Vårt moderne liv kan føles som et krevende liv. Riktignok er arbeidstiden og arbeidsmengden sunket i forhold til tidligere tider og meget av det som må gjøres er lettere å få gjort i vår tid. Men ofte har vi en så hektisk fritid, at den ikke alltid bidrar til å høyne livskvaliteten. Stadig utsettes vi for krav eller forslag i mediene eller på nettet om helse, trening, kropp, reiser osv.

Disse kravene og erfaringene kan få oss til å spørre: hva er det viktigste ved livet og vår eksistens? Et spørsmål som vi som kristne kan besvare ut fra vår tro. Dagens tekster vi har hørt peker på det helt sentrale troen.

I evangeliet hørte vi fire saligprisninger og fire verop. Hva menes med «salig»? Sikkert ikke «lykkelig» i den betydning man gjerne legger i dette ordet. Det er ikke en oppfordring til å gå gjennom livet bekymringsløst og fornøyd.

Les mer «Preken: 6. Søndag i kirkeåret C» →

Herren sier til Simon: «Legg ut på dypet, og kast noten til fangst!» Men Simon svarte: «Mester, vi har strevet hele natten og ingenting fått. Men siden det er du som sier det, skal jeg forsøke et kast».

Herren forlanger en grenseløs tillitt av Simon Peter; den står i motsetning til hans erfaring som fisker. Og det etter en natt hvor garnene er forblitt tomme. Skuffelsen var sikkert svært stor. Man merker denne skuffelsen i Peters svar.

Men likevel kan han svare Herren at han vil gjøre det «siden det er DU som sier det …» Utfra sin erfaring som fisker vet Peter at det er forgjeves å fiske på høylys dag, men han gjør det likevel: «siden det er DU som sier det». Til tross for at fisket hadde vært mislykket, stoler Peter på Herrens ord.

Les mer «Preken: 5. Søndag i kirkeåret C» →

Dagens evangelium forteller oss om en helt hverdagslig hendelse på Jesu tid. Josef og Maria drar fra Nasaret opp til Jerusalem førti dager etter barnets fødsel for å følge loven. De kan ikke stille opp med en spesiell fin offergave, fordi de hører til det enkle folket, de små, ikke de store. Et par turtelduer er deres gave til den foreskrevne renselsen. Da de kommer inn i templet med Jesus, møter de to gamle mennesker, Simeon og Hanna. Det skjer intet uvanlig for omgivelsene.

Men midt i den daglige virksomheten i templet, åpnes øynene til de to gamle personene for folkenes frelse, hedningenes lys og Israels herlighet: for Jesus Kristus, Guds Sønn. I hverdagen skjer åpenbaringen, som vi feirer i dag.

En forutsetning er nødvendig for at åpenbaringen erkjennes: Simeon og Hanna lengter etter redning og forløsning i deres hjerter. De representerer alle som venter på Gud og frelsen. Også for oss står de ved templets inngang. Slik er deres liv også et budskap for oss i dag: I lengselen etter frelse spirer åpenbaringens erkjennelse. Gud overhører ikke vår lengsel etter frelse. For menneskenes lengsel etter frelse motsvarer Guds lengsel etter å frelse menneskene. Lengselen er begynnelsen til frelsen.

Les mer «Preken: Herrens fremstilling i templet» →

«Denne dagen er helliget Herren, deres Gud» hører vi i dagens første lesning. Dagen er den store dagen da Esra åpnet bokrullen for å lese Guds lov for folket etter at det var kommet tilbake til Jerusalem fra eksilet.

Folket lytter sterkt beveget til skriften som det tydeligvis ikke var fortrolig med. Det gråter av glede i møtet med Guds kjærlighet og vilje gjennom ordene det får høre. Det var ikke klar over hvor stor og god Gud er. Esra oppmuntrer det til å feire dagen og holde fest. Å motta Guds ord skal være en gledens stund: «For gleden i Herren er deres styrke».

