I dag feirer vi Den Hellige Ånds fest, pinsen. Den Hellige Ånd, så nødvendig og likevel så hemmelighetsfull. «… du hører den suser, men hvor den kommer fra og hvor den blåser hen, det vet du ikke». Slik beskriver Herren Ånden i sin samtale med Nikodemos.

Ånden er helt sikkert ikke noen upersonlig kraft, for noe slikt er ikke mulig i Gud. Men Ånden er en som er vanskelig å fatte, en som er en annen enn Faderen og Sønnen. Åndens særpreg er Åndens guddommelige handling dypt inne i vår menneskelige, frie ånd.

Ånden åpner i oss dypet i Gud som bare Ånden har utforsket: «Den Ånd vi har fått del i, … den kommer fra Gud, og lærer oss å kjenne de gaver Gud har gitt oss» forteller Paulus. Ånden fører oss inn i mysteriet at Gud er kjærlighet. «Kjærligheten er dette: Ikke at vi elsket Gud – men at Gud elsket oss og sendte sin Sønn som sonoffer for våre synder» definerer Johannes i sitt første brev. Ånden alene lærer oss å snu opp ned på perspektivet og av Ånden kan vi virkelig lære hva kjærlighet er ifølge Gud.

Les mer «Preken: Pinsedag C» →

Herren skal snart ta avskjed med disiplene: «Barn, bare en liten stund til blir jeg blant dere». Det er like før hans himmelfart. Herrens himmelfart er overgangen fra Kirkens gryende begynnelse med Herren synlig til stede for disiplene til den nye tiden hvor Herren er usynlig til stede i Kirken. Det er en dramatisk overgang som nok har vært sår for dem, men som er viktig for at Kirken skal kunne gå ut til alle folkeslag og gjøre dem til Herrens disipler gjennom dåpen og etter hvert bli et universelt fellesskap i verden.

Herren forstår sikkert hvor utfordrende dette er menneskelig sett og det er viktig for ham at Kirkens første medlemmer forstår overgangen til denne nye virkeligheten som ligger foran dem. Derfor gir han disiplene et bud som skal gjøre det mulig for ham å forbli levende og virksom i Kirken og verden, selv om hans nærvær i fremtiden vil være usynlig.

Budet er helt kort og helt klart: «Som jeg selv har elsket dere, slik skal også dere elske hverandre». Rett og slett et bud om kjærlighet som har Herrens kjærlighet som fundament.

Les mer «Preken: 5. Søndag i påsketiden C» →

Denne søndagen er Den gode hyrdes søndag på grunn av dagens evangelium. Vi hører om Jesus som Den gode hyrde. I år er situasjonen for Kirken spesiell denne søndagen, da Kirkens kardinaler yngre enn 80 år, var samlet i forrige uke for å velge en ny pave, en etterfølger av Peter. De valgte pave Leo XIV på torsdag ettermiddag.

En sentral dimensjon ved pavens tjeneste for Kirken, er å være Kristi vikar. En av dimensjonene av denne er å være en god hyrde for Kirken. Paven er en god hyrde når han står støtt i Skriften, i tradisjonen og lærer i samsvar med skrift og tradisjon. Pavens oppgave er ikke bare å vise Kirken veien, men også å fortsette samlingen av menneskene inn i Kirken gjennom misjon og evangelisering. Som troende er det viktig at vi ledsager den nye paven med våre bønner, med en åpenhet av god vilje til hans forkynnelse og med respekt for hans tunge ansvar og oppgave.

Da passer det godt at dagens tekster knyttes sammen av nettopp den ene stor tanken, nemlig de mange som skal samles til det evige liv i Guds evige hjord.

Les mer «Preken: 4. Søndag i påsketiden C» →

Dagens evangelium er viktig for oss på grunn av den teologiske betydningen. Evangeliet kretser rundt Kirkens vesen og hennes oppgave etter påsken. Kirken blir i evangeliet fremstilt som et skip og som et fiskefangstprosjekt under ledelsen av Peters mannskap, men også som en rikholdig og fylt not som ikke kan revne.

