Dagens evangelium fører oss rett inn i sentrum av ekteskapets betydning. Fariseerne ønsker å sette Herren på en prøve. I stedet for å si seg enig med den daværende praksis som Moses hadde innført, trekker Kristus linjen forbi Moses tilbake til Guds opprinnelige ordning i skaperverkets begynnelse.

Det er en ordning som ikke er en positiv lov som kan forandres, men en lov som er skrevet inn i menneskets natur. Denne naturen er både legemlig og åndelig, to dimensjoner som ikke kan adskilles. Legemlig blir mannen og kvinnen til «ett legeme» og da mannen forlater «sin far og mor» for å slå seg sammen med sin kvinne og denne foreningen kan frembringe barn, blir de to samtidig til «én ånd».

Derfor er forbindelsen mellom dem endelig og kan ikke løses opp av mennesker. Forbindelsen har sin opprinnelse i Guds virke og vilje.

I forbindelse med Thérèses fest i dag, bestemte jeg meg for å finne ut hvorfor hun avbildes med roser. Det viser seg at hun avla følgende løfte: «Jeg vil sende ned en regnskur av roser fra himmelen; Jeg vil bruke min himmel til å gjøre godt på jorden». Hun lovet roser som et tegn på at hun hørte forbønnen noen bad til henne. Så mange som ber novenen før hennes festdag den 1. oktober eller ber henne om forbønn i hva det enn måtte dreie seg om, vil roser sett eller mottatt, kunne tolkes et svar fra henne.

Et vitnesbyrd om dette fra 2019 i USA:

Da Theresa Ann Beitz var bare 3 dager gammel, ble hun diagnostisert med en alvorlig hjertefeil og innlagt på barnesykehuset i Cincinnati, Ohio. Pappa Dave og mamma Jennifer Beitz kalte henne Theresa, deres femte barn, til ære for både St. Thérèse og moder Teresa, som de beundret. De stolte foreldrene fikk også vite ved fødselen til deres nye datter at hun hadde Downs syndrom.

«En av våre beste venner ga henne en St. Thérèse-statue som vi plasserte i sengen hennes på sykehuset,» sa Jennifer. De ba også en novene til St. Thérèse for datterens helse. 23 dager gammel fikk Theresa Ann sin første hjerteoperasjon.

Det er ikke lett for oss mennesker å forstå eller å bære lidelse. Hos noen kan opplevelsen av smerte føre til en avvisning av Gud. Hvordan kan man tro på en Gud, dersom der er lidelse? Lidelse, smerte, død blir satt opp mot Guds eksistens. Eksisterer Gud, skal det ikke finnes noe smerte, lidelse, ingen krig, ingen naturkatastrofer osv.

Ser vi på vår herre Jesus Kristus og hans liv, vet vi at han led. Han som er Guds Sønn. I sin Sønn har Gud møtt lidelsen. Den menneskelige lidelsen er gjennom Sønnens død og oppstandelse gått inn i Gud.

Rekkevidden av denne hendelsen er for oss umulig å forstå helt ut, men vi kan fastslå at Gud ikke avskaffet lidelsen gjennom sin Sønn. Men det kan verken bety at Gud ønsker lidelse eller at Gud ikke ønsker lidelse. Gud har vist oss i Jesus Kristis at lidelsene ikke er slutten, men snarere en gjennomgang til herligheten. Hvorfor kan vi spørre oss så lenge vi lever, vi kommer ikke til å finne det endelige svaret. I stedet må vi nøye oss med det faktum at Gud er slik Gud, at det finnes frelse til tross for lidelse.

Etter Herrens tale/meditasjon om livets brød, om eukaristien, merker han at mange av tilhørerne har utviklet en dyp motstand mot det han har sagt. De synes det er ikke til å holde ut å lytte til slik en tale. De klarer ikke å åpne seg for Herrens ord om at hans legeme og blod er næring og drikk for det evige liv. De forstår ikke at dette kun vil bli mulig etter oppstandelsen. De ser på ham som står foran dem og føler avsky ved det de hører.

Så etter at mange har gått sin vei i skuffelse, er det naturlig for Herren å spørre de tolv om de også vil forlate ham. De må ta et valg, enten å tro og akseptere den nye pakten i hans legeme og blod, eller å vende tilbake til deres tidligere liv før de møtte Herren.

Apostlene blir stilt overfor et tilsvarende valg som de tolv stammene i Israel blir stilt overfor av Josva i den første lesningen. Josva samler dem i Sikem hvor Gud først viste seg for deres far Abraham og lovet å gjøre hans etterkommere til et stort folk i et nytt land (sml. 1. Mos 12,1-9). Han setter opp en klar utfordring: enten forny deres pakt med Gud eller tjen de fremmede guder i de omliggende nasjoner.

