Det finnes en utbredt oppfatning om at politikk og religion ikke må blandes sammen. Men denne søndagens tekster berører politikk og religion. Det er Guds lov mot menneskenes lov. Som troende er vi overbevist om at menneskehetens historie er i Guds hender, selv om det dessverre ofte kan virke å ikke være slik.
Menneskenes ledere har sin plass, men også de kan være Guds redskaper som Gud bruker for å lede menneskene til seg. Til tross for så meget politisk kaos som vi er vitner til, må det ikke distrahere oss fra det sanne målet for menneskenes liv, nemlig foreningen med Gud.
I den første lesningen møter vi Kyros fra Persia som hadde beseiret babylonerne rundt 537 f.Kr. og som begynte å snu babylonernes politikk overfor de okkuperte folkene. Babylonerne hadde forsøkt å få fred ved å flytte på folkene og ødelegge deres opprinnelige kulturer. Men for Kyros var tanken om at de ulike folk var mer tilfredse i sine hjemland og kulturer, en bedre måte å bevare freden på. Da ville de heller betale sine skatter. Så da han hadde vunnet krigen mot babylonerne, lot han folkene som var bortført vende hjem til sine respektive land. Jødene kunne vende hjem til Judea.
Så hva enn Kyros politiske intensjoner var, så ble hans handlinger en side ved Guds forsyn som gjorde det mulig for jødene å vende hjem. Han hadde nok ikke noe spesielt forhold til Israels Gud, men uten å tenke over det, tjente han Guds planer. Slik kan Gud virke for de troende gjennom ikke-troende.
I evangeliet møter vi fariseere som har slått seg sammen med herodianerne for å teste Herren. Fariseerne representerte religionen, herodianerne politikken.
De har funnet på å stille Herren spørsmålet om man skal betale skatt til keiseren eller ikke. De vil ha noe å ta ham på.
Svarer Herren med ja, uttaler han seg imot det hellige folkets umiddelbare nærhet til Gud og motarbeider dets bestrebelser etter å bli fritt og uavhengig av Roma. Svarer han med et nei, så stiller han seg på selotenes side som levde en politisk frigjøringsteologi mot den romerske overmakten. Det synes ikke å finnes noen tredje vei.
Herren ber om å få se en mynt med keiserens bilde på og gir sitt første svar: «Gi keiseren hva keiserens er». Den antikke herskerens makt når så langt som hans penger rekker. Denne makten er begrenset og ligger langt under Guds makt.
Det kan virke som om Herren har gitt et politisk svar med svaret sitt. Men så legger han til: «Gi Gud hva Guds er». Dermed overrasker han fariseerne og herodianerne og bekrefter samtidig at keiseren ikke er guddommelig eller gud. En farlig politisk uttalelse.
Med det understreker Kristus at Gud tilhører en annen virkelighet og står over keiseren. Det er Gud som tilkommer alt, fordi mennesket ikke er skapt etter keiserens bilde, men etter Guds bilde og Gud er herre over alle jordiske konger.
Kongene kan føle seg som sakrale makter og kreve guddommelige attributter. Men Herren løser denne sakraliseringen fra dens fortryllelse. Gud er den eneste Herre og de jordiske herskere får i beste fall i oppdrag av Gud å sørge for orden i staten.
Kristus går derimot overhodet ikke inn på spørsmålet om den verdslige makts legitime eller overdrevne krav. Det eneste som ligger ham på hjertet er at Gud får alt som tilkommer ham, og det er virkelig alt, det være seg naturlig eller overnaturlig. Enhver skylder Gud hele sin eksistens. Som kristne lever vi i verden, men ikke av verden. Det viser vi ved å gi Gud hva Guds er. Vi søker å sette Ham på den første plassen i vårt liv og å bygge opp på vårt liv etisk og moralsk ut ifra det. Vi kan avlegge vitnesbyrd at Gud står vårt hjerte nærmest gjennom vår måte å forholde oss til de verdslige tingene på. De materielle ting vi bruker, bruker vi ansvarlig for at det tjener til alles beste. Men vi lever ikke for de materielle tingene. Vi lever for Guds rikes utbredelse og denne verdens fornyelse i Jesus Kristus.
P. Arne Marcos Blogg 