Søndagens tema i tekstene er takknemlighet overfor Gud. Herren sier det helt klart: alle ti spedalske ble helbredet, men bare samaritaneren vendte tilbake for å takke ham.

Også i den første lesningen dreier det seg om takken som tilkommer Gud. Na’aman som teksten omtaler, var arameerkongens hærfører. Han var en stor kriger og gikk fra seier til seier. Men han ble rammet av spedalskhet.

På en av toktene hadde han ført bort en ung jente fra Israel som fange. Hun hadde medlidenhet med ham og fortalte ham om profeten Elisja som var kjent for de mange undre. Na’aman gav seg derfor på vei for å oppsøke profeten. Av kongen fikk han med et anbefalingsskriv til kongen i Israel.

I håp om å bli helbredet kommer Na’aman til profeten Elisja. Han ber den syke om å vaske seg syv ganger i Jordanelven. Da ble den syke rasende. Kanskje han hadde ventet seg et storslått ritual. Dessuten kunne han jo vasket seg i en av elvene i hans hjemland. Vannet der er vel like rent som i Jordan mener han.

Les mer «Preken: 28. Søndag i kirkeåret C» →

Det er mange tekster i evangeliene som vi liker med en gang vi hører dem. I disse kan vi oppleve Kristus som en venn, som går med oss, som deler våre gleder og sorger, som snakker til oss på en måte som berører oss personlig. Men så finnes det også tekster som gjør det tydelig for oss at det er snart 2000 år mellom Kristus og oss. Han tilhørte en annen kultur enn oss, han brukte bilder som vi ikke lenger uten videre kan forstå, han levde i en sosial sammenheng, som ikke lenger finnes f.eks. her i Europa.

De to korte og for seg selv selvstendige avsnittene som dagens evangelium er satt sammen av, tilhører denne andre gruppen av tekststeder. Det er vanskelig å utarbeide den opprinnelige meningen med dem, og særlig: hvilken rolle spiller de for dagens kristne?

Apostlene kommer til Kristus og ber ham om å gi dem en «større tro». De virker motløse. Kristi sak synes ikke å ha noen synlig suksess. Og kanskje føler de at de har lite selvtillit og tillit til Gud.

Les mer «Preken: 27. Søndag i kirkeåret C» →

Gang på gang kommer vår Herre Jesus Kristus i diskusjoner og konflikter med fariseerne. Denne gangen dreier det seg ifølge Lukas om deres kjærlighet til penger (Luk 16,14). Muligens er evangelisten her noe urettferdig, fordi ifølge den jødiske historikeren Josephus Flavius (37-100) var det heller saddukeerne som var velstående, mens fariseerne var kjent for et mer enkelt liv og var stort sett populære blant folket. Men samtidig vil nok fariseerne ha tolket velstand som i samsvar med velsignelsen for dem som overholder loven (5 Mos 28,12).

Derfor søker Herren å få fariseerne til å begripe at det finnes en stor fare i velstanden ved å tegne opp sterke kontraster i lignelsen om den rike mannen og den fattige Lasarus. Samtidig blir det igjen en lignelse om nestekjærlighet slik han en stund tidligere hadde fortalt om den barmhjertige samaritan. Med andre ord ønsker Herren å understreke overfor fariseerne hvor meget viktigere nestekjærligheten overfor Lasarus ville ha vært enn den rike mannens velstand. Mannens manglende hjerte for den fattige blir hans bane.

Les mer «Preken: 26. Søndag i kirkeåret C» →

«Så høyt elsket Gud verden, at han gav sin enbårne Sønn til pris», hørte vi nettopp i evangeliet. Det handler ikke bare om Jesu offer av livet på korset; gaven det er snakk om her er Guds Sønns inkarnasjon i Jesus fra Nasaret. Det er et uttrykk for Guds kjærlighet til oss mennesker. I Guds enbårne Sønn ga Gud oss ​​også den jordiske, menneskelige Jesus, den Jesus som delte 30 år av menneskelivet med oss ​​for å få en størst mulig nærhet til oss mennesker.

Guds overveldende kjærlighet til oss mennesker er det grunnleggende budskapet i dagens evangelium. Født av en menneskelig kvinne, Maria, levde Guds Sønn i mange år diskret som en tømmermannssønn i Nasaret. Først da døperen Johannes reiste rundt som en omreisende predikant, forkynte omvendelse og døpte mennesker i Jordan, tok Jesu liv en ny retning. Han ble døpt av Johannes i Jordans vann. I dåpen blir hans oppdrag bekreftet gjennom hans himmelske Fars stemme. Guds Ånd fører ham til å følge i Johannes’ fotspor og profetene før ham. Mange mennesker blir dypt berørt av hans ord og mirakler, og etter å ha møtt ham, forandrer de livene sine fundamentalt. Hver dag slutter flere seg til hans etterfølgere og reiser med ham gjennom landet.

Les mer «Preken: Korsets opphøyelse» →

Kristus stiller helt klare krav til dem som vil følge ham: «gi avkall på alt du eier». Et krav som ikke kan bortforklares og som lyder hardt i en samtid som er så opptatt med det å ha fremfor det å være. Herrens krav går på tvers av menneskelig svakhet.

For Herren betyr det å «eie» dessuten mer enn bare det materielle. Han bruker det i denne sammenhengen også om forholdet til andre mennesker – Herren lister opp den egne familien og de nærmeste slektningene. Han tillater seg å gå så langt som å bruke det harde ordet «hater».

