Vi kan uten å overdrive slå fast at vi i vår tid lever i en fristelsens verden. Aldri har mennesket blitt fristet med så mange forskjellige «ting» vi bare må ha. Enten det er reklamen med sitt messende budskap eller de mange råd om hvordan vi skal se ut eller ikke se ut, være eller ikke være. Ikke overvektig, men sporty, helst ung for bestandig osv. Mange hjelpemidler utvikles for å omforme en selv, ja, medisinske tjenester misbrukes for å forandre kroppen. Det blir til og med trodd at man kan danne en identitet på denne måten.
Men er dette fristelser som preger oss, som vi orienterer oss etter? Dagens Evangelium hvor vi møter Herren i ørkenen, forstår ikke fristelser så overfladisk, men går mye dypere.
Evangeliet går mye dypere fordi det vet at mennesker er mest truet dersom de grunnleggende og iboende ønskene i mennesket ikke blir besvart. Det dreier seg altså ikke om et spontant begjær, men om lengsler, ønsker og håp som er dypt forankret i menneskets hjerte. Ønsker som på ingen måte er like lett å oppfylle som ønsket om et stykke sjokolade. Nei, det er en hunger som er avgjørende for hvordan vårt liv kan lykkes. Jesu fristelser viser det tydelig.
Djevelen sier til Jesus: «Er du Guds sønn, så si at denne stenen skal bli til brød». Det er et grunnleggende ønske å ha brød, å være mett og tilfreds, å ha et hjemsted. Men det er ikke snakk om det å ha et hus eller ikke. Hva er det som i siste instans sikrer vårt liv? Herren sier: «Mennesket lever ikke av brød alene!» For å være hjemme trenges det mer, nemlig kjærlighet, relasjon, åpenhet, tillit, håp og tro. Vi kan ikke sikre våre liv med denne verdens ting, vi må det heller ikke. Selvfølgelig trenger vi en god del for å leve, men må tingene bli livets innhold?
Et annet grunnleggende ønske dukker opp i Evangeliet, etter det å ha et navn, etter å være ansett. Vi føler et behov for anerkjennelse og hva gjør vi ikke ofte for å få den. «Om du bare kaster deg ned og hyller meg, skal alt være ditt», sier fristeren. Er det ikke mange som kaster seg ned nettopp for vår tids avguder, som for eksempel formidles gjennom reklamen: dynamisk, aktiv, ung og sunn. Eller dekorerer Facebook-sidene eller andre nettsider med vellykkede selfies? Hvor meget blir ikke ofret for disse konstruerte idealene?
Mange gjør seg avhengig på en gal måte bare for å oppnå anerkjennelse. Kristus sier: «Det er Herren, din Gud, du skal hylle og ham alene du skal tjene». Gud er en Gud som vil menneskets frihet og verdighet og ikke dets avhengighet.
Et tredje grunnleggende ønske er tatt med i dagens Evangelium. Fristelsen til å utøve makt. Fristeren utfordrer Jesus til å hoppe fra tempelets tak, for hva skal vel kunne skje ham, han er har jo makt.
Men hvor leder makten hen, hvis de som har den, bare tenker på seg selv og ikke på de andres ve og vel? Makt er bare menneskelig hvis den tjener og hjelper. Den er bare menneskelig hvis den retter opp andre. Hvordan omgås vi med den makten vi har? Er menneskene som møter oss etterpå mer redd, mer nedtrykt, mer nedslått, eller føler de seg tatt på alvor, trøstet, gitt mot?
Det er et grunnleggende ønske å ha makt og det er en fristelse å bare ville tenke på seg selv. Kristus sier: «Du skal ikke friste Herren, din Gud». Han viser til hvordan Gud utøver sin makt. På korset blir det helt tydelig: til nød må man gi alt for at andre skal ha livet.
Evangeliet avslutter med å konstatere at djevelen lot Jesus være i ro for en stund.
For oss er det ikke lett å bli kvitt fristelsene uten videre. Men vi kan lære å kjenne dem igjen på et tidligere tidspunkt og omgås dem på en bedre måte. Da er de ikke lenger så farlige. Fristelser man ikke faller for er ufarlige. Det er det, det dreier seg om i de kommende uker. Å gjenkjenne fristelsene og ikke falle for dem. Fastetiden er en tid Kirken gir oss for at vi kan få ta til oss fornyet lærdom og få fordype oss i troen. Vi bør finne tidsrom gjerne for mer åndelig lesning, for refleksjon og for bønn. Gjennom Den hellige Ånds nærvær og lys kan vi lykkes i å gjennomskue oss selv bedre og la lyset slippe inn i våre formørkede områder. Det vil kunne gi oss en fordypet glede i møtet med oppstandelsens lyse fest.
P. Arne Marcos Blogg 