Når vi hører om at Kristus sendte ut de tolv apostlene kunne vi kanskje tenke at det angår ikke oss. Det er en tekst for prester eller for de som vil bli det. Å helbrede syke og å oppvekke døde kan vi ikke. Har dette evangeliet noe å si oss? Den har det og da jeg tenker særlig på den siste setningen: «Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre.»
Vi har fått meget i livet. En gave får vi uten å gi noe for det. En gave er en gave, en gave er gratis. Vårt liv har vi fått uten å ha gjort noe for det. Vi er ikke tilfeldige, men er kalt av Gud: «jeg har kalt deg ved navn, du er min.» Slik står det i Bibelen. Det gjelder for alle mennesker. Også vår dåp og vår tilhørighet til Kristus har vi fått gratis i gave. Nettopp disse to eksemplene viser at vi har fått det viktigste i livet som gave.
«Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre», sier Kristus til de tolv idet han sender dem av gårde. Han sier det også til oss, for det viktigste i livet er gitt oss i gave. De tolv skal helbrede syke og vekke døde. Det kan ikke vi på samme måte. Men hva vi kan gi til andre kan vi lære av den russiske forfatteren Tolstoj:
En dag da han forlot en kirke ble han stanset av en tigger som ba om en gave. Tolstoj lette gjennom lommene sine, men fant ikke noe. Da bøyde han se ned til tiggeren, la hendene på skuldrene hans og sa: «Jeg beklager, bror. Jeg har virkelig ikke noe med meg. Neste gang, det lover jeg deg, skal du få meget». Da grep tiggeren Tolstojs hånd og sa: «Det er greit det! At du kaller meg bror er også en gave» – dette er en gave som enhver av oss kan gi: å se en bror, en søster i det mennesket vi møter. Mange gjør ikke det. Sikkert en av grunnene til at det finnes så meget umenneskelighet.
«Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre!» Det sier Kristus til oss alle. En historie fra Arabia forteller om en mann, som på en tur i skogen så en rev uten ben. Hvordan kan den overleve uten ben, spurte han seg. Da fikk han se en tiger som hadde tatt en hjort. Da tigeren var mett etterlot han resten til reven. Neste dag gav Gud igjen reven næring ved hjelp av tigeren. Mannen var forundret over Guds godhet og tenkte ved seg selv: «Jeg vil også hvile meg i et hjørne og stole helt og full på Herren og han vil forsørge meg med alt jeg trenger.»
Det gikk flere dager. Ingen kom og tok seg av ham. Den stakkars mannen var nesten døden nær, da han hørte en stemme: «Du der, som befinner deg på feil vei, åpne øynene for sannheten! Følg tigerens eksempel og ikke ta lenger reven som ditt forbilde!»
Senere møtte mannen en liten jente på veien som frøs i en altfor tynn kjole, uten håp om å få noe varmt å spise. Mannen ble sint og sa til Gud: «Hvordan kan du tillate dette? Hvorfor gjør du ikke noe mot det?» En lang stund sa Gud ingen ting. Men om natten svarte Han helt plutselig: «Jeg har vel gjort noe mot det. Jeg har skapt deg.»
Guds svar kan hjelpe oss til å tenke. Hvor ofte har jeg ikke som prest blitt spurt: «Hvordan kan Gud tillate all lidelsen i verden? Hvorfor griper Han ikke inn?»
Historien vi hørte gir oss et svar på slike spørsmål. Ja den understreker hva Kristus tenker på når han sier til apostlene: «Helbred syke, oppvekk døde … som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre.» Dessverre er det alt for få som hører Guds stemme i sitt innerste si: «Jeg har vel gjort noe mot all lidelse, sult og fattigdom i verden. Jeg har skapt deg.»
P. Arne Marcos Blogg 