Det kan være vanskelig for oss å forestille seg at de fire disiplene Simon, Andreas, Jakob og Johannes med en gang lot alt ligge da Kristus oppfordret dem til å følge ham. Etter vårt skjønn er det ingen vanlig måte å reagere på. Det går imot psykologiens erfaringer. Bare fordi en ukjent kaller, gir man ikke opp alt man har og gjør.
Men vi kan gå ut ifra at Kristus ikke var så ukjent. De to brødreparene som han gjorde til sine disipler ved Genesaretsjøen hadde nok hørt om ham på forhånd. De hørte til kretsen rundt Johannes Døperen. Han hadde gjort dem oppmerksom på Jesus fra Nasaret og han hadde snakket om ham. Deres skritt i Kristi etterfølgelse var forberedt.
Likevel var det noe plutselig over deres avgjørelse. De blir revet ut av sine hverdagslige forpliktelser og bindinger. Det var ikke bare en lengre prosess, fordi det nye som Herren bringer inn i verden, bryter inn i deres liv utenfra.
I begynnelsen av teksten får vi høre hva dette nye er: «Tiden er inne, og Guds rike er nær. Vend om og tro på Evangeliet!» Eller sagt på en annen måte: «Ventetiden er over. Med meg, Jesus fra Nasaret, begynner den lovede frelsestiden. Gud vil herske på jorden som i himmelen. Ha tillit til meg og mitt glade budskap.»
Han gir nytt liv, et liv i fylde. Et liv, som ikke følger verdslige målestokker, men som har helt andre målestokker. Det teller ikke lengre hva en har eller hvilken posisjon han har oppnådd. Nei, nå teller det å bli det Gud vil av et menneske.
Det nye mennesket, som har en evig fremtid hos Gud. Et menneske, som åpner seg for Guds gaver og tar imot Guds nåde. Et menneske, som ikke sier «nei» til Gud og selv vil ha Guds rolle, men som bekjenner seg til Gud, som søker Guds vilje og som vet om sine grenser som skapning overfor Skaperen. Et menneske, som er villig til å oppgi kjære ting for et høyere gode, dersom det er nødvendig.
Det går bare hvis et menneske forstår at det på denne måten vinner mer enn det taper. Å gi opp er i seg selv ikke målet, men det som gis og blir lovet. Slik kunne de fire fiskerne oppgi sitt, fordi de i Kristi nærvær og i hans etterfølgelse hadde funnet mer enn de gav opp: et mål, som det lønner seg å leve for; en kjærlighet og en frihet, som de aldri hadde møtt før; et hjem for tiden og evigheten.
Tenker vi på dette, forstår vi lettere hva dagens evangelium vil si oss. Han vil ikke kreve en psykologisk umulig ting av oss (nemlig å følge etter en fremmed, bare fordi denne inviterer til det), men vil inspirere oss til å tenke på den forløsende makten, som Kristus utøvde på menneskene, som sluttet seg til ham. Denne makten kan i enkelte tilfeller være sterkere enn bindingene til yrke og familie.
Paulus antyder dette i den andre lesningen. For ham var «tiden knapp». Han håper at Herrens gjenkomst skulle komme snart og den nye himmel og den nye jord skulle bli virkelighet. I et slikt perspektiv, kan man forstå hans radikalitet.
Ninive fikk en klar tidsfrist og tok den alvorlig, hele byen vendte om fra sin onde ferd. Slik ble byen spart for ødeleggelse. Gud viste sin miskunn.
Hvordan og i hvilket omfang vi allerede er blitt berørt av denne makten som Gud er: se dette spørsmålet må hver enkelt stille seg selv og besvare på sin måte.
P. Arne Marcos Blogg 