Preken: Herrens Åpenbaring

I dag feirer Kirken et mysterium som er større enn en fortelling og videre enn et folk. I dag feirer vi at Gud åpenbarer seg for alle, og at hele verden kalles inn i Kristi lys. Profeten Jesaja roper til Sion: «Reis deg i stråleglans! For nå kommer ditt lys, Herrens herlighet går opp over deg.»

Ordene er rettet til et folk som lever i skyggen av nederlag og mørke. Likevel er det nettopp dit lyset kommer. Ikke som et lyn, men som glansen fra soloppgangen. Og dette lyset er ikke privat. Det er universelt. Jesaja ser folkene komme, kongene vandre i glansen, og han ser dem bære frem gull og røkelse mens de forkynner Herrens pris. Dette er åpenbaringen som er lovet.

Matteus evangeliet viser oss at denne profetien er i ferd med å oppfylles. Vismennene fra Østen er fremmede. De tilhører ikke paktens folk. De kjenner ikke loven og profetene slik Israels folk gjør. Likevel ser de et tegn – en stjerne – og de forstår at Gud taler. De legger ut på en reise som krever mot, tålmodighet og utholdenhet.

Troen begynner ofte slik: ikke med full innsikt, men med et svar på et kall vi ikke helt forstår.

Når vismennene kommer til Jerusalem, oppstår en urovekkende kontrast. De som har Skriftene, vet svaret. De kan sitere profeten Mika. Men de går ikke. De søker ikke. De tilber ikke.

Vismennene derimot går videre. Stjernen viser dem veien igjen, og gleden fyller dem. Og når de endelig finner barnet, skjer det avgjørende øyeblikk: «De falt på kne og hyllet ham.» Her når reisen sitt mål. Ikke i kunnskap, men i tilbedelse.

Paulus hjelper oss å forstå rekkevidden av dette øyeblikket. I Efeserbrevet forkynner han: «Mysteriet er nå blitt åpenbart.» Dette mysteriet er ikke først og fremst en idé, men en virkelighet: at hedningene er medarvinger, at Kirken er ett legeme, og at Kristus er verdens Frelser.

I vismennenes tilbedelse står hele menneskeheten allerede representert. Epifanien er derfor ikke bare Kristi åpenbaring for verden, men verdens første svar på Guds åpenbaring.

Vismennenes gaver taler uten ord. Gull – til Kongen. Røkelse – til Gud. Myrra – til ham som skal lide og dø. Allerede ved krybben kastes skyggen av korset. Barnet som mottar røkelse, er den samme som en dag skal gi sitt liv for verden.

Epifanien er ikke bare en hendelse vi minnes. Den er et mysterium vi trer inn i. I dag er det ikke en stjerne som leder oss, men Ordet som er forkynt og Sakramentet som er gitt. Vi kommer ikke fra Østen, men fra våre liv, våre kamper og vår lengsel. Kirken er kalt til å være Sion i verden – ikke som lyskilde, men som bærer av Kristi lys. Et lys som ikke fordømmer, men kaller. Ikke tvinger, men tiltrekker.

Derfor spør denne dagen oss: Hvilke stjerner følger vi? Hva er vi villige til å legge bak oss for å søke Kristus? Hva bringer vi frem for ham?

Her samles vi som Guds folk. Her står vi, forskjellige i bakgrunn og livshistorie, men samlet ved det samme alter. Barnet i krybben er her sakramentalt til stede. Den Herlighet som skinte over Betlehem, er til stede i Kristi Legeme og Blod. La oss, sammen med vismennene, falle på kne – ikke bare med våre knær, men med våre liv – og tilbe ham som er kommet som lys i mørket og som åpenbarer Guds frelse for alle folk.