Vår tid har mange idealer og ideer. Deriblant forestillinger om hvordan vi skal se ut. Stadig vekk blir vi på en overfladisk måte utsatt for en eller annen form for idealmenneske. Man skal se slik eller slik ut. Mange sliter for å oppnå en angivelig skjønnhet. De bruker operasjoner for å forandre seg til å få drømmefiguren når den ikke passer til idealene. Uten problemer lar de ting bli operert inn i kroppen eller de sprøyter stoffer under huden. Eller de tatoverer seg eller bruker piercing. Alt tegn på manglende selvaksept. Der er ingen grenser for forandringslyst som kan tilfredsstilles i vår tid også utover det nevnte.

I dagens tekster snakkes det også om forandringer, men i betydningen av forvandling. Oppe i fjellet blir Kristus forvandlet foran disiplene, Peter, Johannes og Jakob. Han lyser opp. Hans sannhet blir bokstavelig talt synlig. En sannhet som blir bekreftet av Faderen i himmelen. Kristus er Guds sønn. Han er Gud. Hans legeme stråler ut den han i virkeligheten er.

Vi kan uten å overdrive slå fast at vi i vår tid lever i en fristelsens verden. Aldri har mennesket blitt fristet med så mange forskjellige «ting» vi bare må ha. Enten det er reklamen med sitt messende budskap eller de mange råd om hvordan vi skal se ut eller ikke se ut, være eller ikke være. Ikke overvektig, men sporty, helst ung for bestandig osv. Mange hjelpemidler utvikles for å omforme en selv, ja, medisinske tjenester misbrukes for å forandre kroppen. Det blir til og med trodd at man kan danne en identitet på denne måten.

Men er dette fristelser som preger oss, som vi orienterer oss etter? Dagens Evangelium hvor vi møter Herren i ørkenen, forstår ikke fristelser så overfladisk, men går mye dypere.

Evangeliet går mye dypere fordi det vet at mennesker er mest truet dersom de grunnleggende og iboende ønskene i mennesket ikke blir besvart. Det dreier seg altså ikke om et spontant begjær, men om lengsler, ønsker og håp som er dypt forankret i menneskets hjerte. Ønsker som på ingen måte er like lett å oppfylle som ønsket om et stykke sjokolade. Nei, det er en hunger som er avgjørende for hvordan vårt liv kan lykkes. Jesu fristelser viser det tydelig.

Kirken har valgt en tekst fra Pauli annet brev til Korintierne som dagens annen lesning. Her finner vi noen viktige tanker vi kan ta med oss inn i fastetiden. Fastetiden er en tid som inviterer oss til fornyet og fordypet refleksjon og tenkning om hvem, vår Herre Jesus Kristus er og hva han tok på seg for vår frelses skyld.

Paulus skriver om seg selv at han kommer som Kristi sendemann, han er utsendt av Herren for å forkynne budskapet. Budskapet i dag er: «La dere forlike med Gud!» Det er fastetidens hovedinnhold. Alt vi gjør i denne tiden skal føre til en gjenopprettelse av vårt forhold til Gud gjennom syndenes forlatelse i skriftemålet. Vi erkjenner og bekjenner vår synd og mottar det nye livet gjennom boten og tilgivelsen. Det vi gjør som faste, gjennom almisser, gjennom gode gjerninger, gjennom avkall, gjennom tilbakeholdenhet, skal tjene denne forsoningen med Gud.

Når vi begynner å krangle med en annen, kan vi oppleve at det vi sier eller kanskje roper ikke fører til at striden slutter. Nei, den blir gjerne enda hardere. En fornærmelse eller et ondt ord blir kvittert med samme mynt. Vi lykkes ikke med å finne et forsonende ord for å mildne striden.

Her møter vi gamle forhistoriske væremåter, som vi har fått med oss nesten som et instinkt. Vi reagerer med samme mynt på en fornærmelse eller når vi blir såret, eller vi reagerer kanskje med en enda krassere fornærmelse. Det kan være på sin plass i villmarken. For der må en motstander som angriper helst beseires i første runde for at han ikke skal ta overtaket og slå oss.

Mange mennesker, deriblant også kristne, oppfører seg som om de lever som ville, kanskje uten å være klar over det. På den måten bærer de «det jordiske preg», som Paulus nevner i Korinterbrevet.