Preken: 33. Søndag i kirkeåret C

Vi nærmer oss slutten på kirkeåret og i dag møter vi vår Herre Jesus Kristus som ser utover verdenshistorien etter hans lidelse, død og oppstandelse. Han ser de faste teologiske holdepunktene i historien. Profetien om templets ødeleggelse i Jerusalem er bare begynnelsen. Mens det ennå står, er templet hans fars hus, som for bønnens skyld må holdes rent. Men Jesus er ikke knyttet til et tempel av sten, ei heller til katedraler eller vakker barokk som krever meget pleie for å holdes vedlike.

Nei, for Herren dreier det seg bare om hans legemes tempel, som Kirken kommer til å være. Over hennes skjebne, hans brud, forutser hans tre ting:

1. «Det skal komme mange i mitt navn … men følg dem ikke!» Paulus advarte om de skismaene som ikke kan unngås, som alle «skal komme i mitt navn». Jesus er meget tydelig på dette: «Ve denne verden som lokker til fall! Forførelsene må komme, men ve det mennesket som de kommer fra!» (Matt 18,7) Men likevel kan ikke skismaene unngås, «så det kan bli klart hvem som holder mål» som Paulus skriver i det første brevet til Korinterne (1 Kor 11,19).

For Herren som tryglet Faderen om de kristnes enhet kan ikke noe være mer smertefullt enn de kommende splittelsene blant de kristne. Ingen splittelse fra Kirken Herren grunnla under ledelsen av Peter og hans etterfølgere kan rettferdiggjøres. Kan disse splittelsene noen gang bli helet? Vi kan tenke her på Herrens ord om at «ingen setter en lapp av ukrympet tøy på et gammelt klesplagg» … (Matt 9,16). Herren gir oss bare et bud: «følg dem ikke!»

2. Det neste Herren forutser er folk som reiser seg mot folk, riker mot riker. Dette er ikke apokalyptisk, men en konsekvens av at Herren ikke kom for å bringe jordisk fred, men sverd og splittelse selv i de nærmeste familiære relasjoner (Matt 10,34). Det Herrens lære fremkaller i historien, er de apokalyptiske dyrenes komme.

Jo mer den jordiske maktmisbruken øker, jo mer absolutt blir motsetningene, noe vi tydelig kan observere mange steder i dagens verden. Dette er paradoksalt når vi tenker på at Herren priste de ydmyke og de som stifter fred salig. Men nettopp makt misbrukernes nærvær lar verdenshistoriens bølger slå stadig kraftigere inn over menneskene. Bare se hvordan mange i vår tid ikke vil tillate at Kirkens lære og moral forkynnes i samfunnet. Modernismen søker å kvitte seg med Kristus og Kirken for å oppnå den fullstendige menneskelige og samfunnsmessige ødeleggelse som vi ser stadig tydeligere konturene av i vår samtid.

Allerede på Herrens tid ville man kvitte seg med ham fordi hans lære og person ikke var til å tåle eller holde ut. At han tillot seg å være Sannheten («… han har gjort seg selv til Guds Sønn.» Joh 19,7) blir i verdenshistorien til en stadig økende provokasjon.

3. Derfor kommer forfølgelsene ikke til å være en tilfeldig hendelse, men eksistensielt for Kristi Kirke og de enkelte kristne. Forfølgelsene gjelder «dere», alle som representerer Kirken, hele Kirken. Herren nevner synagogene og hedenske og verdslige domstoler som steder hvor de kristne må avlegge vitnesbyrd (martyrion). Å bli tatt til fange, fengsel, forræderi av ens egne og hat fra alle uten avgrensning, blir varslet som mulighet. En del kommer til å lide martyriet, men ikke alle.

Sum: Hva skal vi kristne så gjøre stilt overfor disse perspektivene? Paulus gir oss et klart svar i den andre lesningen: vi skal arbeide. Slik han gjorde: både kirkelig og verdslig. Han arbeidet «natt og dag» og spiste ikke «på andres bekostning». De kristnes innsats i Kirken og i verden er det han krever. Med Guds forsyn i ryggen, vil ikke «et hår av hodet» bli mistet. Med sine tydelige ord vil vår Herre Jesus Kristus både forberede apostlene og disiplene, men også oss på hva vi kan bli utsatt for som Kristi etterfølgere. Men ikke for å skremme oss, men for å motivere oss til å tørre virkelig å stå frem som kristne når det er påkrevet. Med hans hjelp vil vi nå langt og kan tappert leve våre liv som Kristi brødre og søstre.