35 år som prest.

I dag, den 7. april, er det 35 år siden jeg ble presteviet av biskop Gerhard Schwenzer i Kloster Arnstein i Tysland. Det var dagen før palmesøndag det året, så min første messe ble palmesøndagsmessen. Nå er ikke 35 år ennå et spesielt jubileum, men det fyller meg med takknemlighet over hva alle disse årene har gitt meg av erfaringer, mennesker og steder. Meget ble selvfølgelig anderledes enn det jeg kunne ane.

I 1990 var jeg fortsatt i studiehuset til ordenen i Münster. Diplomoppgaven og eksamen var blitt avsluttet året før. Den 14. oktober 1989 ble jeg diakonviet av biskop Schwenzer i St. Olav domkirke i Trondheim. Etter et første kurs i pastoralseminaret for ordensprester i Tyskland, virket jeg som diakon i menigheten i Trondheim.

Under studiene i Münster hadde vi studenter oppgaver i to av byens menigheter. Jeg gav blant annet fermingsundervisning. Da det var planlagt at jeg skulle holde første messer med primizvelsignelse i begge menighetene, kunne jeg ikke være med de andre under høytiden for den hellige Triduum. Det er en tradisjon at man ikke kommer til menigheten før den første messen der som nyviet prest. Derfor ringte jeg biskop Reinhard Lettmann som inviterte meg til å feire med i Münsters domkirke, St. Paulus. Det ble min første påske som prest.

Etterhvert hadde jeg første messer også i Norge og hos familien i Østerrike. Tilsammen mener jeg at jeg feiret 23 første messer, så det ble en form for turné.

Noe meget bra dette første året som prest, var at jeg fikk en tre måneders praksis i sjelesorg teamet i St. Vincenz Hospital i Dattelen i Münsterland. Der lærte jeg meget som har kommet til god nytte i min videre tjeneste.

Oktober 1990 begynte jeg så som kapellan i St. Anton menighet i Pirmansens i Pfalz som ordenen hadde ansvaret for. Vi var fire medbrødre i byen og to i landsbyer utenfor. Der fikk jeg igjen mange gode erfaringer og lærdommer på veien. Samtidig tok jeg videreutdannelse for embedseksamen som sogneprest som jeg avla i juli 1993. Igjen meget nyttig lærdom. Etter sommeren det året dro jeg til en av våre hus i Sevilla i Spania for å lære språket der. Planen var at jeg skulle vende tilbake til Norge og blant annet virke for de spansktalende i Trondheim.

September 1994 vendte seg så tilbake til Trondheim hvor jeg ble innsatt som sogneprest i St. Olav domkirke første advent det året. Det ble også en fin, men begivenhetsrik tid. Av ulike grunner vendte jeg tilbake til Münster i Tyskland i slutten av august 1997. Her begynte jeg mine dypere studier av teologien til Hans Urs von Balthasar, samt at jeg virket som hjelpeprest i menigheten St. Lamberti i sentrum av byen, en vakker gotisk kirke.

Et år senere dro jeg så til Argentina, hvor den tyske provinsen av ordenen virket i tillegg til Norge. Her ble jeg utnevnt til kapellan i menigheten La Sagrada Familia i Barrio Texalar i Morón Sur, et av de mange forsteder til Buenos Aires. Jeg fikk ansvar for ungdom og unge voksne blant andre tjenester. Dessuten begynte jeg lisensiatsstudier i dogmatikk hos Jesuittene i Cólegio Máximo de San José ved San Miguel.

Argentina ble en viktig utvidelse av mine horisonter og en stor gave for mitt videre liv som prest. Det siste året, i 2001, hadde jeg ansvaret for menigheten Asunción de Maria i VIlla Carlos Gardel, et beryktet og fattig strøk rett utenfor bygrensen til Buenos Aires. Her kom jeg de fattige enda nærmere enn i Texalar. Igjen noe jeg er meget takknemlig for. Etter at jeg måtte vende tilbake til Norge, har jeg alltid beholdt kontakten med Argentina.

På nyåret 2002 ble jeg med i det nye pastoralteamet som ordenen opprettet i menigheten St. Ansgar i Kristiansand. Her fikk jeg blant ansvaret for sjelesorgen blant de spansktalene, noe som snart ble utvidet til Stavanger. Begge stedene fortsatte jeg med månedlige messer i rundt ti år. Men samtidig hadde jeg også fått i oppdrag av biskop Schwenzer å bygge opp et familiesenter i bispedømmet i Oslo og i fire år tilbrakte jeg en arbeidsuke i måneden der.

