Gud velger å tre inn i vår virkelighet på det tidspunkt Gud selv har valgt. Messias skal fødes, ikke nødvendigvis slik det var forventet av alle, men slik Gud ville det. Og likefullt skulle messiashendelsen oppfylle de gamle skrifter.
Så i sitt gode forsyn skapte Guds den fullkomne konstellasjonen for verdenshistoriens mest sentrale hendelse. Messias må ikke bare stamme fra Davids slekt gjennom Josef, men han må fødes i Davids by, Betlehem. Keiserens befaling i Roma om at alle skal innskrives i manntall må tjene dette. Messias må fødes som et barn, fordi slik er det profetert: «Et barn er oss født», og bare fordi han er et barn, vil hans «herredømme være stort».
Barnet må fødes inn i verdens fattigdom, det er ikke tilfeldig at der ikke er noe plass i herberget. Barnet skal ta del i denne fattigdommen fra begynnelsen av. Dette forteller oss allerede hvor forskjellig Guds tanker er fra menneskenes tanker. Messias fødes ikke i noe palass, men i en fattig stall.
Når så hele himmelens glans åpner seg over denne bitre fattigdommen i en stall og en krybbe, så er det for å vise til det enda fattigere tegnet: for det viktigste øyeblikket i Israels historie er det bare dette som er beviset: «Et barn svøpt, liggende i en krybbe». Det er som en loddrett universalitet: mellom den rikeste glansen oppe og den ytterste fattigdom nede hersker det en fullkommen enhet og et motsvar. Det samme vil gjelde motsvaret og enheten mellom korset og den himmelske trone når barnets jordiske vei har funnet sin ende.
Messias er en fyrste, men på en annen måte enn de jordiske fyrster. Det møter vi allerede hos Jesaja slik vi hører det i den første lesningen.
Der klinger den store messianske gleden i Jesajas profeti over lyset som stråler inn i menneskeheten som lever i mørket. Jubelen er høy ved barnets fødsel som når man får en stor gave. Barnet er «oss født, det er oss gitt». Alt det er og det det vil gjøre, er «for oss».
Oppfyllelsen av profetien om Messias «på Davids trone» forteller oss at den store freden og den fullendte pakten er en gang for alltid brutt ut «nå og til evig tid». Denne freden var det ikke mulig å forestille seg før nå, fordi den har makt til å fjerne krig. Derfor heter den nye herskeren både «veldig Gud» og «fredsfyrste».
Jesus kommer til å si begge deler: han er kommet for å bringe fred og for å bringe sverdet, men et sverd som har makt til å ødelegge krigen og bringe «en fred uten ende». Det er den nye universaliteten over menneskenes krefter og muligheter: Krig ved å ta parti for barnet og gjøre en innsats for det, blir veien til hans fredsrike. «Døden er oppslukt i seieren» (1 Kor 15,54) og krigen i freden.
Den siste, den horisontale universaliteten forkynner den andre lesningen fra brevet til Titus som utvider barnets messianitet utover Israel til hele menneskeheten. Det «rene folket», som er «Guds spesielle eiendom» er ikke lenger ett folk blant alle de andre, men alle i hele verden som bestemmer seg å gå fra gudløshet til Kristi etterfølgelse er nå dette nye folket. Derfor kan vi se mot korset fra julen: Kristi hengivelse «for oss» – «pro nobis» for å fri oss fra all skyld (V 14). Julen som Guds nedstigning i fattigdommen er bare begynnelsen på det som blir fullendt i korset og påsken: ikke bare Israels frelse, men redningen av hele menneskeheten.
P. Arne Marcos Blogg 