Det er få tekststeder i Det nye Testamentet som har preget våre forestillinger om menneskets fullendelse på en sterkere måte enn dagens evangelium. Det kan minne oss om en rettsforhandling: innkalling av de berørte, anklage, argumenter for avgjørelsen og dom. Denne teksten har stått modell for det vi kaller dommedag. Den skal gi den endelige avgjørelsen om vårt liv.

På mange vis er dette motivet blitt fremstilt i kunsten; fra Michelangelos mektige bilde i det sixtinske kapellet, over tallrike andre kunstnere, helt opp i våre dager. Disse kunstverkene er fascinerende å se på. Man må ikke være en kunstkjenner for å kunne forestille seg Kristus i sentrum som verdensherskeren som skiller sauene fra geitene. De første med glede i øynene over den forestående fullendelsen, de andre med et gys over den dom som har truffet dem.

Nettopp kunsten lærer oss at vi her har med et bilde å gjøre. Det som Matteus skriver om, er ikke en skildring av hva som faktisk vil skje når Kristus kommer igjen – som om det var en teknisk beskrivelse. Tekstens anliggende er noe helt annet. I en billedrik historie legger evangelist frem sin visjon hvordan det vil være når Herren kommer igjen. Han benytter seg av datidens språkbruk og uttrykksmåte for med bildene å forklare det uforklarlige.

Vi nærmer oss slutten på kirkeåret og Kirken leder vårt blikk mot historiens ende og Kristi gjenkomst.

Dette er en tro vi må holde levende i oss. Paulus hjelper oss på vei i dagens andre lesning. Vi skal ikke sørge over de avdøde lik dem «som ikke har noe håp». De avdøde møter hverken undergang eller reinkarnasjon, men deltagelse i Kristi oppstandelse. Oppstandelsen motbeviser at døden har det siste ordet.

For Paulus er de dødes oppstandelse så sikker at han ikke nøler med å understreke at de som dør «i troen på Jesus» vil Gud føre til et liv sammen med Kristus. Tidspunktet for Herrens gjenkomst er ikke det avgjørende, men vissheten om at alle som hører til Kristus for alltid skal leve med ham. Derfor er det viktig å være våkne og forberedt på at Herren kommer igjen som en eksistensiell grunnholdning. Dør vi før gjenkomsten, vil denne grunnholdningen forberede oss på vårt personlige møte med Herren etter døden.

For oss kristne kan det ofte være vanskelig å forstå det nye og radikale med Kirken slik Herren grunnla henne. Det er mange trekk ved Kirken som bryter med de religiøse forestillinger mennesker har. Kristendommen kommer ikke fra menneskelig religiøsitet, men Guds åpenbaring til menneskene. I Kristi ord møter vi Guds tanker.

I dagens evangelium avslører Kristus hva Gud tenker om de religiøse lederne i hans samtid. Han kritiserer avstanden mellom forkynnelse og praksis hos de lovkyndige og fariseerne. Er det de sier i orden for dem som lytter, er deres livstil på ingen måte det.

Det er ikke uten grunn at Herren i sine ord om bønn legger vekt på at man ber i det skjulte. Det er en iboende fare i mennesket å ville stå frem som from og religiøs for andre. Fristelsen til å ville bli beundret kan bli for stor.

Det finnes en utbredt oppfatning om at politikk og religion ikke må blandes sammen. Men denne søndagens tekster berører politikk og religion. Det er Guds lov mot menneskenes lov. Som troende er vi overbevist om at menneskehetens historie er i Guds hender, selv om det dessverre ofte kan virke å ikke være slik.

Menneskenes ledere har sin plass, men også de kan være Guds redskaper som Gud bruker for å lede menneskene til seg. Til tross for så meget politisk kaos som vi er vitner til, må det ikke distrahere oss fra det sanne målet for menneskenes liv, nemlig foreningen med Gud.

I den første lesningen møter vi Kyros fra Persia som hadde beseiret babylonerne rundt 537 f.Kr. og som begynte å snu babylonernes politikk overfor de okkuperte folkene. Babylonerne hadde forsøkt å få fred ved å flytte på folkene og ødelegge deres opprinnelige kulturer. Men for Kyros var tanken om at de ulike folk var mer tilfredse i sine hjemland og kulturer, en bedre måte å bevare freden på. Da ville de heller betale sine skatter. Så da han hadde vunnet krigen mot babylonerne, lot han folkene som var bortført vende hjem til sine respektive land. Jødene kunne vende hjem til Judea.

Når vi betrakter vår verden av i dag og tenker på alt det mennesket er i stand til å gjøre, også av negative ting, kan man spørre seg om hva Gud vel må tenke. Han er nemlig på ingen måte likegyldig. Det gamle Testamentet forkynner en Gud som klager over sitt troløse folk og som jubler over hvert menneske som tar imot Guds kjærlighet og besvarer den.

I den første lesningen hører vi Guds klage gjennom profeten Jesajas vingårdssang. Hva har ikke Gud gjort for sitt folk! Skulle han ikke kunne forvente seg at hans vingård Israel bærer god frukt, at det vokser et liv der i tråd med Guds vilje, som svar på Guds livsskapende kjærlighet? Men hvilken skuffelse: det finnes bare beske druer! Og Gud reagerer med å åpne vingården og la den ødelegges. En fryktelig trussel fra profeten som ble virkeliggjort i folkets deportasjon til Babylon.

I evangeliet tar Kristus opp Guds klage, bekrefter den og viderefører den. Bildet har forandret seg: Det dreier seg ikke lenger om vingårdens frukt, men de som paktet gården. Kristus henvender seg til Israels ledere, som ikke lenger ser Guds vingård, Israel, som Guds eiendom, men som misbruker sitt embete til egen fordel. De søker bare sin ære, sin profitt og sin makt slik det blir fremstilt litt senere i evangeliets 23. kapittel. Og den som beskylder dem for det slik profetene gjorde det, blir mishandlet og drept. Til slutt sender Gud Sønnen slik Kristus forteller oss det i sin lignelse. Hva vil vel de onde vindyrkerne gjøre med ham?

I evangeliet i dag forteller Kristus oss en lignelse som vi kan benytte som et speil for å se hvor vi står. I utgangspunktet synes vi kanskje at det ikke er vanskelig å svare på Kristi spørsmål om hvem som har rettet seg etter farens vilje.

Men her dreier det seg ikke om bare å løse en enkel oppgave. Fordi Herren etterpå gjør det klart for sine tilhørere at det dreier seg om tilgangen til Guds rike; det dreier seg om rettferdighetens vei; det dreier seg om tro og omvendelse; det dreier seg om den virkeligheten at vi er Guds barn.

I oss kan vi sikkert finne muligheten til å reagere som den første broren eller som den andre broren. Men det finnes faktisk en tredje mulighet og det ville være å forholde seg som Kristus, Guds elskede Sønn. La oss se på de tre mulighetene.