Den nye biskopen, Bernt Eidsvig, utnevnte meg til generalvikar for ham fra og med den 1. januar 2006, noe som skulle åpne for nye erfaringer og nye kunnskap. Jeg er takknemlig for den tillitten han viste meg. Men jeg måtte flytte fra kommuniteten til Oslo. I 2007 og en tid fremover måtte jeg også være sogneadministrator for St. Torfinn menighet på Hamar og Mariakirken på Lillehammer. Blant annet fikk jeg gleden over å få samarbeide med Oslos nye koadjutorbiskop, Fredrik Hansen, som ble utnevnt som kapellan på Lillehammer.

I august 2009 ble jeg så utnevnt til sogneprest i St. Olav domkirke i Oslo. Arbeidet der var såpass omfattende at biskop Eidsvig løste meg fra min stilling som generalvikar den første advent 2010. Samtidig hadde jeg også mitt virke på familiesenteret.

September 2013 ble jeg deretter utnevnt til sogneprest for Mariakirken menighet på Stabekk i Bærum, hvor jeg fikk være med på å bygge om det tidligere eldrehjemmet Villa Maria til en ny kommunitet for ordenen og til et utvidet menighetssentrum. Her ble jeg til oktober 2020. Hele tiden siden jeg var blitt generalvikar var jeg medlem av bispedømmets konsultorkollegium, presteråd, finansråd, diakonkommisjonen og den økumeniske kommisjonen. Til den siste hørte arbeidet i den offisielle katolsk-lutherske samtalegruppen i Oslo som biskop Schwenzer utnevnte meg til.

I 2019 vurderte ordenen å kalle meg tilbake for godt til Tyskland, til et prosjekt i Koblenz. Dette skulle skje sommeren 2020. Nå hadde det ikke blitt noe av den flyttingen grunnet pandemien som var brutt ut. Men da jeg trådte inn i ordenen i 1983, var det ingen som tenkte på at vi noen gang skulle slutte i Norge. Da jeg hele tiden hadde følt et kall til å virke som prest i Norge, og de daværende omstendighetene på ulike områder, gikk jeg til det drastiske skrittet å vurdere å bli, selv om det kunne føre med seg at jeg måtte forlate ordenen.

Da jeg var stort sett ukjent i Tromsø Stift, et prelatur, ikke bispedømme, valgte jeg å søke meg nordover. Biskop Berislav Grgić tok imot meg, Siden oktober 2020 har jeg derfor virket i nord. Jeg ble utnevnt til kansler og stiftskapellan og etterhvert til pønitentiar. August 2021 til august 2022 overtok jeg ansvaret for St. Eysten menighet i Bodø som sogneadministrator i tiden mellom to sogneprester.

Ser jeg tilbake på de 35 årene som er gått, er det overveldende å se denne beskrivelsen av alt jeg har gjort. De mange skifter skyldes nok ikke at jeg har vært spesielt krevende eller vanskelig, men heller som svar på ulike behov og nødvendigheter i Kirken som er oppstått langs veien. I Tyskland ble jeg etterhvert den nestyngste i provinsen. Av tallet 150 brødre i den tyske provinsen som var realiteten da jeg trådte inn, er det nå bare 16 igjen. Prosjektet i Koblenz ble nedlagt september 2023.

Den 2. februar 2022 ble jeg inkardinert i prelaturet etter at pave Frans hadde løst meg fra mine ordensløfter og jeg er det vi kaller en sekularprest. Men det betyr ikke at jeg har glemt de mange årene i ordenen og alt det viktige jeg har lært og fått i gaver på veien. Det var ingen enkel avgjørelse å ta og det var mange ulike hensyn og overveielser som spilte viktige roller.

De siste årene har jeg her blitt involvert først i St. Rita Radio og så i oppbygningen av EWTN Norge, hvor jeg er geistlig rådgiver. Dette er en ny og givende misjon hvor jeg bl.a. gjennom podkaster når ut til langt flere enn noen gang før i mitt virke. EWTN er dessuten verdens største katolske mediehus som arbeider i mange land på mange språk. En ny og spennende tjeneste for meg.

Årene jeg ser tilbake på har gitt meg mange lærdommer, mange erfaringer, mange kunnskaper men særlig mange mennesker jeg har fått møte og ledsage over kortere eller lengre tid. Og mennesker som har ledsaget meg. En dyp takk til dere alle! Jeg tar alltid alle med med i mine daglige bønner. Men først og allerfremst er jeg dypt takknemlig over den vei Gud har ført meg og ser med åpen spenning og forventning på det som ennå eventuelt ligger foran meg.