Noen tanker om klima

I dag er det kommet en nyhet om at årets januar er den varmeste i globalt snitt siden målingene startet. Det samme gjelder for mer enn det andre halvåret i fjor, hver måned var en rekordmåned. Oppvarmingen førte til at 2023 var 1,46 grader Celsius varmere enn basislinjen for 1,5 garder Celsius temperaturstigningen som er det såkalte Paris målet. Men flytter vi oss med en måned, altså etter januar 2023 til etter januar 2024, er stigningen 1,52 grader Celsius, første gang over målet. Nå mener klimaforskerne helt riktig at dette ennå ikke betyr at grensen er overskredet, fordi det må i så fall være et ti år med en snittemperatur på 1,5 grader Celsius eller mer. Men samtidig er det tydelig at oppvarmingen er raskere enn forventet. Og det skyldes utelukkende våre utslipp over hele kloden som ennå ikke har sunket noe særlig.

På målestasjonen for CO₂ i atmosfæren på Mauna Loa på Hawaii er verdien i dag 425,46 ppm (parts per million). Det var denne målestasjonen som Keeling åpnet i 1959. Da var det rundt 315 ppm i årssnitt. Nå vet vi at denne forskningen også ble støttet av selskapene for fossilt brennstoff allerede i 1954 og at disse kull-, olje- og gasselskapene har visst siden sent 50-tall at økning av CO₂-uslipp, vil øke oppvarmingen av planeten. Dette har vært vitenskapelig kjent siden 1800-tallet og den første artikkelen som skrev om oppvarming ved økt utslipp av CO₂ ble offentliggjort i USA på tidlig 1900-tall. Den nye kunnskapen fra 50-tallet førte til at den amerikanske presidenten advarte mot økte utslipp i en tale i november 1965. Altså før Norge begynte å utvinne olje og gass …

Denne kurven viser utviklingen de siste 800.000 år. Stigningen av CO₂ innholdet i atmosfæren de siste 200 år over 300 ppm skyldes utelukkende menneskelig virksomhet. Kurven viser at det umulig kan være noen naturlig grunn for denne økningen. Videre ser vi at under istiden sank CO₂ nivået ofte til under 200 ppm, mens mellom istidene var det sjelden over 300 ppm. Nå er vi ved 425 ppm som følge av den industrielle revolusjonen. Langt over det menneskene har opplevd noen gang tidligere, hvilket også gjelder alle andre levevesen.

Det kom i januar en nyhet om at vi må tilbake rundt 14 millioner år for å finne en tilsvarende CO₂ mengde i atmosfæren som vi har i dag. Men den gangen var gjennomsnittstemperaturen globalt rundt 5 grader høyere enn nå og havet stod rundt 25 meter høyere eller mer. Det er derfor fristende å spørre om det egentlig er dit vi er på vei.

Denne kurven er meget foruroliggende for forskerne. Det er den daglige temperaturen i havet over hele kolden mellom 60 grader sør og 60 grader nord. Den oransje kurven er fra ifjor, den heltrukne sorte er årets. Fra og med midten av mars i fjor har temperaturen beveget seg opp på hittil ukjente nivåer. Per i dag har jeg ikke funnet noen som kan forklare dette, men det er utvilsomt bekymringsfullt. Spesielt med tanke på at den midterste stiplete kurven lenger nede, er snittet for perioden 1982 til 2011. Havene er nå nesten en hel grad varmere, hvilket betyr meget for vær og vind: mer regn, mer storm osv. Rundt 97 % av varmen fra våre utslipp ender nemlig i havet og man måler oppvarming ned til mer enn 2000 meters dyp. Dette kommer til å få følger i lang tid fremover. Mitt spørsmål er om den aktuelle oppvarmingen kan skyldes at havet har nådd et slags metningspunkt for CO₂ opptak som kan føre til en akselerert oppvarming.

Jeg har derfor valgt å lese igjen «The Long Thaw. How Humans are Changing the Next 100.000 Years of Earth’s Climate» (2009 Princeton University Press, New Jersey) av David Archer. Archer er professor i geofysikk ved universitetet i Chicago. Han har forsket på nettopp karbonsyklusen i havet og havbunnen, men også CO₂ i atmosfæren. Her med vekt på den historiske utviklingen. I boken skriver han at når vi har klart å stoppe utslippene av CO₂, vil mengden i atmosfæren forsette å stige i 100 til 200 år fremover og tilsvarende temperaturen. Han sier at 2100 er ingen grense for noe som helst. Skulle temperaturen være rundt 3 grader Celsius varmere i 2100 enn ved baselinjen vi forholder oss til, vil temperaturen fortsette å stige til mellom 5 og 8 grader Celsius over denne linjen innen 2200 med den mengden CO₂ vi allerede har sluppet ut. Planeten vil med sine naturlige prosesser bruke mellom 100.000 til 200.000 år eller mer på å trekke ut vårt CO₂ utslipp.

Det er dette vi egentlig står overfor og jo lenger vi venter med helst et komplett stopp av utslipp, jo verre og mer langvarig blir klimaforandringene. Sett slikt er det gledelig at EU vil har 90 % reduksjon innen 2040, som det nettopp er blitt meddelt, men er det nok?

For meg er det store spørsmålet om vi i det hele tatt skulle utvunnet kull, olje eller gass i det hele tatt. Den såkalte industrielle revolusjonen er bygget på en fullstendig manglende forståelse av planeten vi lever på. Er det mulig at vi mennesker kom frem i de siste millioner år nettopp fordi kullet, oljen og gassen var bundet under overflaten og aldri skulle vært sluppet fri? Her kunne vår tids filosofer komme med noen gode tanker.

Så hva skal vi egentlig forstå som et grønt skifte? Er idéen om grønn energi virkelig? Hvor meget CO₂ utslipp vil overgangen fra dagens energi til grønn energi forårsake? Når vi vet f.eks. at det kreves utvinning av 225 tonn råstoffer for å bygge én elbil, er det grønt? Er det å rasere natur for å sette opp vindmøller grønt? Er det å betale 4,25 kroner på butikken for en plastpose grønt, når nesten alt annet er pakket inn i plastikk? Slik kan vi fortsette og fortsette. Vi trenger nok langt sterkere anstrengelser enn det vi er villige til i dag.