Vi kan se denne dagens hendelse i den første lesningen som en opptakt til oppfyllelsen av skriftordet i dag i evangeliet. Det er et meget viktigere «i dag» enn i den første lesningen. Men folket reagerte helt annerledes på Herren enn i Esras dager. Hva skjedde?

Les mer «Preken: 3. Søndag i kirkeåret C» →

Sist søndag hørte vi hvordan Johannes Døperen oppfordret det ventende folket til å rydde bort stenene fra veien til Herren som kommer. Endelig våger noen i dagens evangelium å spørre det spørsmålet som er nærliggende når man hører Johannes Døperens botspreken: «Hva skal vi gjøre?» Og så … et kanskje noe skuffende svar. Ikke noe spesielt; bare det helt selvfølgelige, det vi bør gjøre, hvis vi vil være gode i dagliglivet. Vi skal gjøre det, som vi vet vi skal gjøre, hvis vi ser på oss med et ærlig og selvkritisk blikk.

Johannes sier til folket at de skal dele med sine medmennesker. Tolloppkreverne skal ikke forlange mer enn det som er fastlagt og soldatene skal ikke mishandle eller presse noen. Nettopp det, som er selvfølgelig ut ifra et menneskes yrke, det som er nødvendig for at samlivet med medmenneskene lykkes.

Les mer «Preken: 3. Søndag i advent C» →

Advent er en mariansk tid hvor vi venter i en voksende glede på Frelserens fødsel. Vi kan forestille oss hvor stort det hele som skjer den unge Maria må ha vært for henne. Engelen Gabriel kommer med varsel om at hun skal bli mor til Guds Sønn, at hun er utvalgt av Gud til å være Gudsføderske (theótokos). En forunderlig vis avgjørelse av Gud for at Sønnen skal kunne fødes som et menneske i full betydning av ordet.

Menneskeheten frelses ved at Gud selv i Sønnen trer inn i den menneskelige naturen for å restaurere den. Slik én, Adam, hadde ført hele menneskeheten inn i synden gjennom sin ulydighet mot Gud, fører én, Kristus, menneskeheten ut av synden gjennom sin lydighet til Faderen.

Men Sønnen skulle fødes av en kvinne av menneskeheten med vanlige foreldre, ifølge tradisjonen med navnene Joakim og Anna. Hvordan skulle Sønnen da kunne fødes inn i menneskeheten uten å være en del av menneskehetens arvesynd? Det kan kun forstås gjennom ved å betrakte Den Hellige Ånds vare og kloke handling.

Les mer «Preken: Marias uplettede unnfangelse» →

Det er sterke og gode bilder dagens tekster byr oss. At fjell og hauger skal jevnes og daler heves, er ikke bilder på ødeleggelse, men bilder på kjærlighet. En kjærlighet som åpner muligheter og vei. Det er Guds kjærlighet til sitt folk, som i Det gamle Testamentet leder det hjem til Jerusalem, som i Det nye Testamentet leder Herren til de troende.

For folket var hjemkomsten til det jordiske Jerusalem tegnet på Guds frelse, for oss er ankomsten i det himmelske Jerusalem rommet for evig frelse. Da timen var kommet og Herren trådte frem i offentligheten som ble forberedt av Johannes Døperen, begynte den nye frelsens vei som ble åpnet ved Herren død og oppstandelse.

Johannes Døperen står i overgangen mellom den gamle og den nye pakten. Han blir den siste profeten fra den gamle pakten som bereder folket på Messias komme. Folket skal vende om for å ta imot ham som kommer. Ved å la seg døpe av ham ble deres synder tilgitt. Johannes siterer Jesaja som en røst i ødemarken: Veien skal klargjøres for Herren og stiene jevnes ut. Daler skal fylles og fjell og åser skal slettes, krokete veier rettes ut og ulendte stier jevnes.

