I land hvor den 15. august ikke er en offentlig fridag, feires høytiden alltid på nærmeste søndag. Derfor feires den i dag, søndag den 17. august i Tromsø Stift.

Vår samtid kan få oss til å tro at vi lever i den siste tiden. Utløsende faktorer kan være kriger, de klimatiske forandringer, naturkatastrofer, terrorisme eller annet: uansett er det mange som ser at vi går store forandringer i møte og ser skremmende fremtidsperspektiver. I en slik tid er de kristne kallet til å tyde sine liv og historie ut ifra Guds åpenbaring.

Dagens fest for Marias opptagelse i himmelen gir henvisninger til en slik tolkning av livet. Det dreier seg ikke bare om hennes person og hennes enestående kall. I hennes skikkelse blir noe av Guds historie med sin verden synlig og dermed også noe av ethvert menneskes historie og bestemmelse. Ved å ferie hennes fullendte liv kan vi også lære noe om vår egen livsvei.

I Maria fra Nasarets uanselige skikkelse fullbyrdes Guds plan med verden. Fylt av det ubegripelige budskapet om at hun skal bli Messias mor, skynder hun seg til Elisabeth og blir av henne erkjent og hilst som Herrens mor. Den gamle kvinnen, som hadde vært ufruktbar, kan være et bilde på Guds folk i den gamle pakten. Mot all forventning gir Gud henne et barn som et tegn for det nye, gudegitte livet. 

Les mer «Preken: Maria opptagelse i himmelen» →

Som mennesker søker vi å slå oss ned, sitte i ro, binde oss fast. Men Gud tenker på en annen måte enn oss mennesker. Denne søndagens tekster handler om å bryte opp, gi seg på vei. Vi skal leve i oppbrudd, oppbrudd på grunn av troen, på grunn av Guds kunngjøring, oppbrudd fordi man snart skal avlegge regnskap.

I den andre lesningen møter vi det å bryte opp i troen. Abrahams tro var basert på et ord som var mottatt av Gud, et ord som kunngjorde noe usynlig og fremtidig. En tro som fikk Abraham til å bryte opp fra det kjente og kjære og begi seg mot det ukjente, en tro som ble hardt prøvet da Abraham ble bedt om ofre sin eneste sønn Isak. Men det behøvde han ikke fordi Abraham aldri slapp taket i troen på Gud og ble derfor i sannhet en troens far og forbilde for oss alle.

I den første lesningen hører vi hvordan folket opplevde at de kunngjorte løfter ble oppfylt og folket brøt opp og gav seg på vei til det lovede land. Det samme gjaldt løfter som f.eks. Kong David fikk eller ord som gikk til profetene.

Les mer «Preken: 19. Søndag i kirkeåret C» →

Herren er ikke interessert i å dømme i en arvesak. Men han erkjenner faren som ligger bak mannens bønn, nemlig å være utsatt for «havesyken».

For Kristus er det viktig å skjelne mellom det å ha og det å være. Det å være er menneskets liv og væren, det å ha er å eie større og mindre eiendeler som gjør det mulig å leve. Herren advarer mot å gjøre det å ha til meningen og målet med livet og dermed gjøre sitt væren avhengig av å øke eiendelene. Nei, det riktige er å arbeide med sitt væren og bli stadig mer den Gud vil vi skal være, altså bli stadig mer Kristuslik.

Med lignelsen viser Herren til hvor forgjeves det kan være bare å være opptatt av å ha og å øke eiendeler og skatter. Vi skal meget heller søke skattene i himmelen. Selvfølgelig er det ikke noe problem å ha det som er nødvendig for å leve. Men vi må passe oss for ikke å leve for det som er unødvendig.

Les mer «Preken: 18. Søndag i kirkeåret C» →

Herren oppfordrer til bønn og mange av oss ber gjerne. Men vi vet også at bønnen ikke er enkel sak for mange og det er nok mange som ikke ber. Skjønt ofte kan bønnen dukke opp igjen når man befinner seg i en farlig situasjon eller man blir alvorlig syk, selv om man ikke ber til daglig.

