Herren har ifølge Lukas begynt sin lange vandring mot Jerusalem. Med en gang sender han ut en større gruppe på 72 disipler, andre enn de 12 apostlene. De skal være som en fortropp som går i forveien til de steder hvor Herren etter hvert kommer til å komme. Det er som en forsmak på den kommende Kirkes misjon som vil gå ut i alle himmelretninger fra Jerusalem. Med Kristus, apostlene og disiplene, setter Gud i gang en bevegelse i verden som er et tegn på at «Guds rike står for døren!»

Noen av de gamle håndskrifter av Lukas evangeliet har tallet 70 i stedet for 72. I det greske nye testamentet har de valgt å la det stå 70 med to i parantes. Mens i den norske bibeloversettelsen fra 1930 står tallet 70. 70 ville passe bedre med misjonen til alle folkeslag fordi man på Jesu tid regnet med at der fantes 70 ikke-jødiske folk på jorden.

Uansett hvilket av de to tallene Lukas brukte i sin opprinnelige tekst, er budskapet det samme, nemlig at Kristi forkynnelse gjennom utsendelsen av disiplene skal nå alle folk på jorden.

Kristi Legeme og Blod er den treenige Guds gave til Kirken. Ifølge Johannesevangeliet understreker Herren at den som spiser hans legeme og drikker hans blod, vil ha evig liv. Det evige livet er den største gave som kan gis og forteller oss at Gud skjenker oss noe som både sprenger rammene for vår menneskelige eksistens og som åpner den for Guds virkelighet. Gud er evig, og Gud åpner evigheten for menneskene som nå befinner seg innenfor tidens og rommets grenser.

De femtusen som mettes med de fem brødene og to fiskene i evangeliet opplever et under som peker frem mot eukaristien. Herren løfter blikket mot himmelen til Faderen, som har gitt ham makt til å bruke himmelens velsignelse i skaperverket. Han bryter så brødet og ved det begynner den vidunderlige utbredelsen av brødet og fiskene. Gud opphever det skaptes begrensning og lar det økes tallmessig så alle ikke bare blir mette, men det oppstår et generøst og rikt overskudd som blir samlet i tolv kurver. Tolv – de tolv apostler – Kirkens fundament.

Når vi tenker over vår Gud som en treenig Gud, som en Gud i tre personer, Fader, Sønn og hellig Ånd, er det mulig å velge forskjellige måter å gjøre det på. Utfordringen er alltid både å være i stand til å tenke over de enkelte personer og samtidig hele tiden holde tanken på én Gud vedlike. På en måte vil alltid hele treenigheten være tilstede selv om vi enten ser på Faderen, Sønnen eller Den hellige Ånd. Vi kan ikke tenke oss Gud delt i tre, nei, det må være tre i én enhet i én helhet.

Dagens prefasjon formulerer dette på en god måte når den understreker at vi tror det samme om Faderen og om Sønnen og om Den hellige Ånd, «uten noen forskjell». Deretter sies det så vakkert: «Vi bekjenner den sanne og evige Guddom, og tilber særpreget i deres personer, enheten i deres vesen, og jevnbyrdigheten i deres velde».

I dag feirer vi Den Hellige Ånds fest, pinsen. Den Hellige Ånd, så nødvendig og likevel så hemmelighetsfull. «… du hører den suser, men hvor den kommer fra og hvor den blåser hen, det vet du ikke». Slik beskriver Herren Ånden i sin samtale med Nikodemos.

Ånden er helt sikkert ikke noen upersonlig kraft, for noe slikt er ikke mulig i Gud. Men Ånden er en som er vanskelig å fatte, en som er en annen enn Faderen og Sønnen. Åndens særpreg er Åndens guddommelige handling dypt inne i vår menneskelige, frie ånd.

Ånden åpner i oss dypet i Gud som bare Ånden har utforsket: «Den Ånd vi har fått del i, … den kommer fra Gud, og lærer oss å kjenne de gaver Gud har gitt oss» forteller Paulus. Ånden fører oss inn i mysteriet at Gud er kjærlighet. «Kjærligheten er dette: Ikke at vi elsket Gud – men at Gud elsket oss og sendte sin Sønn som sonoffer for våre synder» definerer Johannes i sitt første brev. Ånden alene lærer oss å snu opp ned på perspektivet og av Ånden kan vi virkelig lære hva kjærlighet er ifølge Gud.