Dette ordet får sin betydning dersom et medmenneske forstyrrer disippelens umiddelbare nærhet til Herren eller stiller spørsmål ved den. Disippelen skal være helt fri fra materielle og menneskelige bindinger for å stå til disposisjon for Herrens oppdrag å forkynne og leve Guds rikes komme. Herren ønsker at den som følger ham sprenger de vanlige menneskelige grensene som hindrer disippelen i det frie virke for Guds rike.

Les mer «Preken: 23. Søndag i kirkeåret C» →

I land hvor den 15. august ikke er en offentlig fridag, feires høytiden alltid på nærmeste søndag. Derfor feires den i dag, søndag den 17. august i Tromsø Stift.

Vår samtid kan få oss til å tro at vi lever i den siste tiden. Utløsende faktorer kan være kriger, de klimatiske forandringer, naturkatastrofer, terrorisme eller annet: uansett er det mange som ser at vi går store forandringer i møte og ser skremmende fremtidsperspektiver. I en slik tid er de kristne kallet til å tyde sine liv og historie ut ifra Guds åpenbaring.

Dagens fest for Marias opptagelse i himmelen gir henvisninger til en slik tolkning av livet. Det dreier seg ikke bare om hennes person og hennes enestående kall. I hennes skikkelse blir noe av Guds historie med sin verden synlig og dermed også noe av ethvert menneskes historie og bestemmelse. Ved å ferie hennes fullendte liv kan vi også lære noe om vår egen livsvei.

I Maria fra Nasarets uanselige skikkelse fullbyrdes Guds plan med verden. Fylt av det ubegripelige budskapet om at hun skal bli Messias mor, skynder hun seg til Elisabeth og blir av henne erkjent og hilst som Herrens mor. Den gamle kvinnen, som hadde vært ufruktbar, kan være et bilde på Guds folk i den gamle pakten. Mot all forventning gir Gud henne et barn som et tegn for det nye, gudegitte livet. 

Les mer «Preken: Maria opptagelse i himmelen» →

Som mennesker søker vi å slå oss ned, sitte i ro, binde oss fast. Men Gud tenker på en annen måte enn oss mennesker. Denne søndagens tekster handler om å bryte opp, gi seg på vei. Vi skal leve i oppbrudd, oppbrudd på grunn av troen, på grunn av Guds kunngjøring, oppbrudd fordi man snart skal avlegge regnskap.

I den andre lesningen møter vi det å bryte opp i troen. Abrahams tro var basert på et ord som var mottatt av Gud, et ord som kunngjorde noe usynlig og fremtidig. En tro som fikk Abraham til å bryte opp fra det kjente og kjære og begi seg mot det ukjente, en tro som ble hardt prøvet da Abraham ble bedt om ofre sin eneste sønn Isak. Men det behøvde han ikke fordi Abraham aldri slapp taket i troen på Gud og ble derfor i sannhet en troens far og forbilde for oss alle.

I den første lesningen hører vi hvordan folket opplevde at de kunngjorte løfter ble oppfylt og folket brøt opp og gav seg på vei til det lovede land. Det samme gjaldt løfter som f.eks. Kong David fikk eller ord som gikk til profetene.

Les mer «Preken: 19. Søndag i kirkeåret C» →

Herren er ikke interessert i å dømme i en arvesak. Men han erkjenner faren som ligger bak mannens bønn, nemlig å være utsatt for «havesyken».

For Kristus er det viktig å skjelne mellom det å ha og det å være. Det å være er menneskets liv og væren, det å ha er å eie større og mindre eiendeler som gjør det mulig å leve. Herren advarer mot å gjøre det å ha til meningen og målet med livet og dermed gjøre sitt væren avhengig av å øke eiendelene. Nei, det riktige er å arbeide med sitt væren og bli stadig mer den Gud vil vi skal være, altså bli stadig mer Kristuslik.

Med lignelsen viser Herren til hvor forgjeves det kan være bare å være opptatt av å ha og å øke eiendeler og skatter. Vi skal meget heller søke skattene i himmelen. Selvfølgelig er det ikke noe problem å ha det som er nødvendig for å leve. Men vi må passe oss for ikke å leve for det som er unødvendig.

Les mer «Preken: 18. Søndag i kirkeåret C» →

Herren oppfordrer til bønn og mange av oss ber gjerne. Men vi vet også at bønnen ikke er enkel sak for mange og det er nok mange som ikke ber. Skjønt ofte kan bønnen dukke opp igjen når man befinner seg i en farlig situasjon eller man blir alvorlig syk, selv om man ikke ber til daglig.

Riktignok sier Herren at vi skal be, så skal vi få. Likevel er det mange som ikke opplever annet enn skuffelse. Da er det det lett å mene at det ikke nytter å be.

Men kanskje skyldes det egen feil? Kanskje ber man på feil måte? Kanskje har meget av det man ber om i grunnen egoistiske motiver? Kan det være at man ber om noe som Gud ikke ønsker å gi oss, fordi Gud ikke vil bekrefte en umoden og selvopptatt måte å be på? Gud er ingen automat som skal oppfylle ens ønsker bare man legger på den riktige «mynten», enten det dreier seg om en bønn eller et løfte. Det å be «riktig», er noe vi må lære. Derfor lærer Herren disiplene å be.

Les mer «Preken: 17. Søndag i kirkeåret C» →