Kvinnene går tidlig om morgenen ved soloppgang til graven. Overraskende nok er stenen foran gravkammeret veltet bort. Forbauset trer de inn i graven, men der finner de ikke Jesu legeme. De ble stående uten å vite «hverken ut eller inn». De forstår ikke meningen med det de ser.

Det samme kommer til å skje med Peter når han løper til graven etter å ha mottatt kvinnenes beskjed. Det viser oss hvor vanskelig det var å forstå Herrens ord om oppstandelsen på den tredje dagen.

Det fantes ingen forståelse for hva oppstandelse er på den tiden. Ingen religion kjente til det. Riktignok fantes det en tro på en oppstandelse på den siste dagen. Men ingen visste hva det ville gå ut på. Derfor måtte englene minne kvinnene på hva Herren selv hadde sagt da han ennå var i Galilea:

«… Menneskesønnen (skal) overgis i synderes hender og korsfestes, og oppstå på den tredje dag!» For kvinnene er det som om de hører det for første gang. Da Herren hadde sagt det, forble ordene uforståelig. Men nå når de står i den tomme graven og blir minnet på ordene, åpnes det i dem en mulig forståelse for de møter de snart kommer til å få med den oppstandne. Englene gjorde dette mulig for dem.

Les mer «Preken: Påskenatt C» →

I evangelisten Johannes lidelseshistorie er det ikke snakk om smerte, lidelse og nød. Alle menneskelige og medmenneskelige komponenter trer i bakgrunnen. Det fortelles ikke om Herrens bønn i Getsemane, ei heller at han spottes av yppersteprestene på korset. For Johannes er det ikke i første omgang et menneske som blir henrettet på en grusom måte. Nei, her er det en opphøyd, kongelig skikkelse som fullbyrder sin vei, selv om den fører til korset.

Flere ganger understreker evangelisten den opphøyde Herre. Ved det skaper han en mystisk distanse, som er mellom Kristus og hans motstandere. Da han ble tatt til fange rygget de tilbake og falt overende da Kristus identifiserte seg selv med ordene: «Det er meg.» På norsk kommer dessverre ikke det spesielle med svaret frem. I originalspråket gresk står det nemlig: «ego eimi» – «jeg er». Kristus identifiserer seg her på en tilsvarende måte som Gud identifiserer seg i den brennende tornebusken overfor Moses.

Les mer «Preken: Langfredag» →

Kirken lar oss i aften høre om fotvaskingen, aftenen hvor vi minnes innsettelsen av eukaristien. Det kan synes underlig at Kirken har valgt å bruke Johannesevangeliet, da det er det eneste som ikke beskriver innsettelsen av eukaristien. I stedet har vi hørt Pauli beskrivelse av innsettelsen fra det første brevet til Korintierne i den andre lesningen. Utenom denne teksten, har de tre andre evangeliene alle innsettelsen av eukaristien i Herrens siste måltid med apostlene. I Eusebius’ kirkehistorie fra det 4. århundret, lærer vi at Johannes skrev sitt evangelium etter å ha lest de tre andre. Johannes ser derfor ut til å ha valgt ikke å skrive enda en gang om innsettelsen, men sette søkelys på en annen hendelse, nettopp fotvaskingen.

I denne kan vi se ulike symbolske nivå. Jesus som legger av seg kappen, vasker føttene, tar på seg igjen og setter seg ned igjen, kan vi forstå som en lignelse på rekkefølgen i Guds Sønns inkarnasjon – liv – død – himmelfart hvor han tok av seg «kappen» av hans guddommelighet, ble ydmyket for så å bli kledd igjen i herligheten. Men også som hans lidelse – død – oppstandelse hvor han tar av seg sin menneskelighets «kappe», stiger ned i dødsriket og tar på seg igjen sin menneskelige «kappe», nå herliggjort. Fortellingen om fotvaskingen er teologisk analog til den store hymnen i brevet til Filipperne:

Les mer «Preken: Skjærtorsdag» →

Herren rir på en fole inn i Jerusalem. Dette gjør han helt bevisst. Han viser hvor dypt fortrolig han er med Skriften og dens oppfyllelse. Sakarja profeterte at en fremtidig sønn av David skulle ri inn i Jerusalem på et esel slik Salomo, Davids sønn, gjorde det ved sin kroning: «Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel, på en eselfole» (Sak 9,9).