Herren skal snart ta avskjed med disiplene: «Barn, bare en liten stund til blir jeg blant dere». Det er like før hans himmelfart. Herrens himmelfart er overgangen fra Kirkens gryende begynnelse med Herren synlig til stede for disiplene til den nye tiden hvor Herren er usynlig til stede i Kirken. Det er en dramatisk overgang som nok har vært sår for dem, men som er viktig for at Kirken skal kunne gå ut til alle folkeslag og gjøre dem til Herrens disipler gjennom dåpen og etter hvert bli et universelt fellesskap i verden.

Herren forstår sikkert hvor utfordrende dette er menneskelig sett og det er viktig for ham at Kirkens første medlemmer forstår overgangen til denne nye virkeligheten som ligger foran dem. Derfor gir han disiplene et bud som skal gjøre det mulig for ham å forbli levende og virksom i Kirken og verden, selv om hans nærvær i fremtiden vil være usynlig.

Budet er helt kort og helt klart: «Som jeg selv har elsket dere, slik skal også dere elske hverandre». Rett og slett et bud om kjærlighet som har Herrens kjærlighet som fundament.

Denne søndagen er Den gode hyrdes søndag på grunn av dagens evangelium. Vi hører om Jesus som Den gode hyrde. I år er situasjonen for Kirken spesiell denne søndagen, da Kirkens kardinaler yngre enn 80 år, var samlet i forrige uke for å velge en ny pave, en etterfølger av Peter. De valgte pave Leo XIV på torsdag ettermiddag.

En sentral dimensjon ved pavens tjeneste for Kirken, er å være Kristi vikar. En av dimensjonene av denne er å være en god hyrde for Kirken. Paven er en god hyrde når han står støtt i Skriften, i tradisjonen og lærer i samsvar med skrift og tradisjon. Pavens oppgave er ikke bare å vise Kirken veien, men også å fortsette samlingen av menneskene inn i Kirken gjennom misjon og evangelisering. Som troende er det viktig at vi ledsager den nye paven med våre bønner, med en åpenhet av god vilje til hans forkynnelse og med respekt for hans tunge ansvar og oppgave.

Da passer det godt at dagens tekster knyttes sammen av nettopp den ene stor tanken, nemlig de mange som skal samles til det evige liv i Guds evige hjord.

Dagens evangelium er viktig for oss på grunn av den teologiske betydningen. Evangeliet kretser rundt Kirkens vesen og hennes oppgave etter påsken. Kirken blir i evangeliet fremstilt som et skip og som et fiskefangstprosjekt under ledelsen av Peters mannskap, men også som en rikholdig og fylt not som ikke kan revne.

Både det at fangsten var uten resultat og det at disiplene ikke gjenkjente den oppstandne, er viktig for handlingen. Også her, som i mange av de andre påskefortellingene, synes den oppstandne å være fremmed, helt annerledes.

Ved å bruke tiltalen «barn» viser Jesus til sitt spesielle forhold til fiskerne, noe de ikke legger merke til med en gang. Først når fiskene fyller noten «på den høyre side av båten», til tross for at morgenen allerede hadde begynt å gry, forstår «disippelen som Jesus holdt så meget av» at han som står og venter på stranden bare kan være Jesus. Tegnet er tydelig.

Dagens evangelium beretter om hvordan den oppstandne herre viser seg om aftenen på påskedagen og så en uke senere. Han er vendt tilbake fra korset, døden og nedferden i dødsriket. Og han kommer ikke tomhendt tilbake, men bringer med seg den endelige og fullkomne freden. Det er en fred som ikke er slik verden kan gi den, men en meget dypere en. En fred som springer ut av Guds indre fred. Hvordan denne freden er møter vi i tre scener.

Først ønsker han disiplene freden, som han selv er. Han viser frem sine sårmerker. Han er den som hang på korset, han er den som er oppstanden. Nettopp det drepende som menneskene hadde gjort mot ham, danner grunnlaget for freden fra ham; hatet hadde øst seg over ham, men hans kjærlighet til disiplene var større. Det finnes ingen forsoningsscene med disiplene som hadde fornektet ham og flyktet. Alt er gått nedenom i den store freden som han tilbyr dem. Men gaven går enda meget lengre.