Preken: 14. Søndag i kirkeåret C

Herren har ifølge Lukas begynt sin lange vandring mot Jerusalem. Med en gang sender han ut en større gruppe på 72 disipler, andre enn de 12 apostlene. De skal være som en fortropp som går i forveien til de steder hvor Herren etter hvert kommer til å komme. Det er som en forsmak på den kommende Kirkes misjon som vil gå ut i alle himmelretninger fra Jerusalem. Med Kristus, apostlene og disiplene, setter Gud i gang en bevegelse i verden som er et tegn på at «Guds rike står for døren!»

Noen av de gamle håndskrifter av Lukas evangeliet har tallet 70 i stedet for 72. I det greske nye testamentet har de valgt å la det stå 70 med to i parantes. Mens i den norske bibeloversettelsen fra 1930 står tallet 70. 70 ville passe bedre med misjonen til alle folkeslag fordi man på Jesu tid regnet med at der fantes 70 ikke-jødiske folk på jorden.

Uansett hvilket av de to tallene Lukas brukte i sin opprinnelige tekst, er budskapet det samme, nemlig at Kristi forkynnelse gjennom utsendelsen av disiplene skal nå alle folk på jorden.

Å skulle nå ut til alle folk, «til hver eneste by og hvert eneste sted», er en rik avling som det er for få «høstfolk» til. Derfor må Kirken til enhver tid be Gud, som er «herre over avlingen» å kalle flere til å bringe budskapet videre. Så lenge ikke alle mennesker har funnet sin plass i Kirken, tar misjonen aldri slutt. Men det er ikke en misjon bare for de andre folk på andre steder. Nei, det er et oppdrag til misjon også der vi er som menighet så lenge der er mennesker rundt oss som ikke tilhører Kirken. Kirken kan aldri være seg selv nok og tenke at nå er det nok medlemmer. Hun må alltid forbli åpen for nye som søker Herren og Guds rike.

Derfor blir Herrens ordre stående: «Gå så av sted!» For oss kan det synes å være en umulig oppfordring å leve opp til. Men det dreier seg først og fremst om å leve det vi er kalt til å være som kristne. Vi er Kristi brødre og søstre og ved den vi er, ved det vi gjør og det vi sier, er vi kalt til å være Kristi vitner. Allerede det er forkynnelse. Men det er en forkynnelse hvor vi er som lam i en ulveflokk. Det er nok av ulveliknende holdninger og strømninger mot den kristne troen i vårt samfunn. Er vi trofaste til Kirken og troen, vil ulvene vise seg og ønske å kjempe mot oss. Men vi bør ikke være fryktsomme, fordi Herren går med oss og styrker oss gjennom Den hellige Ånds gaver. Med våre ulike talenter kan vi virke på en fruktbar måte i vår by og vårt samfunn.

Herren sender ut disiplene med beskjed om å være enkle. Det er for at de ikke skal bli bremset i sin utsendelse, men kunne bevege seg raskt og fritt. Budskapet må ut, det skal ikke forsinkes eller holdes tilbake. Her møter vi en radikalitet vi som kristne ikke alltid lenger lever og som nok har bremset budskapets utbredelse.

Freden disiplene skal dele der de kommer, er Guds fred, den samme freden som vi hilser hverandre med i messen. Det er ikke vår fred vi ønsker hverandre, men Guds fred. En fred som kommer fra Guds rike.

Disiplene skal spise hva som blir dem budt, ingen matregler skal hindre dem. De er ikke bundet av loven, men frie i Jesus Kristus. Slik skal budskapet om Guds rike kunne finne veien til hedningenes hjerter. Det er Guds rike det dreier seg om og det er åpent for alle som tar det imot. Helbredelsen av de syke understreker dets ankomst.

Med apostlene og disiplene satte Gud i gang en bevegelse som strømmet ut fra Jerusalem og inn i hele verden, bevegelsen som er Kirken og som vi tilhører.