Klosterøy i Middelhavet

Denne uken fikk jeg muligheten til å besøke Cistercienserklosteret på øyen Ile Saint-Honorat utenfor Cannes i Frankrike. Et kloster hvis eksistens var meg ukjent. Men min agent for fotografi i Frankrike, Philippe Sanguinetti, har hatt kontakt med klosteret i over 25 år og anbefalte meg å reise dit. Samtidig ville det gi oss en mulighet til å bli kjent med hverandre og snakke om de planlagte utstillingene i Frankrike. Mandag fløy jeg derfor til Nice.

Da den siste båten ut til klosteret for dagen gikk samtidig med at jeg landet, fikk jeg først bli med opp i fjellene utenfor Nice og overnatte i landsbyen Coursegoul 1100 meter over havet. Mange er nok ikke klar over at fjellområdene like innenfor kysten er vel så spennede som stranden …

Men det var klosteret som var målet for reisen. Båtturen fra Cannes tar 25 minutter. Øyen er rundt 1200 meter lang på det lengste og rundt 400 meter bred på det bredeste. Den ser meget grønn ut fra båten. Man går i land på nordsiden, mens klosteret ligger på sørsiden. Men man ser kirketårnet allerede en god stund før båten legger til.

Stedet har en lang monastisk historie. Den hellige Honoratius, som har gitt øyens navn av i dag, slo seg ned der sammen med Caprasius som den gangen het Lérins i året 410 og levde der til han ble biskop av Arles i 428. En utmerket biografi over Honoratius liv er på katolsk.no. Honoratius gode rykte førte til at mange kom ut til Lérin.

Klosteret bestod av et sentralbygg hvor novisene ble utdannet, mens munkene levde i små celler samlet rundt syv små kapell som var plassert på forskjellige steder på øyen. Munkene levde et eremittliv som var forbundet med et klosterliv. Honoratius skrev reglene for klosterlivet som ble skrevet ned i en lovbok med tittelen «De fire fedres regel«. Den var den første av sitt slag i Gallia. Grunnlaget for reglene var det tidlige ordenslivet til ørkenfedrene i Egypt.

Mange av munkene fra det femte århundret er helgener, som Hilarius av Arles, Eucherius av Lyon, Maximus og Faustus fra Riez. Fra samme epoke satmmer den hellige Vincens av Lérins som skrev «Commonitorium» i 434. I den foreslår han å skrive en sikker regel som gjør det mulig å skjelne mellom den sanne troen og kjetteri. Denne er sammenfattet i den berømte formelen: «I Den katolske kirken må man utvise den største nøyaktighet i å tro det som har blitt trodd overalt, alltid og av alle». Bekjennelsen «Quicumque» om Den hellige Treenigheten stammer med stor sannsynlighet fra klosteret i Lérin.

I de neste århundrende fortsetter Lérin å spille en viktig rolle for klosterlivets utvikling i Vesten. Mange besøkte dessuten klosteret for å lære og bli kjent med det. En som skal ha vært der noen år, er den irske nasjonalhelgenen Patrick. En minnetavle på fransk og gællisk ved klosterets port forteller dette.

I det åttende århundret begynner en nedgang i tidens kaos og klosteret blir stadig forstyyret av Sarasenernes plyndringer. Dette varer helt til det ellevte århundret. For å beskytte seg mot angrepene bygges derfor klosterborgen som står der den dag i dag. Klosteret på Lérin lever sitt liv videre, men finner aldri tilbake til storhetstiden i den første fasen. Den 10. august 1787 godkjenner pave Pius VI at klosteret legges ned.

Ikke lenge etter brøt den franske revolusjonen ut og øyen får nå navnet Pelletier. Den 9. mars 1791 blir den auksjonert bort. Den får forskjellige eiere inntil den blir solgt tilbake til Kirken ved biskopen i Frejus i 1859. Det følger så noen forsøk fra forskjellige ordner å slå seg ned der. Da det ikke lyktes, bad biskopen av Frejus Paven om lov til å spørre Cistercisenserne om å etablere et kloster. Den 28. november 1869 kommer de første munkene fra klosteret i Senanque til Lérins. Etter mange år med gjenoppbygging, er klostert i dag igjen en levende virkelighet på Ile Saint-Honorat.

Mitt opphold ble ikke så lenge som planlagt. Grunnet et arrangement i klosteret, kunne jeg likevel ikke overnatte der og måtte i stedet innkvartere meg på et enkelt hotell i Cannes. Slik fikk jeg bare en dagstur ute på øyen. Jeg fikk som prest koncelebrere i messen midt på dagen. Munkene feiret en enkel, men vakker liturgi. Selv om de ikke er flere enn 15 munker i dag, var den flerstemte sangen betagende og nydelig. Da jeg har besøkt benediktinske klostre før, var det ikke så vanskelig å delta på en korrekt måte i liturgien. Jeg fikk dessuten anledning til å snakke med klosterets prior som snakket et bra engelsk. Hvis mulig kunne jeg tenke meg å vende tilbake og ha en lengre retrett hos dem.

Tiden strakk mer enn til for å se hele øyen, besøke klosterborgen og de enkelte kapellene fra den gamle tiden. Jeg benyttet anledningen også til å ta en god del bilder og noen utvalgte er tatt med som illustrasjon til innlegget.

Tekstens fakta er fra brosjyren «Lérins – St Honorat» gitt ut av Éditions Lescuyer, Saint-Priest 2010.

Alle bilder © Arne Marco Kirsebom