Det er få tekststeder i Det nye Testamentet som har preget våre forestillinger om menneskets fullendelse på en sterkere måte enn dagens evangelium. Det kan minne oss om en rettsforhandling: innkalling av de berørte, anklage, argumenter for avgjørelsen og dom. Denne teksten har stått modell for det vi kaller dommedag. Den skal gi den endelige avgjørelsen om vårt liv.
På mange vis er dette motivet blitt fremstilt i kunsten; fra Michelangelos mektige bilde i det sixtinske kapellet, over tallrike andre kunstnere, helt opp i våre dager. Disse kunstverkene er fascinerende å se på. Man må ikke være en kunstkjenner for å kunne forestille seg Kristus i sentrum som verdensherskeren som skiller sauene fra geitene. De første med glede i øynene over den forestående fullendelsen, de andre med et gys over den dom som har truffet dem.
Nettopp kunsten lærer oss at vi her har med et bilde å gjøre. Det som Matteus skriver om, er ikke en skildring av hva som faktisk vil skje når Kristus kommer igjen – som om det var en teknisk beskrivelse. Tekstens anliggende er noe helt annet. I en billedrik historie legger evangelist frem sin visjon hvordan det vil være når Herren kommer igjen. Han benytter seg av datidens språkbruk og uttrykksmåte for med bildene å forklare det uforklarlige.
Ser vi i de andre nytestamentlige tekstene oppdager vi at det finnes mange andre bilder på menneskets fullendelse: det nye Jerusalem, det himmelske gjestebud eller bryllupsfesten. Men vi må selvfølgelig spørre hva bildet som er gjenstand for forkynnelsen på Kristi Kongefest vil understreke for oss.
Allerede åpningsscenen gjør det lett for oss å forbinde Kristi kongedømme med teksten. Der snakkes det om guddomsglans, tallrike engler som omgir den kommende menneskesønnen lik et kongelig hoff. Det snakkes også om ham som en konge på en trone som snakker til de som er på sin høyre eller venstre side. Med henvisningen til Faderens velsignelse blir dette meget tydelig: Sønnen overtar Faderens oppgave, han trer inn i Hans herredømme. Det er åpenbart at bildet er bestemt av en konges herredømme. Dette er ikke forunderlig – det tilsvarer både den religiøse og politiske tenkningen i jødedommen og i den antikke verden.
Til tross for at vi har andre forestillinger i dag, beholder bildet sin aktualitet. Hvis vi ser nærmere på de fremlagte kriteriene for herredømmet erkjenner vi: her dreier det seg om andre dimensjoner enn det vi er vant til fra verdslige sammenhenger.
Hovedspørsmålet er: hvordan har dere behandlet meg eller ikke behandlet meg. Forklaringen er at i våre medmennesker møter vi denne Herren Jesus Kristus, som er kongen – men ikke er konge fordi han utøver uinnskrenket makt, nei fordi han gir seg hen til de minste, de ubetydeligste blant menneskene: i de sultne og tørste, de fremmede og hjemløse, de nakne, de syke og de fangede. I Jesu Kristi herredømme er altså ikke de spurt, som jubler høyt for kongen; de som er etterspurt er de som søker og møter sin herre i mennesket, i dette mennesket som står foran ham. Det er disse som er lovet fellesskap med Gud; de andre er utelukket.
Det er uten tvil et ubehagelig budskap. Men det forkynnes oss ikke for å gjøre oss engstelige, skremme oss eller true oss. Nei, det vil vekke oss og minne oss om hvor livets markeringspunkter finnes. Det dreier seg ikke først og fremst om dom og gjengjeldelse. Men vi må være oss bevisst at vårt liv avhenger av vår oppførsels helhet, av vår omgang med andre mennesker. Kriteriene evangeliet bruker er mer enn tydelige. Sultne, tørste, hjemløse, fremmede, forfulgte finnes det også i dag. Men vi er alle mette, har tak over hodet, i grunnen lever vi i en overflod. Et er i hvert fall sikkert: Jesu Kristi målestokk er kongelige kriterier, de er målgivende for oss og vi kan ikke bare feie dem til siden. Vendepunkter i menneskets liv er alltid motiv for ettertanke og for en ny begynnelse. Kirkeårets slutt, begynnelsen av et nytt er et slikt vendepunkt. Blikket rettet fremover burde inspirere oss til å forme nåtiden på nytt, i tråd med vår evige konges ønsker.
P. Arne Marcos Blogg 