Kunstneren Håkon Bleken

Forrige uke døde kunstneren Håkon Bleken i en meget høy alder. Han fikk gaven å være aktiv til det siste.

I begynnelsen av 2019 besøkte jeg den store retrospektive utstillingen av hans virke på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden i Bærum. Den stod fra den 9. november 2018 til den 24. februar 2019 og ble arrangert i forbindelse med at Bleken skulle bli 90 år i 2019.

Tittelen på utstillingen var «Do not go gentle». En tiitel som er de fire første ordene i Dylan Thomas dikt: «Do not go gentle into that good night» skrevet i 1947, men publisert først i 1951. I katalogen til utstillingen står det i sin helhet på en av de første sidene. Det kan leses her: https://en.wikipedia.org/wiki/Do_not_go_gentle_into_that_good_night I katalogens tekster klarer jeg ikke å finne noen forklaring eller begrunnelse hvorfor dette diktet ble brukt. Leser man det, kan man tenke seg en begrunnelse, men her er det ikke min mening å utlegge diktet.

Utstillingen går gjennom utvalgte malerier fra 1948 til 2018, en utstilling som jeg opplevde som meget severdig. En god oppsummering av en lang tid som kunstner. Uten tvil var Bleken gjennom sitt lange virke blitt en av Norges aller viktigste og mest betydningsfulle kunstnere. Hans betydning vil nok bli enda mer fremtredende i tiden som kommer.

Grunnen til at jeg begynner med denne utstillingen når jeg vil skrive noe om Bleken, er den plass han hadde i den gamle St. Olavs kirken i Trondheim. Hans utsmykninger ble nemlig fjernet og gitt bort i forbindelse med rivingen av kirken. Da jeg har vært i Trondheim i tre perioder av mitt liv, berører dette meg personlig, som jeg gjerne vil skrive noe om.

De tre periodene var som student ved NTH september 1978 til april 1983, diakon i menigheten slutten av 1989 til påske 1990 og som sogneprest september 1994 til august 1997. Rundt åtte år av mitt liv var det «min» kirke. Men nå var ikke kirken spesielt genialt bygget. Selve rommet var som en skokartong, men med relativt harmoniske mål. Da jeg kom i 1978 var ennå sideveggene opprinnelige med bare glass. I 1979 fikk biskop Gerhard Schwenzer satt inn indre vegger på sidene, både for å isolere bedre om vinteren, men også for å hindre for sterk oppvarming om sommeren.

Det synligste i kirkerommet var fondveggen laget av Håkon Bleken og som er hans største verk. Det var laget av ulike materialer som en mosaikk:

Jeg har alltid trodd at det fremstiller det himmelske Jerusalem, men jeg har ikke funnet noen bekreftelse på det. Men jeg så for meg et slags kart av Jerusalem fra oven og jeg likte å betrakte det og oppdage nye sider ved det. Heldigvis ble bildet ikke ødelagt, men flyttet til Sverresborg folkemuseum. Der står det nå beskyttet i et stort glasshus. Jeg har vært der for en del år siden og sett det igjen. Det virker på en måte malplassert uten rommet det var laget for. Men det er godt det er bevart og det vekker mange minner fra mange messefeiringer og bønner. Et høydepunkt var da pave Johannes Paul II besøkte kirken 2. juni 1989 og bad med oss en stund der.

I tillegg til fondveggen, laget Bleken også en korsvei til kirkerommet. Denne var ikke så stor, men man valgte likevel å gi den bort, noe man etter min mening ikke bør gjøre. Det hadde ikke vært noe problem å finne en plass til den i det nye anlegget et eller annet sted.

Korsveien var preget av samtiden da den ble laget midt på søtti-tallet og gitt kirken i 1976. Selvfølgelig forandrer tiden seg hele tiden. Men det aktuelle ved serien viser kunstnerens dypere forståelse av korsveien. I den nevnte katalogen er det en samtale mellom Lotte Konow Lund og Bleken hvor de blant annet nettopp kommer inn på arbeidet med korsveien. Jeg tillater meg å gjengi denne delen av samtalen (sidene 20-21).

LKL: … I 1976 lagde du noe så uvanlig som en variant av Korsveien til den katolske kirken her i Trondheim, i form av en serie på femten verk utført i olje og collage på lerret.

