Preken: 26. Søndag i kirkeåret C

Gang på gang kommer vår Herre Jesus Kristus i diskusjoner og konflikter med fariseerne. Denne gangen dreier det seg ifølge Lukas om deres kjærlighet til penger (Luk 16,14). Muligens er evangelisten her noe urettferdig, fordi ifølge den jødiske historikeren Josephus Flavius (37-100) var det heller saddukeerne som var velstående, mens fariseerne var kjent for et mer enkelt liv og var stort sett populære blant folket. Men samtidig vil nok fariseerne ha tolket velstand som i samsvar med velsignelsen for dem som overholder loven (5 Mos 28,12).

Derfor søker Herren å få fariseerne til å begripe at det finnes en stor fare i velstanden ved å tegne opp sterke kontraster i lignelsen om den rike mannen og den fattige Lasarus. Samtidig blir det igjen en lignelse om nestekjærlighet slik han en stund tidligere hadde fortalt om den barmhjertige samaritan. Med andre ord ønsker Herren å understreke overfor fariseerne hvor meget viktigere nestekjærligheten overfor Lasarus ville ha vært enn den rike mannens velstand. Mannens manglende hjerte for den fattige blir hans bane.

For oss som lytter i dag, gjelder det samme budskapet. Men det dreier seg ikke om en beskrivelse av livet etter døden, men konsekvensen av vårt liv her som har betydning utover denne virkeligheten.

Kløften som var mellom den rike og Lasarus på jorden, er blitt til et «dypt svelg», en enda dypere kløft. Selv Abraham kan ikke overvinne dette dype svelget. Slik understreker Herren det endelige i handlingene på denne siden av livet.

Den rikes ønske om at Lasarus skal sendes tilbake for å advare hans fem brødre, er fåfengt. De har nemlig Moses og profetene, alt det som er nødvendig for å handle korrekt og nestekjærlig i vår verden. Lytter de ikke til dem, «lar de seg heller ikke overbevise om noen oppstår fra de døde» sier Herren.

Dermed har Herren løftet lignelsen opp fra beskrivelsen av denne verdens brutale realitet til hans egen seier og overvinnelse av alt det onde gjennom oppstandelsens herlighet. Han tegner opp et perspektiv over sammenhengene mellom tradisjonen i Skriftene, hans forkynnelse og hans lidelse, død og oppstandelse og Kirkens misjon og forkynnelse. Men han understreker også at selv oppstandelsen ikke vil bevege alle til omvendelse.

En ting er om fariseerne faktisk lot seg bevege av Herrens ord, men en annen ting er hva ordene gjør med oss som vil følge Herren. Det lar seg ikke bortforklare at vi er kalt til å utvise konkret nestekjærlighet når det er nødvendig. Vi er kalt til å være våkne så vi ikke unnlater å hjelpe når det er mulig. Blir vi mer oppmerksomme på det, er vi med på å fornye jordens åsyn, noe Gud har ønsket gjennom hele frelseshistorien. Gud ønsker en ny menneskehet som lever i samsvar med Guds bud og forkynnelse. Kun dette kan virkelig fornye vår verden som lider i dag under så meget ødeleggelse, urett, lidelse og død.

Paulus skriver i sitt første brev til Timoteus at han som Guds mann skal strebe «etter rettskaffenhet og fromhet, tro og kjærlighet, tålmod og mildhet». Ord som vi også kan ta til oss og bevare på vår vei i Kristi etterfølgelse.

Gud ønsker at vi som Guds barn, som Jesu Kristi brødre og søstre lever i samsvar med budene og forkynnelsen som vil fornye jorden, spesielt gjennom vår trofasthet til det kristne kallet.