Dagens evangelium forteller oss om en helt hverdagslig hendelse på Jesu tid. Josef og Maria drar fra Nasaret opp til Jerusalem førti dager etter barnets fødsel for å følge loven. De kan ikke stille opp med en spesiell fin offergave, fordi de hører til det enkle folket, de små, ikke de store. Et par turtelduer er deres gave til den foreskrevne renselsen. Da de kommer inn i templet med Jesus, møter de to gamle mennesker, Simeon og Hanna. Det skjer intet uvanlig for omgivelsene.
Men midt i den daglige virksomheten i templet, åpnes øynene til de to gamle personene for folkenes frelse, hedningenes lys og Israels herlighet: for Jesus Kristus, Guds Sønn. I hverdagen skjer åpenbaringen, som vi feirer i dag.
En forutsetning er nødvendig for at åpenbaringen erkjennes: Simeon og Hanna lengter etter redning og forløsning i deres hjerter. De representerer alle som venter på Gud og frelsen. Også for oss står de ved templets inngang. Slik er deres liv også et budskap for oss i dag: I lengselen etter frelse spirer åpenbaringens erkjennelse. Gud overhører ikke vår lengsel etter frelse. For menneskenes lengsel etter frelse motsvarer Guds lengsel etter å frelse menneskene. Lengselen er begynnelsen til frelsen.
Simeon og Hannas lengsel er et bilde på troen. Troen erkjenner den dypere virkeligheten midt i hverdagen. Den kommer fra et hjerte som venter og håper. Og bare med et slikt hjerte ser man riktig. Den som ser lengselsfullt og samtidig med tro på Kristus, erkjenner Guds frelse for oss mennesker og finner fred i sitt hjerte.
Den gamle Simeon gir barnet som han holder i sine armer en dobbelt betydning: Et lys som stråler over alle folkeslag, over hele menneskeheten. Og Israel som i dette barnet kan erkjenne det synlige tegnet på Gud. Med sin lovprisning stiller Simeon seg ved siden av Johannes Døperen når denne med henblikk på Jesus roper: «Se Guds lamm, se han som tar bort verdens synder!» Begge disse vitnene er profeter for Messias som er kommet.
De artikulerer ikke lenger Israels gamle lengsel, men forkynner dens oppfyllelse. Det som profeten forventer seg for Israels folk, at det skal bli folkeslagenes lys, er nå blitt til virkelighet i dette barnet. I det Simeon i likhet med Johannes Døperen forkynner dette, forbinder han den gamle og den nye pakten, fra Israel til folkeslagenes universelle fellesskap.
Som profet i overgangstiden står Simeon for oppfyllelsen av den gamle paktens forventninger, men også for kontinuiteten mellom de to epokene. Jesus, som er hedningefolkenes lys, avslutter ikke det utvalgte folkets historie, men gir dets historie en egen verdighet. Fra den lyser Guds herlighet inn i denne tiden.
Eller sagt på en annen måte: I Israels sønn kan man se den hinsidige Gud. Til tross for Simeons vidsyn mot alle folkeslag, avlegger han et vitnesbyrd om at frelsen kommer fra jødene. Eller som Paulus sier det: at den nye kristne oljegrenen ble podet inn i Israels edle oliventre.
Simeon er en profet for den vekslende tid, men også for kontinuiteten. Hva kan han si oss med sin lovprisning?
Barnet som han holder i sine armer, er den kristne troens fundament og innhold. Det bærer de kristnes håp om frelse; samtidig retter det ut veien for et hvert menneske til Faderen. I Jesus Kristus forstår vi og består vi vårt liv og vår død. Fra ham tolker vi historien i det vi skiller mellom «før Kristus» og «etter Kristus». Og ikke bare det, vi forstår hele historien som en vei til Herren som vil fullende alt. Å innse dette var grunnen til Simeons glede. Er det også grunnen for vår glede?
Dagens evangelium oppfordrer oss til at vi bestemmer oss for å rette vår lengsel etter frelse til Kristus og la oss utfylle av ham i troen. Lysene, som vi har velsignet og som vi kan ta med hjem, skal være oss et tegn på troen. Lik lysene gir troen på Jesus Kristus oss lys. Simeon og Hanna gir oss mot til å risikere troen. Bare i den når vår lengsel sitt mål.
P. Arne Marcos Blogg 