dypt berørt av hans ord og mirakler, og etter å ha møtt ham, forandrer de livene sine fundamentalt. Hver dag slutter flere seg til hans etterfølgere og reiser med ham gjennom landet.