Vi er meget fortrolige med ordene fra Johannesevangeliet hvor Jesus før sin død på korset gir Maria til Johannes som mor, og Johannes til Maria som sønn. En sentral hendelse både for å sikre morens fremtid, men også for gjennom Johannes å etablere et forhold mellom Guds mor og apostlene som Kirkens representanter. Som den kommende dronning til Sønnen, kongen i Guds evige rike, vil hun være den fremste forbeder og ledsager for Kristi brud, Kirken. En ny og evig familie vi tas inn i, gjennom dåpen.
I brevet til Galaterne tar Paulus dette videre. Han skriver at Gud «i tidens fylde» sendte sin Sønn og lot ham fødes av en kvinne, Maria. Han ble som jøde født under loven. «Tidens fylde» peker både på historiens midtpunkt, men også dets høydepunkt. Med Sønnen som ble menneske vil alt for alltid bli forandret. Nå vil det bli mulig på en helt ny måte for menneskene å være Guds barn gjennom dåpen.
Så ydmyk er Sønnen at han lar seg føde inn i vår virkelighet av en kvinne og det under loven. Han tar i sannhet på seg vår menneskelige natur. Men han fødes under loven for å befri oss fra den gjennom hans død og oppstandelse og han fødes av en kvinne for at alle vi som er født av en kvinne kan bli Guds barn. Det er paradokset Paulus kommer inn på tidligere i brevet: «Ved loven døde jeg bort fra loven, så jeg kan leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg».
Kristus underordnet seg loven helt til dødsstraffen som han tok på seg for vår frelses skyld. Men hans død førte ikke til undergang, men til nytt liv gjennom oppstandelsens herlighet. Han tok på seg dødsdommen i fullkommen lydighet og gjennom sin dype kjærlighet til sine brødre og søstre befridde han seg fra loven og frigjør alle som gjennom troen knytter seg til ham.
Ifølge Paulus er ikke gjenfødelsen i Kristus bare en forandring i legal status som ikke fører til noen forandring i personen. Nei, det er en avgjørende guddommelig inngripen som kommuniserer delaktigheten i Kristi oppstandelse: «jeg lever ikke selv, men Kristus lever i meg».
Dette livet som Guds barn, som Guds sønner og døtre er levendegjort ved Den hellige Ånd. Nå dreier det om et stort VI, alle som tror på Kristus, uansett opprinnelse, det være seg jøder eller hedninger. Beviset på at vi er Gud barn, er at vi har mottatt Den hellige Ånd i våre hjerter allerede i dåpen, Ånden som roper «Abba, Far!» fra vårt innerste indre.
Den treenige Gud har åpnet en helt ny vei til seg gjennom Sønnens lydighet til Faderen og Åndens virke i Kirken. Vi er Guds sønner og døtre og dermed arvinger, arvinger til Guds evige rike. Vi kan se oss selv foran Herrens kors og se at vi tas inn i den dype relasjonen mellom Maria og Johannes, Kirkens mor og Kirkens apostel. Som Guds barn kan vil følge Maria på vår vei i troen og vi kan følge biskopene i vår etterfølgelse av Kristus. Gjennom Den hellige Ånds virke i oss, kan vi stadig mer leve Kristus i oss og ikke oss selv. Jo mer vi blir Kristuslik på vår helt unike måte, so mer blir vi helt oss selv.
P. Arne Marcos Blogg 