Vi nærmer oss slutten på kirkeåret og Kirken leder vårt blikk mot historiens ende og Kristi gjenkomst.
Dette er en tro vi må holde levende i oss. Paulus hjelper oss på vei i dagens andre lesning. Vi skal ikke sørge over de avdøde lik dem «som ikke har noe håp». De avdøde møter hverken undergang eller reinkarnasjon, men deltagelse i Kristi oppstandelse. Oppstandelsen motbeviser at døden har det siste ordet.
For Paulus er de dødes oppstandelse så sikker at han ikke nøler med å understreke at de som dør «i troen på Jesus» vil Gud føre til et liv sammen med Kristus. Tidspunktet for Herrens gjenkomst er ikke det avgjørende, men vissheten om at alle som hører til Kristus for alltid skal leve med ham. Derfor er det viktig å være våkne og forberedt på at Herren kommer igjen som en eksistensiell grunnholdning. Dør vi før gjenkomsten, vil denne grunnholdningen forberede oss på vårt personlige møte med Herren etter døden.
Nettopp det å bevare en slik grunnholdning om å være våken og beredt, er visdommen som den første lesningen forteller om. Mennesket trenger ikke å lete langt borte etter denne visdommen eller klokskapen, fordi den befinner seg rett foran døren. Den må bare slippes inn.
Men mennesket må stå opp og våke for å bli «kvitt sine sorger», spesielt sorgen om hva som kommer etter døden. Visdommen eller klokskapen som er en gave fra Gud, gis for å trøste, rette opp og formidle Guds godhet. Den lover at de rettferdige skal leve evig (Visd 5,16) i uforgjengelighet og herske med Ham til evig tid (Visd 6,19.22). «Deres håp» er «fylt av udødelighet» (Visd 3,4) slik vi leser andre steder i Visdommens bok.
Dermed har vi fått en forståelse for bakgrunnen for evangeliet om de kloke og de uforstandige ternene.
Å våke og vente med håp også om der er natt, er klokskap. Å ikke være beredt for timen er uforstand. Når mennesket ligger for døden må det ha sin beredskaps «olje» med seg, man kan ikke gå bakover i tiden for å skaffe denne «oljen» etter eller annet sted.
At nattens timer kan bli mange og usikkerheten vare lenge, at de kloke også kan sovne, det beskriver evangeliet som en mulighet. Men vi kan lese i Høysangen: «Jeg sover, men hjertet våker» (Høys 5,2). Det viser til den riktige grunnholdningen. Man kan være rede til å møte Gud selv i hverdagens kjas og mas.
Oljen til de kloke ternene kunne ikke deles med de uforstandige. Det dreier seg om oppdragelsen til helligheten som ikke kan deles. Brudgommen kan ikke gjøre noe med en halv hellighet, bare dens hele vesen kan Herren bruke. Det er det grunnleggende kristne kallet: å bli hellige. Kirkens pastorale oppdrag er å lede og veilede de troende til hellighet. Det er helt i samsvar med Det annet Vatikankonsils forståelse av kristenlivet slik vi leser det i Lumen Gentium.
Lignelsen om dem som kom for sent og ikke ble sluppet inn, peker ikke på at Gud er ubarmhjertig og ikke vil tilgi synderne. Men den vil hjelpe oss til å forstå at vår likegyldighet og lunkenhet kan føre til at det kan finnes et ekte «for sent». Herren viser oss en slik mulighet for at vi forstår alvoret i formaningen: «Vår derfor – for dere kjenner hverken dagen eller timen». En øvelse vi kan sette i gang med en gang; det er det Herren og Kirken vil vekke oss til denne søndagen.
P. Arne Marcos Blogg 