Tanker til Fiducia Supplicans

Denne erklæringen har kommet på det mest uheldige tidspunkt, en uke før jul, noe som ødelegger advents innhold for mange av oss. Jeg har i dag sittet i en lengre samtale i EWTN Norge med Pål Johannes Nes, Andreas Thonhauser (leder for EWTN Roma) og søster Anne Bente Hadland. Denne kommer i dag på EWTN Norges nettside: ewtn.no. Samtalen og meget av det som skrives i disse dager om dette dokumentet, gjør at jeg gjerne vil dele videre tanker med dere. Noe kommer frem i samtalen.

Noe jeg undres over når slike tekster kommer fra Vatikanet er hvorfor de ikke kan være helt klare og tydelige. Kirkens lære er helt klar og da kan også et dokument av en slik natur være helt klar. For som så ofte, har det atter en gang skjedd at de sekulære mediene gjengir det feil, særlig i de spekulative overskriftene deres. Det fremstilles som om Kirken nå vil godta homofilt samliv og velsigne dette. Det er selvfølgelig en helt feil fremstilling, noe som blir tydelig dersom man leser dokumentet.

Kirkens lære er at menneskelig seksualitet kan kun leves innenfor ekteskapet mellom en mann og en kvinne. Dette fordi det kristne ekteskapet er et bilde på ekteskapet mellom Kristus og hans brud Kirken. I alle andre samlivsformer må man leve i kyskhet, altså uten noe seksuelt samkvem. Det gjelder i like stor grad ugifte heterofile, som gjengifte skilte og som homofile par. Disse vil jeg i teksten for enkelthets skyld kalle ikke-gyldige forhold. Når det gjelder gjengifte skilte dreier det seg om de tilfeller hvor tidligere ekteskap ikke er annulert.

I alle disse ikke-gyldige fohold kalles parene til å leve i kyskhet. Det dreier seg altså ikke om sølibat, som enkelte feilaktig kaller det, men kyskhet. Sølibat er løftet om å leve ugift, kyskhet er avkall på seksualitet. Seksuell omgang i ikke-gyldige forhold er etter Kirkens lære synd. (Forøvrig inneholder kyskhet langt mer enn bare seksuell avholdenhet, noe man kan lese om i biskop Erik Vardens siste bok: «Chastity. Reconcilation of the Senses»).

Kjærlighet og synd er to størrelser som utelukker hverandre, men uten å ville mene det svart-hvitt. Her finnes det gråtoner. Men å leve i synd vil aldri være kjærlighet i ordets egentlige mening eller fulle betydning. Ekte kjærlighet betyr avkall på synd og bringer med seg både glede og offer. Ekte kjærlighet er ikke lett, men mulig. I Kristus og i hans mor Maria, har vi forbilder på ekte kjærlighet. Kristus sa: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine» (Joh 15,13). Kristus er med andre ord kjærlighetens objektive form synliggjort gjennom hans lidelse, død og oppstandelse. Han har også sagt at vi skal være «fullkomne, slik vår himmelske Far er fullkommen» (Matt 5,48). Det betyr at Gud tiltror oss fullkommenhet. Med det gir Gud oss en høyere verdighet enn vi mennesker kan gi hverandre. Dette understreker Det II Vatikankonsil i kapittel 5 i dokumentet Lumen Gentium hvor konsilet skriver at alle er kalt til hellighet i Kirken. Dette er konsilets sentrum og her finner man den sanne ånden om man snakker om noe slikt i forbindelse med konsilet. All annen beskrivelse av ånd står i fare for å være ideologi.

Så når Fiducia Supplicans henvender seg til Kirkens medlemmer om velsignelser, dreier det seg om ledsagelsen av de enkelte til å nå denne helligheten. Kirkens pastorale misjon i møte med den enkelte troende er å ledsage vedkommende til omvendelse. Den pastorale tjenesten skal løfte vedkommende så nært opp til fullkommen etterlevelse av Kirkens lære som mulig. En individuell velsignelse skal styrke personen i dette. Lever man i et ikke-gyldig forhold etter Kirkens lære, må man sammen søke denne helligheten som vi alle er kalt til. Alt annet ville være løgn.

Kirken eller en prest kan ikke velsigne et ikke-gyldig forhold. Dokumentet er ikke klart nok på det. Det overlater til den enkelte prest å skulle avgjøre om en velsignelse kan gis eller ikke. Dette krever kunnskap og pastoral innsikt, samt erfaring hos presten. Dersom mange som lever i ikke-gyldige forhold tror at de nå har rett på noe, særlig etter å ha lest misvisende artikler i mediene, vil prestene stå overfor urimelige krav. Dikasteriet for Troen legger en unødvendig byrde på prestenes skulder.

Teksten i dokumenter skriver noe om ikke-liturgiske velsignelser eller spontane velsignelser. Det første er i grunnen tull, da enhver velsignelse selv i den enkleste form er liturgi. All handling som involverer Gud er liturgi. Men vi prester kan selvfølgelig velsigne etter en samtale på kontoret, eller i andre sammenhenger utenfor kirkerommet. Men det er liturgi. Til en velsignelse kreves ikke liturgiske klær.

Det er viktig å huske på at ved slutten av hver messe blir alle tilstedeværende velsignet uten at noen blir spurt om noen ikke skulle være verdige velsignelsen. Videre er det viktig at de som lever i ikke-gyldige forhold og ikke kan ta imot Kirkens sakramenter, likevel deltar i en åndelig komunion når de får se Kristi Legeme. Derfor er det ikke likegyldig om man går til messe eller ikke uansett hvilken situasjon man måtte leve under. Kristus kan helbrede og enhver som trenger den, bør søke denne helbredelsen. Gud vil liv, at vi skal leve i samsvar med Guds vilje, slik Gud har åpenbart den og formidler den gjennom Kirken.