Preken: Johannes av Korset

Tekster: Jes 43,1-3a.4-5; Sal 139(138); Rom 8,14-18.28-30; Joh 17,17-26

Gjennom profeten Jesaja henvender Gud seg til Israel med løftet om å støtte sitt utvalgte folk. Gud ber dem om ikke å være redde. Uansett hva som måtte komme, vil Gud være der for folket. Om bare folket hadde lyttet til Gud gjennom profeten med åpent hjerte og sinn, kunne meget ha blitt annerledes i den videre historien.

Salmen vi hørte som tilskrives kong David viser en dyp tillit til Guds ledsagelse. For oss sentralt i dag som minnes Johannes av Korset, er vers 11 og 12 verdt å merke seg: «Jeg kan si: ‘La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt.’ Men mørket er ikke mørkt for deg, natten er lys som dagen, mørket er som lyset.» (Salme 139,11-12).

Dette sies i en salme hvor den som ber undrer seg over hvordan Gud er og hvordan Gud handler. Selv om det blir aldri så mørkt rundt en, hva enn mørket måtte skyldes, er ikke mørket mørkt for Gud. Gud er en Gud som er helt forskjellig fra det menneskene forestiller seg, noe som kan føre de troende til usikkerhet og de ikke-troende til avvising av Gud. Troen er å nærme seg Gud i tanke, bønn og gjerning for bedre å se i mørket.

Mørket er nemlig ikke overvunnet, men kan erkjennes i vår verden på mange plan, både nært og fjernt. Vi lever etter den såkalte opplysningstiden, som dessverre ikke har lyst menneskene opp, men ført menneskeheten inn i mørket på en ny måte. Ser vi inn og ut i vår verden i dag, er det ikke vanskelig å få øye på mørket som ser ut til å ville omslutte oss i vår tids verden, spesielt med det som den hellige pave Johannes Paul II helt korrekt kalte «dødens kultur».

Men kan man som David «se» eller «ane» Guds nærvær også i mørket, befinner man seg i et tilsvarende åndelig rom som Johannes av Korset. I mørket som kan omslutte oss, bør vi ha tillit til at Gud også er der.

Paulus understreker i sitt brev til romerne at Ånden forhindrer at vi «skulle være redde» (Rom 8,15). I Ånden strømmer Guds lys inn i vårt mørke, en sannhet som kan kreve en åndelig lengre vei for å bli fortrolig med. Det kontemplative rommet vi lever i, bør gi oss rom for å åpne oss for dette lyset i Ånden.

Jesus, Guds Sønn, ber til sin Far i himmelen om at disiplene og de som følger Sønnen, må helliges i sannheten. Sannheten som er Faderens Ord, Ordet som er blitt kjød. Sønnen sier om seg selv at han er veien, sannheten og livet. Sønnen er sannheten med stor S. Det er Sønnen som etter sin død og oppstandelse og Kirkens skapelse, som fører oss til Sannheten gjennom Den hellige Ånd i Kirken. Sannheten lyser inn i mørket og kan trekke det vekk.

Sakramentene er lys fra Gud som gis oss for å føre oss ut av mørket inn i lyset. Ingen vet hvor dypt eller stort mørke man kan oppleve på livets vei. Det viktige er å holde fast ved Guds nærvær som en grunnleggende sannhet, selv om man tidvis ikke enser dette nærværet. Johannes av Korset fikk sin porsjon av mørket og kom gjennom det ved Guds hjelp. Med denne helgen som forbilde og veiviser gjennom mulig mørke, kan vi komme frem til det sanne lyset som er Gud selv.

Mørket er nemlig ikke nødvendigvis avstand til Gud, men kontrasten til Guds lys, et lys som vi ikke har mulighet til å «se» i sin fylde her, men som vi vil få se helt og fullt når vi ankommer Guds himmel. Da vil alt mørke være overvunnet og vi vil leve evig i Guds overstrømmende lys.