Både det at fangsten var uten resultat og det at disiplene ikke gjenkjente den oppstandne, er viktig for handlingen. Også her, som i mange av de andre påskefortellingene, synes den oppstandne å være fremmed, helt annerledes.

Ved å bruke tiltalen «barn» viser Jesus til sitt spesielle forhold til fiskerne, noe de ikke legger merke til med en gang. Først når fiskene fyller noten «på den høyre side av båten», til tross for at morgenen allerede hadde begynt å gry, forstår «disippelen som Jesus holdt så meget av» at han som står og venter på stranden bare kan være Jesus. Tegnet er tydelig.

Les mer «Preken: 3. Søndag i kirkeåret C» →

Dagens evangelium beretter om hvordan den oppstandne herre viser seg om aftenen på påskedagen og så en uke senere. Han er vendt tilbake fra korset, døden og nedferden i dødsriket. Og han kommer ikke tomhendt tilbake, men bringer med seg den endelige og fullkomne freden. Det er en fred som ikke er slik verden kan gi den, men en meget dypere en. En fred som springer ut av Guds indre fred. Hvordan denne freden er møter vi i tre scener.

Først ønsker han disiplene freden, som han selv er. Han viser frem sine sårmerker. Han er den som hang på korset, han er den som er oppstanden. Nettopp det drepende som menneskene hadde gjort mot ham, danner grunnlaget for freden fra ham; hatet hadde øst seg over ham, men hans kjærlighet til disiplene var større. Det finnes ingen forsoningsscene med disiplene som hadde fornektet ham og flyktet. Alt er gått nedenom i den store freden som han tilbyr dem. Men gaven går enda meget lengre.

Les mer «2. Søndag i påsketiden» →

På søndagen gikk Maria Magdalena og den andre Maria til graven. Men der var ikke Jesus. En engel beretter dem at Jesus er «stått opp, slik han sa» (Matt 28, 6a) og ber dem om å skynde seg til disiplene. Kvinnene gjorde umiddelbart det de ble bedt om.

På veien fikk de som de første møte den oppstandne Herre. De ærer ham som den guddommelige personen han er. Kvinnene skulle bli de første forkynnere av det fantastiske budskapet om oppstandelsen. De blir apostlenes apostler.

Men så hører vi noe som nok var rykter i tiden etter oppstandelsen, nemlig at disiplene skulle ha kommet og stjålet Jesu legeme fra graven. Men hvordan ville soldatene ha visst dette dersom de sov? Dette er helt usannsynlig. Dessuten en soldat ville aldri ha innrømmet å ha sovet på vakt. Det ville nok på den tiden ført til henrettelse. Forklaringen holder med andre ord ikke vann.

Nei, Herren er i sannhet oppstanden og bare han tilkommer å gjøre det de to kvinnene gjorde, nemlig å falle ned for ham, eller knele for ham og hylle ham. Han er i sannhet den levende Guds Sønn. I ham er det vi møter Gud. I ham er det vi har fått det evige liv i eie. Han tilkommer all hyllest for alltid.

Dagens første lesning fra Apostlenes gjerninger er en vakker oppsummering av evangelienes budskap og troen til den nyfødte Kirken. I denne delen av Peters preken, klippen som Kirken er bygget på, hørte vi en oppsummering av det sentrale innholdet i evangeliene.

Markus evangeliet spiller en spesiell rolle her. Dette har alltid blitt forstått som en gjengivelse av Peters forkynnelse og inneholder Jesu liv fra dåpen hos Johannes Døperen til oppstandelsen. Markus skal ha vært med Peter i Roma i årene 42-45, da Peter grunnla menigheten der. Da Peter vendte tilbake til Jerusalem, ønsket de romerske kristne å ha en tekst basert på Peters forkynnelse, noe Markus oppfylte med sitt evangelium. Vi kan ikke utelukke at Lukas hadde Markus blant tekstene han hadde samlet og lest før han skrev sitt evangelium og Apostlenes gjerninger.