Riktignok sier Herren at vi skal be, så skal vi få. Likevel er det mange som ikke opplever annet enn skuffelse. Da er det det lett å mene at det ikke nytter å be.

Men kanskje skyldes det egen feil? Kanskje ber man på feil måte? Kanskje har meget av det man ber om i grunnen egoistiske motiver? Kan det være at man ber om noe som Gud ikke ønsker å gi oss, fordi Gud ikke vil bekrefte en umoden og selvopptatt måte å be på? Gud er ingen automat som skal oppfylle ens ønsker bare man legger på den riktige «mynten», enten det dreier seg om en bønn eller et løfte. Det å be «riktig», er noe vi må lære. Derfor lærer Herren disiplene å be.

Les mer «Preken: 17. Søndag i kirkeåret C» →

Innholdet i den første lesningen og i evangeliet handler om gjestfrihet. I begge tilfeller kommer det en gjest; begge gangene dreier det seg om spørsmålet om hvordan man behandler en gjest og hva denne gjestfriheten betyr.

I lesningen kommer Gud til Abraham i form av tre menn. Abraham løper imot dem og ber dem om å være hans gjester. Raskt og ivrig gjør han alt for at dette møtet skal bli til en fest. Uten å vite det er det Gud han betjener. Det viser seg først helt mot slutten av dette møtet.

Gjesten sier til Abraham: «Jeg kommer til deg igjen neste år på denne tid, og da skal Sara, din hustru, ha en sønn». En sønn, det er det Abraham og Sara har ventet på hele livet. Når de nå får høre dette, er de egentlig ikke lenger i en alder for å få barn. Men løftet vil bli oppfylt. Så de som egentlig fikk en gave, var ikke gjestene, men Abraham og Sara.

Les mer «Preken: 16. Søndag i kirkeåret C» →

Berg og fjell spiller en egen rolle i våre hellige skrifter. Det er høyder i landskapet som løfter seg mot himmelen og ble tidligere forstått som berøringspunkter med det guddommelige nærvær.

Eden er oppe på et fjell. Derfra renner det en elv som vanner hagen og som blir til fire elver som renner til fire steder. Så hagen ligger også høyt i denne fremstillingen. Her holder Gud til og her skapes alle levevesen med mennesket i sentrum. Gud og mennesket kan møtes fritt i hagen før syndefallet. Etterpå skjuler Gud sitt nærvær for menneskene bak skyer.

Da Abraham ble satt på prøve av Gud ved å bli bedt om å ofre Isak, gikk han opp i fjellet. Gjennom sin lydighet til Gud bestod Abraham prøven, Isak ble ikke ofret og han fikk løftet fra Gud om etterslektens enorme vekst.

Moses møtte Herren på Sinai fjellet. Her ble den nye pakten og det nye folket etablert. Her mottok Moses budene og loven. Her samtale Moses med Gud flere ganger. Fjellet ble her virkelig et møtested mellom mennesket og Gud.

Les mer «Preken: Maria av Karmelberget» →

På Jesu tid var det vanskelig for mange å begripe hvem Kristus egentlig var. De lovkyndige, saddukeerne og fariseerne brukte nok meget tid til å diskutere denne personen fra Nasaret som plutselig var dukket opp og som samlet mange mennesker når han holdt sine taler og gjorde jærtegn. Hvem kan det vel være? Kunne det kanskje være den etterlengtede Messias? Kunne det være han som skulle redde Israel og gjøre det til et stort og herlig folk?

Hvis det var ham måtte han i så fall være kjent med folkets tro og tradisjoner og kunne loven som Gud hadde gitt det. Denne gangen er det derfor en lovkyndig, en som er godt kjent med Guds lov som vil prøve Kristus. Hva ville han vel si på spørsmålet om hvordan man kan oppnå evig liv? Kanskje han ville gi et svar som kan avsløre at han ikke er Messias og man kan gjøre seg ferdig med denne mannen, som i mange tilfeller kunne være ubehagelig med sine ord og gjerninger.

