På besøk hos SSCC i Werne

Mitt siste besøk i ordenen var før pandemien, i januar 2020. Da var jeg på et møte i provinsrådet som jeg tilhørte på den tiden. Det var med en viss spenning jeg kom hit på torsdag, da det er skjedd en del siden den gangen. Spesielt at jeg valgte å tre ut av ordenen og inkardinere meg i Tromsø Stift. Men ingen sure minner, bare gjensynsglede og gode samtaler. Det ser ut til at brødrene forstår mitt ønske om å virke som prest i hjemlandet.

Siden sist er provinsen krympet gjennom fem dødsfall, hvorav det mest smertefulle var p. Heinz-Josef Catreins død i januar 2021. Han var husets superior og et viktig lim i kommuniteten. Flere har uttrykt sin smerte overfor meg, en smerte jeg også deler. P. Heinz-Josef dro for å ta avskjed med sin gamle far (103 år) i Morbach i Hunsrück, da han ble smittet av Covid og døde bare få dager etter sin far.

Men noe meget gledelig var at jeg fikk møte igjen p. Norbert Hoffmann, min dogmatikkprofessor og som var i huset i Münster da jeg begynte mitt postulat for litt over 40 år siden, i mai 1983. Etter novisiatet kom jeg tilbake til Münster for å studere og p. Norbert var med oss de første par årene. Nå er han 95 år og er avhengig av rullator, hører og ser dårlig. Men er helt klar i hodet. Vi hadde en fin samtale hvor jeg fortalte ham om mitt nylige møte med kardinal Müller, som han også har møtt, og vi snakket om det aktuelle som skjer i Kirken.

P. Norbert er svært negativ til det som skjer i Tyskland og stiller seg undrende til den synodale prosessen i Vatikanet. Han er helt enig med mitt synspunkt at dogmene er oss åpenbart og ikke kan forandres, kun fordypes om mulig i forståelsen av innholdet. Vi får jo bruke vår forstand og fornuft så langt de når, uten dermed at mysteriet oppheves. P. Norbert understreket hvor utrolig det er, det Gud har gjort i historien og da særlig Sønnens inkarnasjon, lidelse, død og oppstandelse. Det overgår alle andre religiones tenkning om Gud og en filosof som Aristoteles ville sett det som umulig. Men likefullt er det kjernen i Kirkens tro. Uten denne ubegripelige handlingen i kjærlighet ville der ikke være noen frelse.

Jeg sa meg enig, og sa at det sentrale er å forkynne at Gud er slik Gud at Gud skapte menneskene og vil menneskene, spesielt at menneskene skal få lov til å komme inn i Guds hjemsted, himmelen. P. Norbert ser frem til å få svar i det kommende møtet med Gud. Vi var enige om at han nok kommer frem først av oss to.

Vår professor i Det gamle Testamentet, p. Joachim Becker, bare 92 år, bor også her. Men han er dessverre ganske glemsk, men uten å være dement. I sin tid var han særlig kjent for utlegningene av Salmenes bok og Jesajas bok.

Blomstene på bildet av inngangsområdet til klosteret stelles av broder Josef som er 89 år gammel. Han sier at før tenkte han ikke så meget på klimaforandringene, men nå merker han tydelig på sine planter hvordan det blir stadig varmere. På veggen til garasjene til venstre begynte han for noen år siden å dyrke druer til spising.

Dessverre er flere av brødrene her gamle og syke og en er på et sykehjem i nærheten. Flere får hjemmepleie. I løpet av september ble kommuniteten i Koblenz nedlagt og nå kommer det fem fra området der til klosteret i Werne. Det kommer til å senke gjennomsnittsalderen i klosteret noe, men den forblir høy. Hadde jeg blitt i provinsen, hadde jeg vært nestyngst.

Men hvordan det enn er, gjorde det gått å få tilbringe noen dager her igjen og jeg akter å beholde kontakten. Det dreier seg jo om relasjoner som har vart i 40 år. Selv om relasjonene til de ulike har vært forskjellig, er det en samhørighet mellom oss. Da jeg begynte novisiatet var det temmelig nøyaktig 150 medlemmer i provinsen (novisene talte ikke), nå er det 18 igjen. I tillegg er det seks fra andre provinser som er nå medlemmer av den tyske provinsen eller virker her.