Denne søndagen er Den gode hyrdes søndag på grunn av dagens evangelium. Vi hører om Jesus som Den gode hyrde. I år er situasjonen for Kirken spesiell denne søndagen, da Kirkens kardinaler yngre enn 80 år, var samlet i forrige uke for å velge en ny pave, en etterfølger av Peter. De valgte pave Leo XIV på torsdag ettermiddag.
En sentral dimensjon ved pavens tjeneste for Kirken, er å være Kristi vikar. En av dimensjonene av denne er å være en god hyrde for Kirken. Paven er en god hyrde når han står støtt i Skriften, i tradisjonen og lærer i samsvar med skrift og tradisjon. Pavens oppgave er ikke bare å vise Kirken veien, men også å fortsette samlingen av menneskene inn i Kirken gjennom misjon og evangelisering. Som troende er det viktig at vi ledsager den nye paven med våre bønner, med en åpenhet av god vilje til hans forkynnelse og med respekt for hans tunge ansvar og oppgave.
Da passer det godt at dagens tekster knyttes sammen av nettopp den ene stor tanken, nemlig de mange som skal samles til det evige liv i Guds evige hjord.
I den første lesningen forteller Paulus og Barnabas at de vil gå ut til hedningene for å spre det glade budskap. Hedningene er ikke-jødene, er alle de andre folk og kulturer. Det nye fellesskapet som samles rundt den gode hyrde, skal bestå av folk fra hele verden, ja, skal kunne romme alle mennesker.
I den andre lesningen hører vi om Johannes visjon hvor han nettopp ser en uhyre mengde mennesker «fra alle jordens folk og stammer, raser og tungemål». Talløse skarer som er samlet rundt Lammet, som skal være hyrden, Guds lam, som tar bort verdens synder, Guds Sønn fra evighet av, Ordet som ble kjød, Alfa og Omega.
Begge tekstene henger logisk sammen med evangeliet hvor Herren sier om seg selv at hans får skal få evig liv og aldri i evighet gå tapt. Slik er han den gode hyrden at han kjenner alle som tilhører ham og at alle kalles av ham. Og dette er kun mulig fordi alle er gitt Herren av Faderen. Hvilket håp vekkes ikke av disse ordene!
På bakgrunn av dette innholdet: Herren som den gode hyrde, apostlene som drar ut til hedningene, mengdene samlet rundt Lammet, kan vi forstå meningen med Kirken.
Fordi hun som Kristi brud er skapt fra hans side da blod og vann fløt ut fra hans hjerte. Hun er skapt nettopp for å samle inn fårene. Og det uten grenser og begrensninger. Den nye menneskeheten som skapes gjennom dåpen, er frukten av den dype kjærligheten mellom Kristus og Kirken.
Gud er en Gud som vil ha menneskene hos seg og for å gjøre det mulig sendte Han Sønnen som frelser og skapte Kirken som mor for at vi har et rom hvor vi nettopp møter vår hyrde, Lammet som tar bort verdens synder. Det hele er en eneste stor kjærlighetshandling som vitner om en kjærlighet som elsker oss ufattelig. En kjærlighet vi bare kan ta imot og besvare etter beste evne.
I kommunionen møter vi frelsen, mottar vi det evige liv, tar vi oppstandelsen inn i våre legemer. Her begynner vår lovprisning av Lammet, her hører vi vår hyrdes stemme, her er vi i hans hjord. Herfra sender han oss ut som lam blant ulver for å forkynne og vitne om hans kjærlighet ved vårt liv. Men med Herren som hyrde har vi intet å frykte, han kjenner oss og han vil sørge for at vi kommer frem til Guds trone, til Faderen i himmelen. Det han sier til oss som hans får, er: «frykt ikke, jeg elsker dere. Jeg gav mitt liv for at dere skal leve. Følg meg».
P. Arne Marcos Blogg 