Vi lever i en samtid som til de grader har vendt seg til at mennesket selv er i stand til å ta hånd om alle ting. Fremskritt er et mål for utvikling og vi går utfra at alt vi gjør hele tiden utvikler seg til det bedre, skjønt slik tenkning har en blind side. Riktignok har vi sikkert gjort meget, særlig i forrige og i dette århundret, som har gjort livet bedre og rikere for mange, men vi vet så altfor godt at utviklingen også har en annen side. Det er nok av hendelser, som gjør oss oppmerksomme på at vi ikke er allmektige, at vi ikke formår å løse problemer uten å skape nye andre steder.
Dagens tekst fra Markusevangeliet vil vekke oss opp av en for selvsikker holdning overfor menneskets muligheter. Tross alle menneskelige ytelser, tross alt som har skjedd de siste århundrer, vet vi troende om en annen sammenheng i vår verden. Vi vet at vår verden ikke bare er et resultat av våre krefter, men også er en gave fra verdens skaper, fra Gud. Vi advares i dag mot å være blind for denne dypere sannheten i virkeligheten.
Det er jo ikke slik at det vi tror er riktig for oss, fordi vi har bestemt oss for å tro slik, akkurat som mange andre har en annen tro eller mangler tro. Nei, er vårt trosinnhold sant, er det sant for hele verden, uavhengig om den enkelte er i stand til å se og akseptere det.
Vi tror ikke at den endelige fullendelsen ligger i en menneskeskapt perfekt verden, skjønt hva er perfekt? Sammenligner vi et naturlig og slynget elveløp med en menneskebygd kanal, som er rett som en snor, sammenligner vi en kvadratkilometer uberørt natur med en kvadratkilometer maisåker, kan vi se en tydelig forskjell i rikdommen mellom den gitte skapelse og menneskets eget verk.
Selvfølgelig skal vi ikke se unødig ned på oss selv. Vi er jo skapt i Guds bilde og er utstyrt med en nokså fantastisk skaperevne. Men, vi er ikke Gud, vi kan bli guddommeliggjort, dersom vi følger vårt kristne kall, men vi kan ikke bli allmektige slik Gud er allmektig. Det forblir alltid en vesentlig forskjell. Derfor er det ikke så underlig, at den såkalte annen natur, den menneskeskapte verden, ikke er ufeilbarlig, men er full av grenser og problemer.
Derfor holder vi kristne en sunn avstand til overilt begeistring for menneskelig perfeksjonisme og ser i retning av vår skaper. Vi venter ikke den endelige fullkommenhet av egen kraft, men som en gave fra Gud. En fullkommen verdslig verden er ikke vårt mål, skjønt vi gjør alt for å gjøre den så god som mulig, ellers ville vi svikte vårt kall, nei, vårt mål er den nye verden, som Herren har lovet oss. Det er den paradoksale spenningen vi lever i som katolske kristne, nemlig spenningen fra det såkalte katolske et – et, både – og. Vi lever både nå i verden og samtidig er vi medborgere i den nye verden. Både ser vi den synlige verdslige verden og den usynlige Guds verden. Både lever vi med full innsats nå og samtidig i den etterlengtede fremtidige fullendelse.
Dagens evangelium minner oss om at begge dimensjoner er en nødvendighet i våre liv som kristne. Vi lever og arbeider som om verdenen skulle vare evig og vi må gjøre vårt beste for den og våre medmennesker og vi lever i forventingen av dens snarlige ende, hvor vår Herre kommer tilbake og livet på den nye jord kan begynne. Derfor kan ingen jordiske hendelser, hverken en ille katastrofe eller ulykke gjøre oss fullstendig fortvilet eller forvirret, fordi vi i troen vet at dette ikke er vårt endelige hjemsted, men at det er beredt en bolig for oss i Herrens hjemland hos Faderen.
Både – og. Med føttene på jorden og hodet løftet mot himmelen, med armene utstrakt, som vil omfavne verden uten å holde den fast, går vi som synlige kors og minner om vår verdens egentlige virkelighet.
P. Arne Marcos Blogg 