Når man reiser som pilegrim til Roma, bør man besøke Laterankirken. Den er den første og fremste av de store romerske basilikaene. På fasaden står det skrevet med store bokstaver det den er: «Mor og hode for alle kirker i byen og hele jorden». Dens opprinnelse går tilbake til det 4. århundret, til den tiden hvor Kirken fikk sin frihet av keiser Konstantin etter lange tider med forfølgelser. Bygget selv hadde vært et palass som keiseren gav Kirken i gave. Den ble først vigslet på tittelen «Salvator mundi», verdens frelser.
Senere ble Johannes Døperen og evangelisten Johannes lagt til som patroner, så kirken heter i dag «San Giovanni in Laterano». Laterankirken er pavens egentlige katedral, hans bispesete. Det århundrer gamle bygget bærer sitt vitnesbyrd i sten på den store forandringen som kom inn i vår verden ved vår frelser Jesus Kristus. Rundt år 200 bekjente den hellige Ireneus: «Jesus Kristus har brakt enhver nyhet, i det han har brakt seg selv».
I år faller vigselsfesten for Laterankirken på en søndag og tar dennes plass. Hvordan er det mulig? Søndagen er jo Herrens dag, den oppstandene Herres dag, som Det II Vatikankonsil understreket det. I konstitusjonen om liturgien står det svart på hvitt: «Ingen andre høytider enn de aller viktigste må ta dens plass, etter som den er grunnlaget for og kjernen i hele det liturgiske år» (Art. 106). Søndagens betydning er klar og må feires på en verdig måte.
Når vi likevel feirer en vigselsfest i dag, må denne festen ha noe med søndagen, Herrens dag, å gjøre. Svaret finner vi i dagens Kirkebønn: «Allmektige Gud, av levende og utvalgte stener bygger du en evig bolig for din majestet. Styrk nådens ånd i din Kirke, så det folk som er deg tro, vokser og sammenføyes lik et byggverk, og fullendes i det himmelske Jerusalem».
Kirken, Guds folk, som vi hører til, vi selv, er stedet, hvor Guds majestet, Gud selv har tatt sin bolig. Menigheten som kommer sammen på søndag, på Herrens dag, for å feire hans død og oppstandelse i Eukaristien, blir i dag på en kirkevigselsfest minnet på sin spesielle verdighet, men også på sin misjon og sitt oppdrag. «… hver enkelt får se til hvordan han bygger» skriver Paulus til menigheten i Korint ifølge dagens andre lesning.
Paulus bruker videre et megetsigende bilde: «Vi er Guds byggverk» (1 Kor 3,9b). Efeserbrevet legger til: «apostler og profeter er den grunnvoll dere hviler på, men sluttstenen er Kristus Jesus selv. Han er den som holder hele bygningen sammen, så den reiser seg som et tempel, viet Gud i Herren. Og gjennom ham er også dere del av byggverket og ved Åndens virke med på å danne en bolig for Gud» (Ef 2,20-22).
Kirkebygningene av sten er et bilde på Kirken bygget av levende stener med den oppstandne Kristus som sluttsten. Det er Herren som holder bygget sammen i Den Hellige Ånd. Paven har fått et spesielt ansvar for å tjene enheten i Herren.
Kirken skal være et levende tempel. I det kirkelige fellesskapet, i menigheten, men også og i hver enkelt har Gud slått opp sin bolig. Slik kan man forstå dagens kirkevigselsfest som en feiring av den verdighet som Guds nåde har gitt oss kristne. Gud er i og med oss. Vi er tempel.
Men vår verdighet som levende stener på det nye templet, begrenses ikke til en fest her i kirkerommet. Nei, den inneholder også utsendelse og oppdrag. Profeten Sakarja forkynte på sin tid: «I de dager skal ti menn av alle tungemål og folk gripe fatt i kappefliken til én jødisk mann og si: ‘La oss få gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere’» (Sak 8,23).
I disse ordene blir også vårt kirkelige kalls misjon og oppdrag tydelig: at menneskene i det tredje årtusen fortsatt må se etter Kirkens menn og kvinner, ta tak i kappefliken, holde den fast og si: vi vil gå med dere og det med begrunnelsen: Vi har hørt og merker at Gud er med dere.
Vil vi være Guds byggverk må vi være innbydende, må vi spørre oss hvordan vi lever som kristne, hvilket vitnesbyrd vi gir. Menneskene må kunne komme til oss og merke at Gud er en Gud som er med oss. En Gud som elsker oss og som er vårt livs sentrale innhold.
P. Arne Marcos Blogg 