Jesus ankommer byen på kongelig vis. Fariseerne føler seg provosert. Men Jesus som opptrer messiansk kongelig, provoserer ikke bare jødene, men også romerne. Keiseren er den øverste herre. Alle andre kunne utgjøre en fare for opprør.

For å latterliggjøre Herren, satte de derfor opp en plakat over ham på korset der det stod «Denne mannen er jødenes konge». De forstår ikke hvor rett de hadde. Men Jesus Kristus er ikke bare jødenes konge, han er verdens konge. Han er en konge på en helt annen måte enn de verdslige konger. For Kristi rike er ikke av denne verden, men er Faderens evige rike. Derfor er Kristus den eneste sanne konge, fordi han kan skjenke sine borgere ekte nåde, tilgivelse og det evige liv.

Les mer «Preken: Palmesøndag C» →

Stenene ble liggende igjen. Intet ord mer om fordømmelse. De lovkyndige og fariseerne gikk sin vei.

De hadde pønsket ut en slu felle for å kunne ta Herren. Dersom vi har hørt godt etter, merker vi at noe ikke stemmer når de kommer til Jesus med en kvinne som er grepet i ekteskapsbrudd. For hvor er mannen? Dersom hun skulle være tatt på fersk gjerning, må det være en skyldig til etter Moseloven.

Men da de ikke kommer med noen mann til Jesus, kan det være at kvinnen er blitt betalt for å stille opp i denne fellen. Det er et skuespill. Fellen er satt opp slik: Dersom Jesus sier at de lovkyndige og fariseerne skal stene kvinnen, vil de lovkyndige og fariseerne løpe til romerne og anmelde Jesus for opprør mot de romerske myndighetene fordi bare de kunne idømme dødsstraffer.

Les mer «Preken: 5. Søndag i fastetiden C» →

Det finnes stunder hvor vi står overfor en kjærlighet så klar og ren at vi vanskelig kan la være å ta til tårer. En kjærlighet som springer ut fra en skjønnhet som kan virke blendende på oss. Kanskje skjer det at vi ikke forstår hva det var som rørte og beveget oss før etter at vi er blitt truffet av kjærligheten. Av og til klarer vi ikke tro at ekte kjærlighet virkelig finnes og er mulig.

Hvordan strevde ikke Kristus med å få disiplene og andre som lyttet til ham til å forstå hvor stor og dyp Guds kjærlighet er. Ja at han selv er denne kjærlighetens ansikt, at han er kjærlighetens ord i vår verden. Et ord som vil gripe våre hjerter. Som vil åpne våre hjerter for en kjærlighet så skjønn at den kan forvandle oss innenfra. En kjærlighet som finner sin konkrete form i Kristi legeme og blod, i absolusjonens virke. En kjærlighet som springer ut fra Faderens evige kjærlighet, en kjærlighet som aldri slukner.

Les mer «Preken: 4. Søndag i fastetiden C» →

Gud i sin treenige visdom beslutter på et av Gud valgt tidspunkt at tiden er kommet for en kreativ fornyelse av skaperverket. Både skal den skadede og sårede menneskenaturen restaureres og skaperverket fullendes ved at døden skal overvinnes gjennom oppstandelsens herlighet.

Sønnen stiller seg til disposisjon ved å la seg inkarnere inn i menneskeheten. Ordet godtar å bli kjød for å være en av oss. Gjennom Sønnen skal Gud i sin hellige Treenighet ta inn i seg den menneskelige virkeligheten. Derfor blir de tre guddommelige personene enige om at Sønnen skal være det nye mennesket, den nye Adam, unnfanget uten synd, ellers lik oss i alt.

Les mer «Preken: Herrens bebudelse» →