Men i stedet for å svare den lovkyndige, stiller Kristus ham et spørsmål som får ham til selv å svare på sitt eget spørsmål. Man oppnår evig liv ved å elske Gud av hele sitt hjerte og å elske sin neste som seg selv. Det er det som er å oppfylle loven.

Les mer «Preken: 15. Søndag i kirkeåret C» →

Herren har ifølge Lukas begynt sin lange vandring mot Jerusalem. Med en gang sender han ut en større gruppe på 72 disipler, andre enn de 12 apostlene. De skal være som en fortropp som går i forveien til de steder hvor Herren etter hvert kommer til å komme. Det er som en forsmak på den kommende Kirkes misjon som vil gå ut i alle himmelretninger fra Jerusalem. Med Kristus, apostlene og disiplene, setter Gud i gang en bevegelse i verden som er et tegn på at «Guds rike står for døren!»

Noen av de gamle håndskrifter av Lukas evangeliet har tallet 70 i stedet for 72. I det greske nye testamentet har de valgt å la det stå 70 med to i parantes. Mens i den norske bibeloversettelsen fra 1930 står tallet 70. 70 ville passe bedre med misjonen til alle folkeslag fordi man på Jesu tid regnet med at der fantes 70 ikke-jødiske folk på jorden.

Uansett hvilket av de to tallene Lukas brukte i sin opprinnelige tekst, er budskapet det samme, nemlig at Kristi forkynnelse gjennom utsendelsen av disiplene skal nå alle folk på jorden.

Les mer «Preken: 14. Søndag i kirkeåret C» →

Kristi Legeme og Blod er den treenige Guds gave til Kirken. Ifølge Johannesevangeliet understreker Herren at den som spiser hans legeme og drikker hans blod, vil ha evig liv. Det evige livet er den største gave som kan gis og forteller oss at Gud skjenker oss noe som både sprenger rammene for vår menneskelige eksistens og som åpner den for Guds virkelighet. Gud er evig, og Gud åpner evigheten for menneskene som nå befinner seg innenfor tidens og rommets grenser.

De femtusen som mettes med de fem brødene og to fiskene i evangeliet opplever et under som peker frem mot eukaristien. Herren løfter blikket mot himmelen til Faderen, som har gitt ham makt til å bruke himmelens velsignelse i skaperverket. Han bryter så brødet og ved det begynner den vidunderlige utbredelsen av brødet og fiskene. Gud opphever det skaptes begrensning og lar det økes tallmessig så alle ikke bare blir mette, men det oppstår et generøst og rikt overskudd som blir samlet i tolv kurver. Tolv – de tolv apostler – Kirkens fundament.

Les mer «Preken: Herrens Legeme og Blod» →

Når vi tenker over vår Gud som en treenig Gud, som en Gud i tre personer, Fader, Sønn og hellig Ånd, er det mulig å velge forskjellige måter å gjøre det på. Utfordringen er alltid både å være i stand til å tenke over de enkelte personer og samtidig hele tiden holde tanken på én Gud vedlike. På en måte vil alltid hele treenigheten være tilstede selv om vi enten ser på Faderen, Sønnen eller Den hellige Ånd. Vi kan ikke tenke oss Gud delt i tre, nei, det må være tre i én enhet i én helhet.

Dagens prefasjon formulerer dette på en god måte når den understreker at vi tror det samme om Faderen og om Sønnen og om Den hellige Ånd, «uten noen forskjell». Deretter sies det så vakkert: «Vi bekjenner den sanne og evige Guddom, og tilber særpreget i deres personer, enheten i deres vesen, og jevnbyrdigheten i deres velde».

Les mer «Preken: Den hellige Treenighet» →