Preken: Høytiden for Alle Helgener

I Åpenbaringen ser Johannes et vakkert syn: En uhyre mengde mennesker, «så stor at den umulig kunne telles», er samlet rundt Guds trone i himmelen. Og det er mennesker som kommer fra «alle jordens folk og stammer, raser og tungemål». Alle disse er helgener selv om de aller fleste ikke er erklært slik av Kirken. De som er erklært helgener utgjør bare en liten del av en uendelig stor helhet. Men disse hellige er for oss gode og viktige eksempler på et levd kristenliv som vi kan la oss inspirere av og lære av.

De jordiske levningene av de hellige kan besøkes på mange ulike steder i verden. Er vi heldige får vi besøkt en del av disse stedene gjennom valfarter eller på andre måter. Det er alltid sterkt å få be ved en helgens grav og be om helgenens forbønn i en eller flere intensjoner. I himmelen står de ved Guds trone og går i forbønn for oss.

Sist helg fikk jeg for første gang besøke Assisi og gravene til de hellige Frans, Klara og Carlo Acutis. Det ble en sterk opplevelse.

Jeg har vært «kjent» med Frans og Klara i lang tid, men å få be ved den hellige Carlo Acutis grav, som ble helligkåret den 7. september i år, var et sterkt åndelig møte. Hans legeme er lagt i en kiste av glass og det er spesielt å få se ham ligge der i sine daglige klær som om han bare sover. Han døde den 12. oktober 2006, bare fire dager etter å ha fått diagnosen akutt leukemi. Den hellige Carlo var da kun 15 år.

Legene spurte ham om han hadde store smerter. Da svarte han: «Det er mennesker som lider meget mer enn jeg». Han ofret opp sine smerter for paven og Kirken. Hans siste ord til sin mor var: «Mor, vær ikke være redd. Siden Jesus ble menneske, har døden blitt en gjennomgang til livet, vi behøver ikke å flykte fra den. La oss forberede oss på å erfare noe ekstraordinært i det evige livet».

Til tross for sine unge år, var den hellige Carlo en sterkt troende. Han var spesielt opptatt av Kristi realpresens i eukaristien. Allerede som barn, bad han om å få motta Førstekommunion, noe han fikk som syv åring den 16. juni 1998. Fem år senere ble han fermet.

Eukaristien var så sentral for ham, at han ofte var å se under eukaristiske tilbedelser. Han avbildes gjerne derfor med en monstrans. En av hans store tanker var å bruke de nye digitale mediene for å spre troen på realpresensen i eukaristien. På hans nettside skrev han om de ulike eukaristiske miraklene som er beskrevet i verden.

For tiden leser jeg Franco Serafinis bok «A Cardiologist examines Jesus» fra 2021. Han er en italiensk kardiolog som inspirert av den hellige Carlo Acutis har undersøkt forskningen på disse miraklene. Dersom en hostie er blitt forvandlet til menneskelig vev, viser det seg at det dreier seg om hjertemuskelen. Men ikke med egenskapene til en død, men til en levende. Blodtypen er AB, den samme som i likkledet i Torino og i svetteduken i Oviedo. Takket være moderne vitenskap kan vi forstå dybden i miraklene. Brød og vin blir i sannhet til Kristi Legeme og Blod i eukaristien.

Dette hellige Legemet og Blodet mottar vi i kommunionen som sann næring. Sann næring til det evige liv. Kristus tar bolig i oss på en konkret måte. Vi blir forvandlet innenfra, et viktig steg på vår egen vei til hellighet, den eneste meningen med livet. Hans Urs von Balthasar sier så vakkert: Faderen kjenner igjen sin Sønns nærvær i oss. Vi «merkes» med Kristi nærvær i vårt legeme. I dåpen døde og oppstod vi med Kristus. Med skriftemålet og kommunionen som to dynamiske sakramenter på vår vei, fornyes og forvandles vi av Faderen og Sønnen i Den hellige Ånd. Dagens høytid kaller oss til å leve den virkeligheten vi allerede er tatt inn i. Vi har intet å frykte, men alt å håpe.