HB: Det var som om den kristne læren ble tatt inn i vår tid gjennom utklippene som ble brukt i de bildene. Det var en vei fra den rene form til politisk maleri. Det var en annen kunstner, Håkon Grønlien, som fant bildene og limte dem opp for meg.

LKL: Når du ber noen om å klistre opp bilder på den måten så har du en klar ide om hva du skal gjøre?

HB: Jeg vet jeg skal lage en scene fra bibelen med fjorten bilder. Det vil si – jeg valgte å lage femten bilder, for jeg ville ha med oppstandelsen, optimist som jeg er. Korsveien er tradisjonelt bilder som henges som en serie i kirkerommet i katolske kirker. De viser Kristus fra han ble anklaget frem til han dør.

LKL: … – man skal bruke bildene til å leve seg inn i hvert skritt og hver ydmykelse langs Jesu smerte-vei. Jeg vokste opp som katolikk og gikk på katolsk skole, og må sies å ha et nært bekjentskap til Korsveien. … Men hvorfor ville du arbeide med dette motivet om du ikke er troende?

HB: Jeg synes ikke du trenger å være troende for å lage religiøs kunst? Hvor troende er man, og hvor troende er man ikke? Man beveger seg i et grenseland. Jeg har ikke avskrevet at det finnes en Gud. Jeg er ganske åpen for det. Dessuten er de tiltrekkende for en maler, disse motivene.

LKL: Var det noe som skjedde i 1976 som satte i gang dette prosjektet?

HB: Nei, men jeg ville lage Korsveien som samtidige bilder, ikke som historiske bilder. Jeg ville ikke lage meditasjonsbilder, men bilder som fikk folk til å skjønne sin egen samtid gjennom det religiøse. Det er politikk. Man ser både Franco, Pinochet og Vietnam der. Det stemmer forresten ikke at Håkon Grønlien har limt opp collagene på alle verkene. Det var jeg som limte opp fotografiene i det verket jeg har kalt Kristus foran Pilatus.

LKL: Det bildet gir en merkelig følelse av å se historien fra en annen vinkel, for man føler som om man står på scenen sammen med Jesus og Pontius Pilatus foran massene. Som om jeg betrakter er med på å ta valget om å sende Jesus i døden.

HB: Bildene i seg selv har en fantastisk historie. De var først laget på oppdrag til den katolske kirken i byen, men da kirken skulle rives valgte de å ta vare på altertavlen, ikke min Golgataserie. Det forteller at den katolske kirken er uten smak.

LKL: Det kan kun en sann Lutheraner si.

HB: Ha ha. Men det skal man også si; de har vært en foregangskirke når det gjelder utsmykninger.

Så langt utsnittet fra samtalen. Nå ble ikke korsveien ødelagt, men gitt til Den norske kirke og henger vel i Nidarosdomen. Hele korsveien kan sees her: https://www.nidarosdomen.no/uploads/images/Gamle-bilder/Menigheten/Nyheter/Vedlegg/Håkon-Bleken-Korsveien-hefte.pdf

Men den hang også på utstillingen på Høvikodden og det var sterkt og rart å se den henge som et annet kunstverk. Mange ganger har jeg betraktet bildene og vi har bedt korsveiandakten ved bildene. En korsvei bør ikke stilles ut som kunst, men til fordypning, til betraktning, til meditasjon over Herrens offer. Den burde henge i et sakralt rom, fortrinnsvis i en katolsk kirke.

Det var i den gamle St. Olav kirken at jeg tilbrakte meget tid i bønn da jeg vurderte prestekallet og det er sårt og rart at den er sporløst borte. Man valgte heller ikke å bruke noe av alt det andre, tildels kostbare interiøret, i den nye kirken. Men det er en annen historie.

Et eller to år før utstillingen, møtte jeg Håkon Bleken. Han på vei ut av Munchmuseet, jeg på vei inn. Jeg henvendte meg til ham, presenterte meg og vi snakket en stund sammen. Han var jo en mann av klare meninger og de fikk jeg del i når det gjaldt det som var skjedd med hans kunst i St. Olav kirke.

Jeg håper at han med sitt kunstneriske blikk og sinn etterhvert vil få se en skjønnhet som overgår alt vi kan forestille oss her. Måtte han hvile i fred!