Dagens evangelium beretter om hvordan den oppstandne herre viser seg om aftenen på påskedagen og så en uke senere. Han er vendt tilbake fra korset, døden og nedferden i dødsriket. Og han kommer ikke tomhendt tilbake, men bringer med seg den endelige og fullkomne freden. Det er en fred som ikke er slik verden kan gi den, men en meget dypere en. En fred som springer ut av Guds indre fred. Hvordan denne freden er møter vi i tre scener.

Først ønsker han disiplene freden, som han selv er. Han viser frem sine sårmerker. Han er den som hang på korset, han er den som er oppstanden. Nettopp det drepende som menneskene hadde gjort mot ham, danner grunnlaget for freden fra ham; hatet hadde øst seg over ham, men hans kjærlighet til disiplene var større. Det finnes ingen forsoningsscene med disiplene som hadde fornektet ham og flyktet. Alt er gått nedenom i den store freden som han tilbyr dem. Men gaven går enda meget lengre.

På søndagen gikk Maria Magdalena og den andre Maria til graven. Men der var ikke Jesus. En engel beretter dem at Jesus er «stått opp, slik han sa» (Matt 28, 6a) og ber dem om å skynde seg til disiplene. Kvinnene gjorde umiddelbart det de ble bedt om.

På veien fikk de som de første møte den oppstandne Herre. De ærer ham som den guddommelige personen han er. Kvinnene skulle bli de første forkynnere av det fantastiske budskapet om oppstandelsen. De blir apostlenes apostler.

Men så hører vi noe som nok var rykter i tiden etter oppstandelsen, nemlig at disiplene skulle ha kommet og stjålet Jesu legeme fra graven. Men hvordan ville soldatene ha visst dette dersom de sov? Dette er helt usannsynlig. Dessuten en soldat ville aldri ha innrømmet å ha sovet på vakt. Det ville nok på den tiden ført til henrettelse. Forklaringen holder med andre ord ikke vann.

Nei, Herren er i sannhet oppstanden og bare han tilkommer å gjøre det de to kvinnene gjorde, nemlig å falle ned for ham, eller knele for ham og hylle ham. Han er i sannhet den levende Guds Sønn. I ham er det vi møter Gud. I ham er det vi har fått det evige liv i eie. Han tilkommer all hyllest for alltid.

Dagens første lesning fra Apostlenes gjerninger er en vakker oppsummering av evangelienes budskap og troen til den nyfødte Kirken. I denne delen av Peters preken, klippen som Kirken er bygget på, hørte vi en oppsummering av det sentrale innholdet i evangeliene.

Markus evangeliet spiller en spesiell rolle her. Dette har alltid blitt forstått som en gjengivelse av Peters forkynnelse og inneholder Jesu liv fra dåpen hos Johannes Døperen til oppstandelsen. Markus skal ha vært med Peter i Roma i årene 42-45, da Peter grunnla menigheten der. Da Peter vendte tilbake til Jerusalem, ønsket de romerske kristne å ha en tekst basert på Peters forkynnelse, noe Markus oppfylte med sitt evangelium. Vi kan ikke utelukke at Lukas hadde Markus blant tekstene han hadde samlet og lest før han skrev sitt evangelium og Apostlenes gjerninger.

Kvinnene går tidlig om morgenen ved soloppgang til graven. Overraskende nok er stenen foran gravkammeret veltet bort. Forbauset trer de inn i graven, men der finner de ikke Jesu legeme. De ble stående uten å vite «hverken ut eller inn». De forstår ikke meningen med det de ser.

Det samme kommer til å skje med Peter når han løper til graven etter å ha mottatt kvinnenes beskjed. Det viser oss hvor vanskelig det var å forstå Herrens ord om oppstandelsen på den tredje dagen.

