På sist mandag, den 24. mars, hadde Klassekampen en innledende, oversatt kronikk av George Monbiot om det som foregår i USA for tiden under Trumps og Musks ledelse. Han la den ut på sin blogg den 7. mars og jeg leste artikkelen der for et par uker siden: https://www.monbiot.com/2025/03/07/fossil-record/ Han har mange viktige synspunkter og artikkelen er verdt å lese. Monbiot er opptatt med mange av vår tids problemer og på hans nettside er det meget å lese.
Det første punktet jeg bet meg merke i, er spørsmålet om de ønsker å se ødeleggelsen av planeten vi kan leve på. Planeten som faktisk er den eneste vi kan leve på. Det minnet meg på at jeg for mange år siden leste et sted at det finnes apokalyptiske ideer i enkelte radikale, evangelikale kretser i USA som tror at dersom vi ødelegger planeten, f.eks. med en atomkrig, vil Jesus Kristus komme tilbake. Om dette fortsatt har gyldighet for disse, vet jeg ikke. Men bare tanken viser til en dyp misforståelse av Herrens gjenkomst. Den blir ikke trigget av våre handlinger, men kommer når Gud ser at tidspunktet er riktig, slik det også var med Herrens første komme. Vi kan ikke styre Gud.
Men det er en skummel tro. Enkelte mistolker nok setningen fra den første skapelsesberetningen i Bibelen om at menneskene skal fylle og legge under seg jorden. Dette er ikke et oppdrag for å ødelegge og rasere jorden som vi har holdt på med særlig i de siste århundrer. Nei, menneskets oppdrag gitt det av Gud, dreier seg mer om å være jordens hyrde og passe (gjete) på den. At vi står over dyrene, betyr ikke at vi får utrydde dem. Da har vi sviktet vårt guddommelige oppdrag. Målet med å fylle jorden og bruke den, er å bære vår gudbilledlighet utover hele jorden. I vår omgang med alt som er, skal de ikke-menneskelige levevesener se et bilde på Gud. Alt tilhører Gud, vi også, så alt vi gjør må avbilde denne sannheten.
Dessverre er vi i dag langt borte fra denne opprinnelige meningen med vår eksistens og vi står overfor stadig dypere kriser og utfordringer. Forestillingene fra de siste århundrer om at vi skal kunne beherske naturen, er en fatal tenkefeil. Vi er en del av naturen og står ikke over den. At vi forsker på naturen, også for å forstå bedre skaperverkets verdi og betydning, er en naturlig side av troen. Derfor er det dramatisk når den vitenskapelige forskningen skal vingeklippes i USA. Landet er ledende og sentral på mange forskningsomårder, spesielt også på de moderne utfordringene.
Et annet punkt mot slutten av Monbiots kronikk, er beskrivelsen av ønsket om å befolke Mars som en «løsning» på våre ødeleggelser her. Han kommer inn på en del av det samme jeg skrev i februar: https://arnemarcoblog.com/2025/02/17/leve-pa-mars/ Han understreker at vi kan ikke leve der og avslutter med å si at jorden «is our heaven, and there can be no other». Her er jeg som troende ikke enig, da jeg tror på den nye himmel og nye jord hos Gud. Men denne troen kan på ingen måte rettferdiggjøre vår virksomhet i dagens verden. Tvertimot, blikket løftet mot vår fremtid hos Gud, skal inspirere oss til en korrekt handling her hvor vår gudbilledlighet kan bli stadig mer fremtredende. Jorden er en gave for å leve, ikke for å ødelegge.
I troen håper og ber vi alltid om at Herren må komme igjen. Ikke fordi vi ikke ønsker å være her, men fordi vi lengter etter det større som er oss lovet. Herrens gjenkomst er ikke noe å frykte, men noe å se frem til.
P. Arne Marcos Blogg 