Johannes får i et herlig skue se Guds tempel åpne seg i himmelen. Her får han se Paktens ark, dette midtpunktet i den gamle paktens tid. Paktens ark som ble laget ved Sinais fot og som hadde blitt båret gjennom ødemarken og til slutt fått sin plass i templets aller helligste, templets tabernakel. I arken lå stentavlene som loven var skrevet på, Arons stav og en krukke med manna. Kjerubene med sine vinger på lokket, ble sett på som en trone for Guds nærvær, eller som Guds fotskammel for den himmelske trone. Templets tabernakel rommet Guds nærvær.

Det er ingen tilfeldighet at Johannes ser paktens ark i sammenheng med kvinnen «kledd i solen, med månen under sine føtter, og en krans av tolv stjerner om sitt hode». Han ser den nye Paktens ark, kvinnen som fødte Guds Sønn, Maria. I sitt skjød på sin vei gjennom Judea bærer hun Guds ord som er blitt kjød (den nye og levende tavle). Sønnen er den nye yppersteprest (den nye Arons stav, men i Melkisedeks evige prestedømme), og brødet fra himmelen (det nye manna).

Når Lukas beskriver møtet mellom de to kvinnene, Maria og Elisabet og Johannes Døperens reaksjon i sin mors liv, bruker evangelisten språket og bildene fra da kong David brakte Paktens Ark opp til Jerusalem som er oss fortalt i 2 Samuel 6 og 1 Krøniker 15. David bringer arken gjennom Judea opp til Jerusalem og hopper og danser foran arken, kledd i prestelige klær. David og Johannes Døperen tegnes som prestelige skikkelser som gleder seg over arkens ankomst, Guds nærværs sete.

Temaet for tiden er Kristi tale om brød i Johannes evangeliet. Brød mer enn noe annet viser til menneskets behov for mat. Uten mat varer ikke livet lenge. Mat er en nødvendig dimensjon i skaperverket. I mange ulike hendelser gjengitt i både Det gamle og Det nye Testamentet, spiller mat en sentral rolle.

Profeten Elia er lei seg og skuffet, han ønsker å dø. Han hadde allerede vandret en dagsreise ut i ødemarken. Men Gud var ikke enig med hans ønske og valgte heller å styrke ham med et særskilt brød og et viktig vann, levende vann. Brødet og vannet fra himmelen gjorde det mulig for Elia og gå helt til Guds fjell Horeb i Sinai hvor han kom til å møte Gud, ikke i stormen, ikke i jordskjelvet eller i ilden, men i den stille susingen. Det var her Moses hadde møtt Gud og mottatt loven lenge før Elia.

Jesus Kristus viste at han ikke bare kommer fra Gud, men at han er Gud, den levende Guds Sønn. Men mengden av mennesker rundt ham klarte ikke å lese tegnene de så. Som herre over materien hadde han ikke bare mangfoldiggjort brød og fisk for å mette tusenvis, men han hadde også vandret på vannet.

Det er to verdener som støter på hverandre: det er himmel og jord som møtes, Guds verden og menneskenes verden. Mengden hadde opplevd hvordan Kristus mettet dem ved hjelp av noen brød og et par fisker. En slik mann må man holde seg til, en slik mann må man gjøre til konge. Tenk å være sammen med en som kan mette uten at man må arbeide for det. De hadde ikke forstått den dypere meningen med brødunderet.

De visste ikke at underet peker mot det større under, at Herren kommer til å øse seg ut i eukaristien. Han er brødet fra himmelen. Det eukaristiske brød er et brød som aldri tar slutt, det kan mottas igjen og igjen og igjen. Med Kirken vil det komme en ny virkelighet inn i verden hvor himmelen berører jorden.

Så når Herren sier at vi ikke skal arbeide for den maten som forgår, så tenker han på et annet plan. Det er sant at alt i dette livet kommer til å forgå.  Alt er underkastet forgjengeligheten. Slik er vår verden. Inn i denne forgjengeligheten er det Gud gir oss uforgjengeligheten i Jesus Kristus.

For den som gir seg på vei i Herrens fotspor, er det ikke mulig å overskue hvordan veien går eller blir. Bare Herren kjenner veien; den som velger å gå den, må gå den i tillit til Herren. Her ligger allerede begynnelsen på korset han ber etterfølgeren å ta opp. Her begynner tapet av det egne livet. Dette er uten tvil en annen virkelighet Herren tilbyr sine disipler enn den verden er bygget på.

Med Apostelen Jakobs tekst kan vi koble til en videre dimensjon i Herrens etterfølgelse, nemlig prøvelsene man kan møte. Målet med å få troen prøvd er å bli mer standhaftig. Ingen vet hva som ligger foran en på livets vei. Derfor kan vi tro at det vi møter av prøvelser er for å styrke oss på veien vi går. Vi kan aldri vite sikkert om vi allerede er der Herren vil ha oss, eller om det ligger noe foran oss vi ikke kan forutse, men som vi bare kan bestå dersom vi ikke gir opp under de nåværende prøvelser.

En frukt av en slik standhaftighet i troen vil være en vekst i visdommen. Visdommen er med kjærligheten blant de viktigste egenskapene en troende kan ha. Visdommen er et rom hvor Den hellige Ånd virker og leder en person.