Les mer «Preken: Første påskedag C» →

Kvinnene går tidlig om morgenen ved soloppgang til graven. Overraskende nok er stenen foran gravkammeret veltet bort. Forbauset trer de inn i graven, men der finner de ikke Jesu legeme. De ble stående uten å vite «hverken ut eller inn». De forstår ikke meningen med det de ser.

Det samme kommer til å skje med Peter når han løper til graven etter å ha mottatt kvinnenes beskjed. Det viser oss hvor vanskelig det var å forstå Herrens ord om oppstandelsen på den tredje dagen.

Det fantes ingen forståelse for hva oppstandelse er på den tiden. Ingen religion kjente til det. Riktignok fantes det en tro på en oppstandelse på den siste dagen. Men ingen visste hva det ville gå ut på. Derfor måtte englene minne kvinnene på hva Herren selv hadde sagt da han ennå var i Galilea:

«… Menneskesønnen (skal) overgis i synderes hender og korsfestes, og oppstå på den tredje dag!» For kvinnene er det som om de hører det for første gang. Da Herren hadde sagt det, forble ordene uforståelig. Men nå når de står i den tomme graven og blir minnet på ordene, åpnes det i dem en mulig forståelse for de møter de snart kommer til å få med den oppstandne. Englene gjorde dette mulig for dem.

Les mer «Preken: Påskenatt C» →

I evangelisten Johannes lidelseshistorie er det ikke snakk om smerte, lidelse og nød. Alle menneskelige og medmenneskelige komponenter trer i bakgrunnen. Det fortelles ikke om Herrens bønn i Getsemane, ei heller at han spottes av yppersteprestene på korset. For Johannes er det ikke i første omgang et menneske som blir henrettet på en grusom måte. Nei, her er det en opphøyd, kongelig skikkelse som fullbyrder sin vei, selv om den fører til korset.

Flere ganger understreker evangelisten den opphøyde Herre. Ved det skaper han en mystisk distanse, som er mellom Kristus og hans motstandere. Da han ble tatt til fange rygget de tilbake og falt overende da Kristus identifiserte seg selv med ordene: «Det er meg.» På norsk kommer dessverre ikke det spesielle med svaret frem. I originalspråket gresk står det nemlig: «ego eimi» – «jeg er». Kristus identifiserer seg her på en tilsvarende måte som Gud identifiserer seg i den brennende tornebusken overfor Moses.

Les mer «Preken: Langfredag» →

Kirken lar oss i aften høre om fotvaskingen, aftenen hvor vi minnes innsettelsen av eukaristien. Det kan synes underlig at Kirken har valgt å bruke Johannesevangeliet, da det er det eneste som ikke beskriver innsettelsen av eukaristien. I stedet har vi hørt Pauli beskrivelse av innsettelsen fra det første brevet til Korintierne i den andre lesningen. Utenom denne teksten, har de tre andre evangeliene alle innsettelsen av eukaristien i Herrens siste måltid med apostlene. I Eusebius’ kirkehistorie fra det 4. århundret, lærer vi at Johannes skrev sitt evangelium etter å ha lest de tre andre. Johannes ser derfor ut til å ha valgt ikke å skrive enda en gang om innsettelsen, men sette søkelys på en annen hendelse, nettopp fotvaskingen.

I denne kan vi se ulike symbolske nivå. Jesus som legger av seg kappen, vasker føttene, tar på seg igjen og setter seg ned igjen, kan vi forstå som en lignelse på rekkefølgen i Guds Sønns inkarnasjon – liv – død – himmelfart hvor han tok av seg «kappen» av hans guddommelighet, ble ydmyket for så å bli kledd igjen i herligheten. Men også som hans lidelse – død – oppstandelse hvor han tar av seg sin menneskelighets «kappe», stiger ned i dødsriket og tar på seg igjen sin menneskelige «kappe», nå herliggjort. Fortellingen om fotvaskingen er teologisk analog til den store hymnen i brevet til Filipperne:

Les mer «Preken: Skjærtorsdag» →