Kronikk om sølibatet

Sølibatet i Den katolske kirken

Overgrepssakene i Den katolske kirken, har ført til at enkelte har tatt opp spørsmålet om Kirkens sølibat i den senere tids artikler, kronikker og intervjuer. Ofte avslører disse dessverre en manglende innsikt i sølibatet. Men det er forståelig at sølibatet kan virke fremmed for oss i Norge.

Det er riktig at sølibatet i Kirken håndheves som en lov, men samtidig må det sies at sølibatet nok har vært en virkelighet i Kirkens liv siden dens begynnelse, uavhengig om det virkelig ble levd av alle geistlige eller ikke.

Kirken og Herren

Det er en viktig forutsetning å være klar over at det Kirken tror stammer fra Herren selv. Evangelietekstene vitner om at Herren underviste apostlene og disiplene i en utstrakt form. I grunnen var han selv Kirkens første teolog og har vist Kirken veien i tanken. Vi må derfor være forsiktige med å skille Kirken fra Herren når vi tenker over henne og hennes lære. Kirken er Kristi brud og derfor er det alltid riktig å si «hun» om Kirken. Kirkens bestemmelser er blitt til ved Kirkens dype tilknytning til Kristus, og ikke ut ifra et eget forgodtbefinnende.

For eksempel finnes det en oppfatning at meget av Kirkens tro først ble innført under og etter keiser Konstantin på 300-tallet. Men leser man teologene fra det første og annet århundret må man derimot fastslå at troens innhold allerede var kjent lenge før Konstantins tid. Det er riktigere å si at kirkemøtene på den tiden og senere stadfestet og presiserte Kirkens tro, men de skapte den ikke, ei heller forandret de den. Kirken er hans levende fellesskap på jorden og hun er ledet av Den hellige Ånd. I hennes bestemmelser og avgjørelser er Kirken inspirert og ledet av Herren i Den hellige Ånd. Det at disse ikke alltid passer oss, burde være et ekthetstegn for oss. Kristus og Kirken er ikke en bekvem og motstandløs vei.

Sølibatets innføring

Sølibatet ble på ingen måte innført i det fjerde århundret, men ble den gangen stadfestet som eksisterende praksis. Det at sølibatet ikke nødvendigvis nevnes eksplisitt i tidligere tekster behøver ikke å bety at det ikke eksisterte siden Kirkens begynnelse. Det er tvert imot svært sannsynlig at det ble praktisert helt fra begynnelsen av, da presten på en spesiell måte representerer og etterfølger Herren. Herrens egen praksis var prestens modell. I og med at Herren selv levde sølibatært, kan man anta at apostlenes og deres etterfølgere, biskopene, og prestene, levde sølibatet. Jeg anbefaler her å følge forskningen til Stefan Heid som finnes i boken «Celibacy in the Early Church«. For alle som ønsker å fordype seg i sølibatsspørsmålet er hans bok helt sentral.

Inngående studier av den antikke tiden, har gjort Heid overbevist om at sølibatet ble nokså utstrakt levd helt fra apostelens tid. Men til forskjell fra vår egen tid, dreide det seg ofte om gifte menn som ble kallet til biskop eller prest. Disse avsto fra det ekteskapelige livet etter ordinasjonen. Heid snakker derfor om et kontinenssølibat til forskjell fra dagens sølibat. Han gjør oppmerksom på at datidens familieliv og husøkonomi var svært forskjellig fra vår tids. Det var fullt ut mulig at en kvinne kunne være «husherre» mens mannen var borte i misjon eller oppdrag.

Så det stemmer når det hevdes at apostelen Peter var gift, men det betyr ikke at han levde sine ekteskapelige forpliktelser som Kirkens klippe.

Gode familiefedre

Et argument jeg har hørt mot sølibatet, er at det forhindrer at gode familiefedre vil kunne bli prester. Men nå er det faktisk slik at kun de som ville være gode familiefedre ville også kunne være gode, sølibatære prester. Menn som ikke ville være gode familiefedre, bør ikke bli prester. Det er viktig å forstå at der er en indre sammenheng mellom ekteskapet og sølibatet, avkallet på ekteskapet.

Ekteskapets hellighet er basert på komplementariteten mellom kjønnene. Denne er skapt som et bilde på Gud som i seg selv er personforskjell. Menneskenes kjønnsforskjell er helt avgjørende for ekteskapets sakramentalitet. Avkall på ekteskapet for «himmelrikets skyld«, er kun mulig å forstå i sammenheng med ekteskapet mellom mann og kvinne. Avkallet gir rom for en åndelig vekst på en spesiell måte som er nødvendig for prestetjenesten. På bakgrunn av den åndelige fruktbarheten i forholdet mellom mann og kvinne, kan man komme til følgende konklusjon: Er man ikke tiltrukket til det annet kjønn, bør man ikke bli prest, da prestegjerningen vil bli bygget på et feil grunnlag.

Det forunderlige med ønsket om opphevelsen av sølibatet, er at ekteskapet ikke lenger er som det skal være. At så mange mislykkes i ekteskapet og bli skilt, er et argument mot gifte prester. Når ikke-prester ikke lykkes i ekteskapet, er det da sannsynlig at prester vil lykkes?

Kallet til prest

Den eneste gyldige grunnen til å bli prest, er at man er kallet av Gud. Gud kaller selvfølgelig menn som ville være utmerkede ektemenn for kvinner og far til barn. Hvis ikke blir prestelivet hult og kanskje tomt. Her vil jeg heller se en kilde for de overgrep vi har oppdaget. De vitner om personer som ikke har noe kall til å være prester, men som likevel har blitt det. De er altså blitt prester gjennom dårlige utvalgskriterier og begår sine overgep. Men ikke fordi de er sølibatære, men fordi de ikke skulle vært prester. Ingen av de som har begått overgrep, skulle vært prester. Dette gjelder uten unntak. Her ligger Kirkens problem og utfordring.

Skal vi forstå sølibatet i dybden, må vi vende blikket mot Kristus. Det er han som er kilden for det sølibatære livet. For å kunne stå helt til Faderens disposisjon i sin misjon, valgte han å være ugift. Faderens oppdrag krevde ham fullt og helt, misjonen for å spre det glade budskap om frelsen hadde ikke noe rom i hans liv for å stifte familie.

Kirken er det konkrete sted for Herrens nærvær og virke. Det er derfor helt sentralt at presten står helt til disposisjon for Kirken og hennes behov. Presten tilhører ikke seg selv, men Kirken. Den gifte mann derimot får tilhøre sin familie og skal stille seg til disposisjon for familiens behov.

Herren kaller prester til Kirken først og fremst for å Hans sakramenter til de troende skal kunne forvaltes. All videre aktivitet i Kirken er samlet rundt sakramentene som sentrum. Da Herren er den eneste som har den fulle oversikt over det fellesskap han har grunnlagt og som er hans brud, vet bare han hvilke personer som trenges for fellesskapets frelses skyld. Derfor er alltid kallet personlig og kan ikke overføres til en annen person.

En prest er en person som tas inn i Herrens tjeneste av Herren selv for å tjene Ham i Kirken på en særskilt måte. Kristus trenger denne personen fullt og helt. Denne eksklusive tjeneste krever av presten sølibatet. Lik Herren stod til disposisjon for Faderen, må presten leve helt og holdent til disposisjon for Herrens vilje og misjon til alles frelse.

P. Arne Marco Kirsebom

Offentliggjort i DagenMagazinet, tirsdag den 27. april 2010