Høytiden for Kristi legeme og blod feirer et stort mysterium. Vi feirer det under at Kristus ikke forlot sin hjord ved sin himmelfart. I stedet er han nærværende på en ny måte. Han forlot oss ikke da Han gikk inn i Faderens herlighet. Han gikk inn for å gå ut. Gud er i sitt vesen dynamisk på en utrolig måte. Han er på den ene side den helt andre, Skaperen som er helt forskjellig fra sitt skaperverk og på den andre side er Han i sitt skaperverk, er Han nær, er Han her og nå.
For Kristus er fysisk nærværende i sitt legeme og blod. Hver gang Hans offer gjøres nærværende i eukaristien forvandles brødet og vinen vi bærer frem til Hans legeme og blod ved at den vigslete presten gjentar Kristi ord fra nattverdssalen. Kristus gir seg på den måten oss til spise. En utrolig tanke: Gud, altets skaper, gir seg som føde til sine skapninger. Det finnes intet i denne verden som kan overgå denne sammensmeltningen mellom oss og Ham. Intet menneske kan komme oss så nært som den Herre som tar bolig i oss. Ingen kan vi forene oss dypere med enn med Ham.
Og det ufattelige er at vi mottar Ham, selv om vi kanskje ikke alltid er oss det bevisst. Han risikerer seg selv ved å gi seg inn på oss, selv om vi ikke skulle gjøre noe ut av Hans komme. Selvfølgelig kan vi alltid mene at vi ikke er verdige til å motta Ham, men gir ikke Han oss verdighet ved å komme inn i oss? Skal vi ikke åpne oss for det Han vil gi oss med sitt nærvær? Det er det levende brød som kommer fra himmelen, som vi mottar. Finnes det noe som kan gi bedre næring? Når vi tenker på alt hysteriet i vår del av verden for å forlenge livet her noen måneder eller år, hva er det mot å motta en næring som gir oss evig liv? Riktignok ikke her, men på et sted som er himmelsk?
Hvorfor dette utrolige offer? Jo dette er Guds kjærlighet som overgår all vår forestilling om kjærlighet. En kjærlighet som gir seg helt og totalt. En kjærlighet som vil guddommeliggjøre oss, som vil føre oss til Gud.
Intet i denne verden kan gi oss en slik verdi, som Gud gir oss, ved å kalle oss til seg, ved å løfte oss til seg. Ingen menneskerettigheter kommer i nærheten av dette. Derfor bør vi vende blikket bort fra menneskegjorte beslutninger til Gud. Kun med Gud for øynene kan vi finne frem til vår sanne verdighet, kun med Gud kan vi finne vår egentlige mening og bestemmelse. Kun med Gud blir vi mennesker, humane mennesker. Mennesket som frir seg fra Gud blir inhumant fordi det ikke kan forholde seg til noe utenfor seg selv. Det må nødvendigvis gjøre seg selv til målestokk. Istedenfor å akseptere seg skapt i Guds bilde, lever det i sitt eget speilbilde. Et speilbilde kan aldri gi kriterier.
Uendelig mye knyttes opp mot Kristi realpresens i legemet og blodet. Han er konkret nærværende i vår kirke. Han er nær oss på mange vis, men helt sikkert i kirkerommet. Derfor er kirkerommet det viktigste stedet for bønn og ettertanke for der er Herren. Der kan vi tilbe og ære Ham.
P. Arne Marcos Blogg 