Jesus kommer tilbake fra ødemarken etter å ha oppholdt seg der i 40 dager og hvor han til slutt ble fristet av djevelen. Nå får han høre at Johannes Døperen er blitt kastet i fengsel. Jesus forstår at tiden er inne for å begynne misjonen. Han drar til Galilea hvor han først tar avskjed med Nasaret for så å slå seg ned i Kafarnaum ved sjøen. Dette var en større by på den tiden hvor det var meget fiske.
Samtidig oppfylles en av Jesajas profetier. Stammene til Sebulon og Naftali levde nord og vest for Galilea sjøen. I det åttende århundret før Kristus ble deres områder okkupert av assyrerne og stammene ble bortført allerede den gangen. Okkupasjonen ble for folket en lang periode i mørket. Men nå er verdens lys ankommet med det klare budskapet om å vende om «for himlenes rike er nær». Kristi nærvær er allerede himlenes rikes begynnelse.
Kafarnaum ligger ved bredden av sjøen og Jesus gjør det helt spesielle for en rabbi, nemlig å kalle disipler. På Jesu tid var det vanlig at interesserte søkte seg til en rabbi, men aldri at en rabbi selv kalte disipler. Helt klart går Jesus frem på en helt ny måte. Og mirakelet skjer. Fiskerne forlot med en gang alt og fulgte Jesus. En overraskende reaksjon. De kjente neppe denne Jesus fra Nasaret, men da han snakket til dem, reagerte de med en gang og fulgte ham. Det kan vi tolke som at Herren må ha hatt en utstråling og autoritet som øyeblikkelig fjernet enhver tvil eller ethvert spørsmål.
Jesus samlet målbevisst en gruppe mennesker rundt seg som skulle gå med ham og leve med ham. Han trengte en utvalgt krets av medarbeidere, som skulle gå i lære hos ham, slik at de kunne bli nettopp menneskefiskere.
De ble med ham overalt hvor han vandret og tilbrakte all sin tid med ham, noe som er sentralt for grunnleggelsen av den kommende kirken ved Den hellige Ånd.
Å være menneskefisker, vil fortelle at fellesskapet av dem som er tilhengere av Jesus, de som følger Kristus, skal være så tiltrekkende at menneskene gjerne vil være med i det. En tiltrekning som ikke er tenkt på det mellommenneskelige plan, hvor man søker det sympatiske og tiltrekkende, men som dreier seg om at fellesskapet vet seg ledet og beskyttet av Gud. Et fellesskap som ikke bare er et flott fellesskap, men et fellesskap på vei til Gud.
Å være i dette fellesskapet av de Kristus-troende, i Kirken, på en slik måte at det blir tiltrekkende, er et kall som kan leves med en gang og som ikke behøver noen utsettelse. Forstår vi kallet slik, hvis vi hører Jesu kall rettet også til oss på denne måten, er det egentlig ingen kvalitativ forskjell mellom de første disiplenes kall og vårt kall. Vi får bare ikke begrense tanken om et kall til enkelte oppgaver eller livsformer i Kirken.
Enhver av oss er alltid kallet til å vitne om Kristi nærvær og Guds rikes komme uansett hvor vi måtte være. Et vitnesbyrd som består i det at vi igjen og igjen forsøker å mestre våre liv, uansett hva som måtte skje oss, i troens lys. Nettopp i vårt helt individuelle og personlige liv, i våre avgjørelser, i vårt yrke, i vår familie, i vårt kloster, i alle våre gjøremål, kan vi vitne om at vi er troende og at vi følger vår herre Jesus Kristus.
På vår vei i etterfølgelsen er det viktig å takke Gud og la denne takknemligheten få et uttrykk. Det er også et vitnesbyrd på vår tro. Og dersom det ikke går slik vi har tenkt oss det, kan vi ved å bære det som skjer oss igjen bli til vitner. Et vellykket liv i kristen forstand kan være helt annerledes enn et vellykket liv i verdslig forstand. Det er det som bør være en ledetråd for oss når vi vandrer vår vei.
Kallet som Kristi brødre og søstre kan leves av enhver av oss nå. Da forkynner vi himmelriket, ikke bare gjennom ord, men gjennom vår måte å være på, vår egenart, våre evner og våre egenskaper. Alt til Guds ære for alt er gaver fra Gud.
P. Arne Marcos Blogg 