Det fantes ingen forståelse for hva oppstandelse er på den tiden. Ingen religion kjente til det. Riktignok fantes det en tro på en oppstandelse på den siste dagen. Men ingen visste hva det ville gå ut på. Derfor måtte englene minne kvinnene på hva Herren selv hadde sagt da han ennå var i Galilea:

«… Menneskesønnen (skal) overgis i synderes hender og korsfestes, og oppstå på den tredje dag!» For kvinnene er det som om de hører det for første gang. Da Herren hadde sagt det, forble ordene uforståelig. Men nå når de står i den tomme graven og blir minnet på ordene, åpnes det i dem en mulig forståelse for de møter de snart kommer til å få med den oppstandne. Englene gjorde dette mulig for dem.

I evangelisten Johannes lidelseshistorie er det ikke snakk om smerte, lidelse og nød. Alle menneskelige og medmenneskelige komponenter trer i bakgrunnen. Det fortelles ikke om Herrens bønn i Getsemane, ei heller at han spottes av yppersteprestene på korset. For Johannes er det ikke i første omgang et menneske som blir henrettet på en grusom måte. Nei, her er det en opphøyd, kongelig skikkelse som fullbyrder sin vei, selv om den fører til korset.

Flere ganger understreker evangelisten den opphøyde Herre. Ved det skaper han en mystisk distanse, som er mellom Kristus og hans motstandere. Da han ble tatt til fange rygget de tilbake og falt overende da Kristus identifiserte seg selv med ordene: «Det er meg.» På norsk kommer dessverre ikke det spesielle med svaret frem. I originalspråket gresk står det nemlig: «ego eimi» – «jeg er». Kristus identifiserer seg her på en tilsvarende måte som Gud identifiserer seg i den brennende tornebusken overfor Moses.

Kirken lar oss i aften høre om fotvaskingen, aftenen hvor vi minnes innsettelsen av eukaristien. Det kan synes underlig at Kirken har valgt å bruke Johannesevangeliet, da det er det eneste som ikke beskriver innsettelsen av eukaristien. I stedet har vi hørt Pauli beskrivelse av innsettelsen fra det første brevet til Korintierne i den andre lesningen. Utenom denne teksten, har de tre andre evangeliene alle innsettelsen av eukaristien i Herrens siste måltid med apostlene. I Eusebius’ kirkehistorie fra det 4. århundret, lærer vi at Johannes skrev sitt evangelium etter å ha lest de tre andre. Johannes ser derfor ut til å ha valgt ikke å skrive enda en gang om innsettelsen, men sette søkelys på en annen hendelse, nettopp fotvaskingen.

I denne kan vi se ulike symbolske nivå. Jesus som legger av seg kappen, vasker føttene, tar på seg igjen og setter seg ned igjen, kan vi forstå som en lignelse på rekkefølgen i Guds Sønns inkarnasjon – liv – død – himmelfart hvor han tok av seg «kappen» av hans guddommelighet, ble ydmyket for så å bli kledd igjen i herligheten. Men også som hans lidelse – død – oppstandelse hvor han tar av seg sin menneskelighets «kappe», stiger ned i dødsriket og tar på seg igjen sin menneskelige «kappe», nå herliggjort. Fortellingen om fotvaskingen er teologisk analog til den store hymnen i brevet til Filipperne:

Herren rir på en fole inn i Jerusalem. Dette gjør han helt bevisst. Han viser hvor dypt fortrolig han er med Skriften og dens oppfyllelse. Sakarja profeterte at en fremtidig sønn av David skulle ri inn i Jerusalem på et esel slik Salomo, Davids sønn, gjorde det ved sin kroning: «Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel, på en eselfole» (Sak 9,9).

Jesus ankommer byen på kongelig vis. Fariseerne føler seg provosert. Men Jesus som opptrer messiansk kongelig, provoserer ikke bare jødene, men også romerne. Keiseren er den øverste herre. Alle andre kunne utgjøre en fare for opprør.

For å latterliggjøre Herren, satte de derfor opp en plakat over ham på korset der det stod «Denne mannen er jødenes konge». De forstår ikke hvor rett de hadde. Men Jesus Kristus er ikke bare jødenes konge, han er verdens konge. Han er en konge på en helt annen måte enn de verdslige konger. For Kristi rike er ikke av denne verden, men er Faderens evige rike. Derfor er Kristus den eneste sanne konge, fordi han kan skjenke sine borgere ekte nåde, tilgivelse og det evige liv.