Les mer «Preken: 2. Søndag i advent C» →

I dagens evangelium møtes to verdener, eller rettere sagt de kolliderer. Den ene er menneskenes verden, representert ved Pontius Pilatus fra det romerske riket. Den andre er Guds verden, representert ved Jesus Kristus fra det himmelske riket. To verdener som eksisterer samtidig, men som likevel ikke passer sammen. Menneskets riker er synlige, historiske, målbare, mens Guds rike kan bare sees og finnes i troen. Derfor er det ofte så vanskelig for mange å erkjenne det og tro på det.

Men vi troende feirer nettopp i dag kongen i Guds rike. En konge man bare kan se i troen. Usynlig, men nærværende. En konge uten glans og prakt, men likevel verdens herre.

Som kristne lever vi i tiden mellom Kristi oppstandelse og hans gjenkomst i makt og herlighet, som er lovet oss. Vi lever i Kristi tid, dvs. vi ser ikke bare tilbake på Kristi liv, hans ord og gjerninger som ved enhver annen historisk person, nei, vi er overbevist om at han lever nå og er nærværende her hos oss.

Les mer «Preken: Kristi Kongefest B» →

Vi lever i en samtid som til de grader har vendt seg til at mennesket selv er i stand til å ta hånd om alle ting. Fremskritt er et mål for utvikling og vi går utfra at alt vi gjør hele tiden utvikler seg til det bedre, skjønt slik tenkning har en blind side. Riktignok har vi sikkert gjort meget, særlig i forrige og i dette århundret, som har gjort livet bedre og rikere for mange, men vi vet så altfor godt at utviklingen også har en annen side. Det er nok av hendelser, som gjør oss oppmerksomme på at vi ikke er allmektige, at vi ikke formår å løse problemer uten å skape nye andre steder.

Dagens tekst fra Markusevangeliet vil vekke oss opp av en for selvsikker holdning overfor menneskets muligheter. Tross alle menneskelige ytelser, tross alt som har skjedd de siste århundrer, vet vi troende om en annen sammenheng i vår verden. Vi vet at vår verden ikke bare er et resultat av våre krefter, men også er en gave fra verdens skaper, fra Gud. Vi advares i dag mot å være blind for denne dypere sannheten i virkeligheten.

Det er jo ikke slik at det vi tror er riktig for oss, fordi vi har bestemt oss for å tro slik, akkurat som mange andre har en annen tro eller mangler tro. Nei, er vårt trosinnhold sant, er det sant for hele verden, uavhengig om den enkelte er i stand til å se og akseptere det.

Les mer «Preken: 33. Søndag i kirkeåret B» →

På vår vei gjennom livet møter vi flere ganger budet om at vi skal elske Gud, vår neste og oss selv. Vi hører det og vi vet samtidig hvordan det er med kjærligheten hos oss. Kanskje føler vi oss lite tilfredse med oss selv. Vi begynner å gruble og synes kanskje at vi mangler en god del kjærlighet. Elsker vi virkelig Gud? Eller hva betyr det egentlig å elske Gud, sin neste og seg selv? Spørsmål som dukker opp i oss …

Men man skal ikke svare for raskt eller lett på slike spørsmål. Det er nok en del av en lang livsprosess å vokse og modnes i kjærligheten. Jo eldre vi blir, jo mer vi forstår av livet, jo mer vi erfarer, kan det være lettere å elske, eller kanskje det er omvendt, at det blir vanskeligere. Dette til tross for at vi vet at kjærlighetsbudet er det sentrale budet Herren har gitt oss.

Den hellige Maximilian Kolbe kan hjelpe oss på veien. Han sa en gang: «Ingen kan tvinges til kjærlighet. Bare kjærligheten selv kan vekke kjærlighetens gjengjeldelse. Slik ønsket Gud å erobre mennesket. Å tenke over hvordan Gud elsket oss er den beste veien for å elske Gud».

Les mer «Preken: 31. Søndag i kirkeåret B» →