Preken: 1. Søndag i advent A

Sammen med hele Kirken trer vi inn i adventstiden som et folk på vandring. Vi går inn i et nytt liturgisk år, og tekstene vi hører i dag sender oss ut på vandring – ikke til stallen i Betlehem ennå, men mot Herrens dag, mot hans komme i herlighet. Den nye advent. Herrens endelige gjenkomst.

Jesaja, omkvedet, Paulus og Jesus taler alle til oss i dag med én stemme: «Reis dere, løft blikket, og gå mot Herren». Det er retningen for vår vandring, ikke bare nå i advent, men gjennom hele livet vårt.

Salme 122 gir oss et jubelrop: «Jeg gledet meg da de sa til meg: ‘La oss gå til Herrens hus.’» I vår tradisjon er Jerusalem ikke bare en by, men et bilde på Kirken, den hellige stad der Gud bor blant sitt folk gjennom ordet, sakramentene og fellesskapet.

Når vi trer inn kirken, i messen, gjør vi det samme som pilgrimene i salmen: Vi stiger opp til Guds hus, og vi ber om fred – ikke bare ytre fred, men den indre freden som har sitt opphav i Kristus.

Jesaja kaller oss: «Kom, la oss vandre i Herrens lys.» Paulus utdyper hva dette lyset er: «Legg av mørkets gjerninger … ikle dere Herren Jesus Kristus.» Det kristne livet er ikke passivt, men en stadig bevegelse mot lyset. Det er en livsform som lar Kristi lys trenge gjennom alt vi er – våre relasjoner, våre vaner, vår måte å leve i verden på. Dette er adventtidens første budskap: Tiden er nå – begynn å leve i lyset.

Evangeliet taler med enkel, men tydelig klarhet: Menneskesønnens komme er uventet. Ikke fordi Gud vil overraske oss, men fordi vi så lett sovner i hverdagen.

«Som i Noahs dager …» Folket spiste, drakk, giftet seg – alt helt normalt. Men de levde uten å løfte blikket mot Gud. Dette er evangeliets utfordring: Vi skal ikke la hverdagen bli en sovepute for sjelen.

Oppfordringen til oss i advent, men også gjennom hele året er å våke i kjærlighet, våke i tro og våke i bønn.

Kirken lærer med andre ord at advent peker i to retninger:

1. mot Kristi første komme – i kjødet, i Betlehem.
2. mot Kristi andre komme – i herlighet, for å dømme levende og døde.

I tiden mellom disse to kommer han til oss igjen og igjen, særlig i eukaristien. Der møter vi Kristus, ikke skjult i en krybbe, men virkelig, levende, nærværende. Når vi forbereder oss til jul, gjør vi det ved å åpne vårt hjerte for Kristus her og nå – slik at hans gjenkomst blir møtt med glede, ikke frykt.

Både hos Jesaja og i omkvedet vendes alt mot fredens rike:

• sverd blir til plogskjær
• det hersker fred innenfor dine murer
• Guds undervisning fører til forsoning.

Dette er ikke bare fremtidsdrømmer, men et spørsmål til vår livsførsel. Som katolikker er vi kalt til å være fredens mennesker – i hjemmet, i menigheten, i samfunnet. Advent er tid for å la Kristi fred rense oss og stråle gjennom oss.

Advent begynner med en invitasjon: «Kom, la oss vandre i Herrens lys.» Vi lar denne vandringen være konkret:

• i bønn (adventtidens stille forventning)
• i skriftemål (som fører oss fra mørke til lys)
• i nestekjærlige handlinger (som gjør oss til fredens redskap)
• i eukaristien (der Kristus kommer til oss)

Må Herren gjøre oss våkne, fredssøkende og fulle av hans lys – så vi med salmisten kan si: «Jeg gledet meg da de sa til meg: La oss gå til Herrens hus.»