Preken: Skjærtorsdag

Kirken lar oss i aften høre om fotvaskingen, aftenen hvor vi minnes innsettelsen av eukaristien. Det kan synes underlig at Kirken har valgt å bruke Johannesevangeliet, da det er det eneste som ikke beskriver innsettelsen av eukaristien. I stedet har vi hørt Pauli beskrivelse av innsettelsen fra det første brevet til Korintierne i den andre lesningen. Utenom denne teksten, har de tre andre evangeliene alle innsettelsen av eukaristien i Herrens siste måltid med apostlene. I Eusebius’ kirkehistorie fra det 4. århundret, lærer vi at Johannes skrev sitt evangelium etter å ha lest de tre andre. Johannes ser derfor ut til å ha valgt ikke å skrive enda en gang om innsettelsen, men sette søkelys på en annen hendelse, nettopp fotvaskingen.

I denne kan vi se ulike symbolske nivå. Jesus som legger av seg kappen, vasker føttene, tar på seg igjen og setter seg ned igjen, kan vi forstå som en lignelse på rekkefølgen i Guds Sønns inkarnasjon – liv – død – himmelfart hvor han tok av seg «kappen» av hans guddommelighet, ble ydmyket for så å bli kledd igjen i herligheten. Men også som hans lidelse – død – oppstandelse hvor han tar av seg sin menneskelighets «kappe», stiger ned i dødsriket og tar på seg igjen sin menneskelige «kappe», nå herliggjort. Fortellingen om fotvaskingen er teologisk analog til den store hymnen i brevet til Filipperne:

Han oppgav alt sitt eget, gikk inn i slavens kår og ble et menneske som vi. Å se til som et menneske i all sin ferd, bøyde han seg, underkastet og lydig til døden – ja, døden på et kors!

Derfor er det Gud har hevet ham så høyt og skjenket ham det navn som står over alle andre – så høyt, at alle ting i Jesu navn skal bøye kne – i himmelen, på jorden og i dypet – og hver en tunge skal forkynne: «Jesus Kristus er Herre!» – til Gud Faderens ære. (Fil 2,6-11)

Fotvaskingen er lett å forstå som en ydmyk handling fra Jesu side og at vi er kalt til samme ydmykhet. Men det skjer noe dypere. Noe som har en sakramental betydning.

I templet måtte prestene vaske hender og føtter før de frembar ofrene. Apostlene har nok vasket hendene før måltidet, men ikke føttene: så det Jesus gjør med fotvaskingen er å «ordinere» dem til feiringen av det nye offeret i Eukaristien. Han vil at apostlene skal være prester i den nye pakten som skal feire det nye påskeofferet for Guds folk.

I diskusjonen med Peter, sier Jesus at dersom han ikke får vaske Peter, har han ingen plass hos Jesus. Det nytestamentlige ordet for «plass» – ‘meros’, har en prestelig betydning. Det levittiske presteskapet i Den gamle pakten, hadde ingen ‘meros’ i det lovede landet fordi de bare skulle være til for Gud selv.

Apostlene blir innsatt på tilsvarende måte som det gamle presteskapet, de skal bare være til for Gud. Selv om dette prinsippet ikke nødvendigvis krever sølibatet i Den nye pakten, kan vi likevel forstå hvordan det sølibatære livet i det latinske presteskapet er et vakkert uttrykk for sannheten om at Gud og bare Gud er innholdet og målet for dem som er presteviet eller bispeviet.

Det nye presteskapet Jesus Kristus etablerer gjennom ordinasjonen av apostlene og som deres etterfølgere deretter til alle tider kommer til å vie diakoner, prester og biskoper gjennom håndspåleggelse, er først og fremst innstiftet for å administrere sakramentene til de troende. Fotvaskingen minner oss om den ydmyke holdningen de ordinerte må ha til sin tjeneste, men også om den ydmyke holdningen som må herske mellom alle troende. Kristus er det varige eksemplet til etterfølgelse.