Det er sterke og gode bilder dagens tekster byr oss. At fjell og hauger skal jevnes og daler heves, er ikke bilder på ødeleggelse, men bilder på kjærlighet. En kjærlighet som åpner muligheter og vei. Det er Guds kjærlighet til sitt folk, som i Det gamle Testamentet leder det hjem til Jerusalem, som i Det nye Testamentet leder Herren til de troende.

For folket var hjemkomsten til det jordiske Jerusalem tegnet på Guds frelse, for oss er ankomsten i det himmelske Jerusalem rommet for evig frelse. Da timen var kommet og Herren trådte frem i offentligheten som ble forberedt av Johannes Døperen, begynte den nye frelsens vei som ble åpnet ved Herren død og oppstandelse.

Johannes Døperen står i overgangen mellom den gamle og den nye pakten. Han blir den siste profeten fra den gamle pakten som bereder folket på Messias komme. Folket skal vende om for å ta imot ham som kommer. Ved å la seg døpe av ham ble deres synder tilgitt. Johannes siterer Jesaja som en røst i ødemarken: Veien skal klargjøres for Herren og stiene jevnes ut. Daler skal fylles og fjell og åser skal slettes, krokete veier rettes ut og ulendte stier jevnes.

Les mer «Preken: 2. Søndag i advent C» →

I dagens evangelium møtes to verdener, eller rettere sagt de kolliderer. Den ene er menneskenes verden, representert ved Pontius Pilatus fra det romerske riket. Den andre er Guds verden, representert ved Jesus Kristus fra det himmelske riket. To verdener som eksisterer samtidig, men som likevel ikke passer sammen. Menneskets riker er synlige, historiske, målbare, mens Guds rike kan bare sees og finnes i troen. Derfor er det ofte så vanskelig for mange å erkjenne det og tro på det.

Men vi troende feirer nettopp i dag kongen i Guds rike. En konge man bare kan se i troen. Usynlig, men nærværende. En konge uten glans og prakt, men likevel verdens herre.

Som kristne lever vi i tiden mellom Kristi oppstandelse og hans gjenkomst i makt og herlighet, som er lovet oss. Vi lever i Kristi tid, dvs. vi ser ikke bare tilbake på Kristi liv, hans ord og gjerninger som ved enhver annen historisk person, nei, vi er overbevist om at han lever nå og er nærværende her hos oss.

Les mer «Preken: Kristi Kongefest B» →

Vi lever i en samtid som til de grader har vendt seg til at mennesket selv er i stand til å ta hånd om alle ting. Fremskritt er et mål for utvikling og vi går utfra at alt vi gjør hele tiden utvikler seg til det bedre, skjønt slik tenkning har en blind side. Riktignok har vi sikkert gjort meget, særlig i forrige og i dette århundret, som har gjort livet bedre og rikere for mange, men vi vet så altfor godt at utviklingen også har en annen side. Det er nok av hendelser, som gjør oss oppmerksomme på at vi ikke er allmektige, at vi ikke formår å løse problemer uten å skape nye andre steder.

Dagens tekst fra Markusevangeliet vil vekke oss opp av en for selvsikker holdning overfor menneskets muligheter. Tross alle menneskelige ytelser, tross alt som har skjedd de siste århundrer, vet vi troende om en annen sammenheng i vår verden. Vi vet at vår verden ikke bare er et resultat av våre krefter, men også er en gave fra verdens skaper, fra Gud. Vi advares i dag mot å være blind for denne dypere sannheten i virkeligheten.

Det er jo ikke slik at det vi tror er riktig for oss, fordi vi har bestemt oss for å tro slik, akkurat som mange andre har en annen tro eller mangler tro. Nei, er vårt trosinnhold sant, er det sant for hele verden, uavhengig om den enkelte er i stand til å se og akseptere det.

Les mer «Preken: 33. Søndag i kirkeåret B» →

På vår vei gjennom livet møter vi flere ganger budet om at vi skal elske Gud, vår neste og oss selv. Vi hører det og vi vet samtidig hvordan det er med kjærligheten hos oss. Kanskje føler vi oss lite tilfredse med oss selv. Vi begynner å gruble og synes kanskje at vi mangler en god del kjærlighet. Elsker vi virkelig Gud? Eller hva betyr det egentlig å elske Gud, sin neste og seg selv? Spørsmål som dukker opp i oss …

Men man skal ikke svare for raskt eller lett på slike spørsmål. Det er nok en del av en lang livsprosess å vokse og modnes i kjærligheten. Jo eldre vi blir, jo mer vi forstår av livet, jo mer vi erfarer, kan det være lettere å elske, eller kanskje det er omvendt, at det blir vanskeligere. Dette til tross for at vi vet at kjærlighetsbudet er det sentrale budet Herren har gitt oss.

Den hellige Maximilian Kolbe kan hjelpe oss på veien. Han sa en gang: «Ingen kan tvinges til kjærlighet. Bare kjærligheten selv kan vekke kjærlighetens gjengjeldelse. Slik ønsket Gud å erobre mennesket. Å tenke over hvordan Gud elsket oss er den beste veien for å elske Gud».

Les mer «Preken: 31. Søndag i kirkeåret B» →

Den blinde Bar-Timeus vil gjerne få synet tilbake. Det er motivet i dagens evangelium: å kunne se. Den blinde hører at Jesus kommer med sine disipler og en tallrik skare. Han forstår at nå har han fått en enestående mulighet. Han skriker derfor: «Du Davids sønn, ha miskunn med meg!» 

Folket forsøker å få ham til å være stille, men da roper han bare høyere. Jesus hører det og ber at de lar den blinde komme til ham. Og han spør så den blinde om hva han ønsker at Herren skal gjøre for ham.

Han vil kun dette ene: å kunne se! Denne lengselen etter å se, etter lyset beveger Herren til å helbrede ham. Helbredelsen gjør det mulig for Bar-Timeus å følge Herren.

Vi kan utfra denne hendelsen forstå at lengselen etter lyset er fundamental for å følge Herren: lengselen etter den rette veien som en blind ikke kan finne, lengselen etter veien til Gud. Den som hadde vært uten lys, fant veien hjem.

Les mer «Preken: 30. Søndag i kirkeåret B» →

En fascinerende side ved vår kirke, er at Herren valgte å bygge den på oss svake mennesker. Han fikk bare en relativt kort tid med apostlene og disiplene for å forberede dem på å bli ledere i det nye frelsesfelleskapet Gud ønsker på jorden. Og det er et fellesskap som skulle få i oppdrag å gå ut i hele verden og gjøre alle til Kristi disipler. Altså ikke lenger et fellesskap begrenset til et utvalg folk, men nå et fellesskap som skal nå alle og alle folk, uten unntak.

I deres tid med Herren, skjer det stadig at den menneskelige svakheten bryter gjennom og Herren må tålmodig, men tydelig undervise etterfølgerne hva det kommer til å dreie seg om.

Denne gangen er de to Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes som er frempå. Men de forstår nok ikke hva de ber Herren om. Derfor er Herren tålmodig med dem og irettesetter dem ikke. Men han forteller dem at de ikke vet hva de ber om. De forstår ikke rekkevidden av spørsmålet sitt.

Les mer «Preken: 29. Søndag i kirkeåret B» →

Fortellingen om mannen som ikke ville gi opp sin rikdom og fortellingen om disiplene som har forlatt alt for Kristi skyld, rammer inn Herrens ord om hvor vanskelig det er for de rike å komme inn i Guds rike.

Hvem er en slik rik i Herrens mening? Det er den som henger ved sine ting; hvor meget det er snakk om, er ikke saken vedkommende. Det er holdningen det kommer an på. Det kan godt finnes rike mennesker, som ikke er avhengige av sine goder (Herren har sikkert kjent til slike, antageligvis var de kvinnene velstående som hjalp ham med sin formue) og det kan like så godt finnes fattige som ikke er villige til å gi avkall på det lille de har.

Da mannen ikke vil gi avkall på sin formue, snakker Herren først om vanskeligheten, så om det bortimot umulige for en som ikke er villig til å gi avkall, å komme inn i Guds rike ved med bildet på kamelen som går gjennom nåløyet. Men han sier til slutt når han hører disiplenes forferdelse at man må overlate alt til Guds suverene makt.

Les mer «Preken: 28. Søndag i kirkeåret B» →

Dagens evangelium fører oss rett inn i sentrum av ekteskapets betydning. Fariseerne ønsker å sette Herren på en prøve. I stedet for å si seg enig med den daværende praksis som Moses hadde innført, trekker Kristus linjen forbi Moses tilbake til Guds opprinnelige ordning i skaperverkets begynnelse.

Det er en ordning som ikke er en positiv lov som kan forandres, men en lov som er skrevet inn i menneskets natur. Denne naturen er både legemlig og åndelig, to dimensjoner som ikke kan adskilles. Legemlig blir mannen og kvinnen til «ett legeme» og da mannen forlater «sin far og mor» for å slå seg sammen med sin kvinne og denne foreningen kan frembringe barn, blir de to samtidig til «én ånd».

Derfor er forbindelsen mellom dem endelig og kan ikke løses opp av mennesker. Forbindelsen har sin opprinnelse i Guds virke og vilje.

Les mer «Preken: 27. Søndag i kirkeåret B» →

I forbindelse med Thérèses fest i dag, bestemte jeg meg for å finne ut hvorfor hun avbildes med roser. Det viser seg at hun avla følgende løfte: «Jeg vil sende ned en regnskur av roser fra himmelen; Jeg vil bruke min himmel til å gjøre godt på jorden». Hun lovet roser som et tegn på at hun hørte forbønnen noen bad til henne. Så mange som ber novenen før hennes festdag den 1. oktober eller ber henne om forbønn i hva det enn måtte dreie seg om, vil roser sett eller mottatt, kunne tolkes et svar fra henne.

Et vitnesbyrd om dette fra 2019 i USA:

Da Theresa Ann Beitz var bare 3 dager gammel, ble hun diagnostisert med en alvorlig hjertefeil og innlagt på barnesykehuset i Cincinnati, Ohio. Pappa Dave og mamma Jennifer Beitz kalte henne Theresa, deres femte barn, til ære for både St. Thérèse og moder Teresa, som de beundret. De stolte foreldrene fikk også vite ved fødselen til deres nye datter at hun hadde Downs syndrom.

«En av våre beste venner ga henne en St. Thérèse-statue som vi plasserte i sengen hennes på sykehuset,» sa Jennifer. De ba også en novene til St. Thérèse for datterens helse. 23 dager gammel fikk Theresa Ann sin første hjerteoperasjon.

Les mer «Preken: Thérèse av Lisieux» →